Tom Gaudland
Ash Sarkar på bokmessen i Gøteborg.
Under årets bokmesse i Gøteborg samlet en fullsatt sal seg for å høre den britiske journalisten Ash Sarkar dissekere identitetspolitikkens rolle i dagens venstreorienterte bevegelser. Med sin nye bok "Minority Rule – Adventures in the culture war" som utgangspunkt, leverte Sarkar en krass kritikk av hvordan identitetspolitikken har blitt kapret av høyresiden og gjort venstresiden mindre effektiv.
Sarkar beskriver seg selv som liberal kommunist, og argumenterte for at identitetspolitikken opprinnelig ble skapt av sorte marxistiske feminister i USA på 1960-tallet som et verktøy for å forstå hvordan imperialisme, hvitt overherredømme og kapitalisme opererte. Men denne opprinnelige ideen har blitt forvrengt.
– Det som endret det, var måten vi alle absorberte neoliberalismen på, forklarte Sarkar. – Vi absorbert konkurranse, vi ble mistenksomme mot språket om kollektivisme og solidaritet. Identitet, i stedet for å være et utgangspunkt for å se på verden, ble målet i seg selv.
Hun påpekte at dagens identitetspolitikk har blitt til giftig konkurranse:
– Snakker du om kjønn? Det betyr at du må snakke om rase. Snakker du om trans-personer? Å, greit, jeg antar du vil at funksjonshemmede skal dø. Alt blir satt på spissen!
Medier og universiteter som problemskapere
Sarkar identifiserte to hovedårsaker til dagens problematiske identitetspolitikk: massedeltagelse i universitetssystemet og sosiale medier. Hun kritiserte sin egen utdanning og erkjente åpenhjertig:
– Jeg holdt hendene opp. Jeg gikk på universitetet og tok min grad i humaniora og lærte å plukke fra hverandre språk. Og så tenkte jeg, jeg skal bruke disse ferdighetene til å plukke fra hverandre politikerspråk. Gjett hva? Ubrukelig. Helt jævla ubrukelig. Sosiale medier forsterker problemet ved å være "et speil til selvet" som gjør oss nevrotiske og besatte av oss selv.
Høyresiden utnytter venstresidens språk
Et sentralt punkt i Sarkars kritikk er hvordan høyresiden har lært seg å bruke identitetspolitikkens språk til egne formål. Hun ga eksempler fra Sverige, der en politiker fra Sverigedemokraterna kommenterte en TV-debatt med å påpeke at "interessant at en kurder og en perser debatterer den svenske kulturkanonen".
– Når hun ble kritisert, sa hun at hun bare brukte venstresidens språk.
Men det mest opprørende eksempelet kom fra Gaza-krigen. Sarkar fortalte om en amerikansk-israelsk tenåring som både klaget over antisemittisme på campus og samtidig skrøt av å ha drept en palestinsk gutt som prøvde å hente sin døde brors kropp. -Det er bevæpning av følsomhet, sa hun.
Medienes rolle i kulturkrigene
Som tidligere TV-kommentator ga Sarkar innsikt i hvordan britiske medier opererer. Hun beskrev det hun kaller "lobby-systemet" der journalister får tilgang til politikere i bytte mot anonymitet, noe som skaper uheldige insentiver.
– Verdien av disse journalistene for avisen er kontaktlisten deres, forklarte hun. -Men så skaper det insentiver der de trenger at politikerne i kontaktlisten skal forbli relevante.
Dette fører til at journalister og politikere plutselig har felles interesser i å "kvitte seg med sosialisten som har gjort oss irrelevante".
Mikrohendelser og manglende fokus
Sarkar kritiserte medienes besettelse av det hun kaller "mikrohendelser" – trivielle ting som får enorm oppmerksomhet mens viktige saker blir ignorert. Hun brukte Will Smith-saken fra Oscar-utdelingen som eksempel: – Nivået på dekningen er omvendt proporsjonalt med hvor mange mennesker som faktisk påvirkes av det som skjedde.
Kapitalisme som rot til problemet
Under hele kritikken ligger Sarkars oppfatning av at kapitalismen er den egentlige fienden. Hun beskrev hvordan Silicon Valley har "identifisert menneskelige sosiale behov og spurt seg selv: hvordan kan vi profittere på dette?"
– Kapitalismen har ved å gjøre hver sekund av våre våkne liv til vare, klart å komme opp med en form for fritid som er enda mer fremmedgjørende enn arbeid, sa hun, og refererte til den endeløse scrollingen i sosiale medier.
Veien videre
Til tross for den dystre analysen, mente Sarkar at det finnes håp. Hun pekte på behovet for å gå tilbake til materialistisk analyse:
– Hva er skaden av alt dette? Hva er uretten? På hvilken måte lider folk?
Som eksempel brukte hun "kakeselg for Gaza" der en bedrifts ansatte som solgte hjemmelagede kaker for å samle inn penger til medisinsk hjelp til palestinere, ble anklaget for å gjøre jødiske kolleger utrygge.
– Hva er skadelig ved å selge hjemmelagede brownies og sitronkake? spurte hun retorisk.
Seminaret, som ble ledet av kulturskribent Edgar Mannheimer, viste at debatten om identitetspolitikk langt fra er død – den er mer aktuell enn noensinne.