Susan Diana Melby Fenn har brukt hele livet på å finne de rette ordene. Nå deler hun dem i sin første diktsamling, «Alle de ordene jeg ikke sa». Det er en bok om alt det vi bærer med oss – sorger og gleder, tvil og trygghet – og om kraften som ligger i å endelig sette ord på det.
Susan Diana Melby Fenn har brukt hele livet på å finne de rette ordene. Nå deler hun dem i sin første diktsamling, Alle de ordene jeg ikke sa. Det er en bok om alt det vi bærer med oss – sorger og gleder, tvil og trygghet – og om kraften som ligger i å endelig sette ord på det.
I Brumunddal, den lille byen i Innlandet der hun vokste opp, bor Susan Diana Melby Fenn igjen. Etter år i Nordland og andre steder i Norge flyttet hun tilbake i 2010. Her lever hun nå sammen med mannen Bjørn og barna deres – fem egne barn i alderen 6 til 24 år, og to bonusbarn på 15 og 18.
– De er det aller viktigste i livet mitt, sier hun. – Sammen med mannen min utgjør vi det vi kan kalle en «lappeteppe-familie». Vi møter både utfordringer og gleder sammen.
Som barn opplevde Susan mobbing og utestengelse. Hun er av romanislekt, et folk som kom til Norge på 1500-tallet og som siden har vært utsatt for forfølgelse, diskriminering og stigmatisering.
– Det å bli kalt «jævla taterpakk», å ikke bli invitert i bursdager og å måtte gjemme meg i skolegården, var en del av hverdagen, forteller hun. – Dette er noe som har brent seg fast i meg, og som jeg ikke unner noen andre å oppleve. For meg ble barnetroen min noe jeg kunne klamre meg fast til, og som gjorde at jeg klarte meg så godt som jeg har gjort.
I dag brenner hun for å bevare og formidle romanifolkets historie og kultur. Hun holder foredrag om temaet, og kulturen er en viktig del av hvem hun er.
– Jeg er veldig stolt av å høre til dette folket, sier Susan.
Som voksen fikk Susan et inderlig ønske om å utgjøre en forskjell for barn og unge. Hun utdannet seg til allmennlærer og tok senere en mastergrad som førte til at hun ble lektor. I mange år har hun jobbet i grunnskole og videregående skole.
– Å få arbeide tett på barn og unge er en oppgave jeg er veldig ydmyk for. Det føles som en stor ære!
Men læreryrket er bare én side av Susan. Den kreative siden har alltid vært der. Som barn og ungdom satt hun alltid med nesa i ei bok eller med gitaren på fanget.
– Jeg begynte tidlig å skrive egne tekster, sanger, noveller og dikt, forteller hun. – Sangen og musikken har vært et viktig verktøy for meg til å avkoble og avreagere.
I 2014 deltok hun i en låtskriverkonkurranse på NRK og kom videre med tre egne låter. Det var en begivenhet som ga henne enda mer inspirasjon til å skrive. Ved siden av skrivingen elsker hun også å tegne, male og fotografere.
Nå kommer altså diktsamlingen Alle de ordene jeg ikke sa. Det er en bok som tar for seg mange tema – eller kanskje bare ett: livet selv.
– Kort summert kan man si at diktene handler om livet, forklarer Susan. – Om alle sorger og gleder vi kan oppleve. Diktene handler om noen av valgene vi må ta, og om noen av relasjonene vi står i.
Tilbakemeldingene fra dem som har lest manuset, har vært sterke. Folk blir rørte og kjenner seg igjen.
– Det tror jeg er det fineste jeg kan høre, sier Susan.
Inspirasjonen finner hun overalt. Noen ganger kan hun gå i dagevis og gruble over et tema som har berørt henne.
– Så kan jeg sette meg ned og skrive en sang eller en tekst om emnet. Det kommer veldig automatisk, akkurat som at jeg trenger et utløp, forteller hun.
Ett eksempel er diktet «Navnet ditt», som handler om den unge gutten Peder som tok sitt eget liv, bare 19 år gammel. Susan har hatt dialog med foreldrene hans, som har stått fram i media.
– Det å få frem slike historier tror jeg kan bidra til å øke forståelse, forebygge mobbing og vekke empati, sier hun.
Noe av det hun skriver om, har hun opplevd selv. Andre emner er inspirert av hva hun har sett andre oppleve. Noe er fri fantasi. Sammen med diktene har hun også laget illustrasjoner som følger tekstene.
For tiden er Susan ufør på grunn av en sjelden bindevevssykdom som heter Ehlers-Danlos Syndrom (EDS). Men den kreative ånden lar seg ikke stanse.
– Selv om det er mye som skjer i hverdagen med barn og familie, klarer jeg ikke å sitte helt stille med henda i fanget. Det blir for kjedelig, og jeg tror faktisk ikke at det er sunt! Den kreative siden av meg må rett og slett få utløp.
Å gi ut boka føles både stort og litt skummelt.
– Nå ligger diktene ikke i en skuff og støver ned lenger, nå skal de plutselig leses av mennesker rundt omkring i Norges land, sier Susan. – Så jeg føler meg litt naken og bar, og sårbar ved at jeg nå skal dele tankene mine med andre.
Men håpet er sterkt. Hun håper folk vil like det de leser, at diktene kan gi trøst og glede, og at illustrasjonene kan skape undring og refleksjon. Mest av alt håper hun at leserne vil tenke over temaer de kanskje ikke har tenkt på før.
– Jeg brenner for at hver og en skal få være seg selv, med alle styrker og svakheter, sier hun. – Vi må være flinkere til å inkludere hverandre, framsnakke andre og gi hverandre oppmuntring. Vi må dele mer av sorger og gleder med hverandre. Det er jo så lett å falle for «de perfekte livene» som fremstilles på sosiale medier og TV, men jeg tror vi alle trenger å se mer av de ekte livene.
Og dette er bare begynnelsen. Susan jobber allerede med et nytt manus.
– Det å gi ut bok har virkelig gitt mersmak, smiler hun. – Så får tiden vise hva det blir til!
«Susan har skrevet en vakker bok om tvil og leiting og landing og trygghet. Stemmen er full av egenart og traff meg rett i magen. En bok som kan leses igjen og igjen, og plukkes som en skål med konfekt!»
– Trygve Skaug
Redaktør -