Hver morgen våkner Camilla Steine til lysten på kaffe og en drøm som vil fanges. «Så da blir det et slags kappløp med haren fram til 13-tiden – enten ved kjøkkenbordet med notatboka, ved staffeliet med et maleri eller på en cafe», forteller debutanten. Det er i disse morgentimene, i det umiddelbare uttrykket, at hun får et glimt av noe som kjennes sant.
Nå trer den 42 år gamle kunstneren og teaterpedagogen for første gang fram som forfatter med diktsamlingen «Det som ingen vet av». Boka er resultatet av en indre reise som begynte i 2019 da Steine startet på et masterprosjekt med utgangspunkt i prosessuell teatermetodikk.
Det som startet som et akademisk prosjekt, ble begynnelsen på noe dypere. Steine ble nysgjerrig på hvordan kreativiteten virker, både individuelt og kollektivt, på hva som fremmer og hemmer.
– Jeg ble klar over hvordan egne blokkeringer henger sammen med erfaringer fra barndom og ungdomstid, men også historiske og kollektive traumer, som fortsatt henger igjen i de sosiale strukturene som påvirker liv og utfoldelse her og nå, forteller hun.
Diktene i Det som ingen vet av har blitt til i denne prosessen.
Tematisk speiler diktsamlingen den menneskelige erfaring i en oppvåkning. Diktene kretser i spennet mellom eksistensiell avgrunn og kreativ frigjøring, i grensesonene mellom isolasjon, relasjon og kontakt. Naturen brukes som speil og danner scenografien for et sanselig, emosjonelt og kroppslig minne på vei mot oppvåkning.
Her møter vi en feminin livskraft og seksualitet i krise og spenning, der patriarkalske, kapitalistiske og religiøse dogmer virker inn som mer eller mindre synlige aktører. Det er et frigjøringsdrama i lyrisk form der det til slutt, i epilogen, er lov å synge med.
Fra sitt hjem i Narvik, der hun er født og oppvokst, finner Steine inspirasjon i alt fra naturen og arkitekturen til byens ting og mennesker – bevegelsene, lydene, fargene. Hun drives mot det som skjuler seg bak teppet, rundt svingen, den fjellhylla som bare så vidt er synlig.
– Når jeg skriver, prøver jeg å lene meg inn i den pulsen som er der og da, prøver å slippe fram det som vil, forklarer hun.
For Steine er skriveprosessen både personlig og umiddelbar:
– Jeg skriver utfra meg selv, og det som vil der og da. Det er kanskje både fiksjon og virkelighet … det er min verden.
Diktene i samlingen varierer i både form og stil, og Steine håper at enhver leser kan finne sin favoritt. Om boka sier hun med et glimt i øyet:
– Det er ei lita bok, men det hopper en hare rundt inne der … så du vet aldri riktig hvor lang den kommer til å bli.
Steine er langt fra ferdig med skrivingen. For tiden arbeider hun med et selvbiografisk materiale som ser ut til å anta formen av en roman, med sikte på utgivelse i 2026. I tillegg har hun et barnebokprosjekt på gang, vokst ut av en bekymring for det hun oppfatter som en økende diagnosefiksering knyttet til barnas utvikling.
– Jeg har lyst til å skrive ei barnebok som kanskje kan utfordre og bidra til å utvide forståelsen og samtalen rundt disse tingene, sier hun.
Med mørketiden rett rundt hjørnet i nord, ser hun fram til gode vekstforhold for poetisk melankoli og avgrunnsfølelser.
– Skrivingen har liksom blitt en måte for meg å leve, så da håper jeg på å få muligheten til å gi ut mange flere bøker i tiden som kommer.
«Det som ingen vet av» utgis på Lyrikkforlaget.
David Espeland