Helen Lid Furu er aktuell med romanen De uvurderlige. Vi møter utfordringer som skolevegring, mobbing og taushet, og i dette landskapet skriver forfatteren fram ungdommer som trenger noen som lytter, og voksne som må lære seg å lytte til dem.
Etter femten år som lærer på ungdomstrinnet har Helen Lid Furu lært seg å lytte, også til det som ikke blir sagt. Nettopp dette mellomrommet mellom ord som blir sagt og ord som holdes inne, er drivkraften i hennes første roman.
– Jeg er tenåringsmamma, kone, ekskone og forfatter – pedagog – en som er grunnleggende opptatt av relasjoner og av hemmeligheter vi skjuler for våre aller nærmeste.
For Lid Furu, som debuterte med novellesamlingen Kvinner og mén i 2024, handler skrivingen om skam, om alt vi går og bærer på og om å gi en stemme til de som ikke er sterke eller modige nok til å heve sin egen. Bak romanen ligger lang erfaring i skolen med ungdom og en utdannelse innen språk og litteratur fra UiO.
– Arbeidet mitt i skolen har formet både blikket mitt og skrivestemmen min, sier hun. – Jeg interesserer meg særlig for ungdomstidens sårbarhet og styrker, og hvordan vi som voksne møter – eller ikke møter – den.
De uvurderlige er ikke én fortelling, men flere. Sammenvevde historier om sekstenåringer som av ulike årsaker sliter med å stå i egen hverdag. I sentrum står Nestor, klassekameraten som sakte, men sikkert forsvinner fra skolen og inn i et mørke selv ikke moren hans ser. Rundt ham utfolder fortellinger seg om tilhørighet, utenforskap, psykisk helse og maktspill blant ungdom.
– Idéen vokste fram over tid, særlig i erfaringer fra klasserommet og møter med foreldre og tenåringer som strever, forteller forfatteren. – Ikke som én konkret hendelse, men som en opphopning av inntrykk: de åpne samtalene, men også stillheten, fraværet, det som ble holdt tilbake i dialogene.
Hun er tydelig på at romanen er fiksjon, men skrevet tett på en virkelighet hun kjenner godt.
– Den er ikke basert på enkelthistorier, men på mønstre og situasjoner mange vil kunne kjenne igjen. Det gir rom for gjenkjennelse uten at teksten peker tilbake på konkrete personer.
Tematisk behandler boka problemer som mange foreldre og lærere vil dra kjensel på. Mobbing, utenforskap, taushet, sosiale medier, skolevegring, prestasjonspress, kjærlighetsforhold, tilhørighet, slagsmål, identitetskrise, kulturkrasj.
– Problemene er ikke individuelle, men noe vi alle er en del av og dermed også noe vi kollektivt har et ansvar for å forstå.
Romanen gir ikke noen enkle svar på problemene, men tar oss heller med inn i kompleksiteten og viser den fra forskjellige synsvinkler. Blikket flyttes fra individet til familien, fra relasjoner til systemene rundt. Den voksne leseren sitter igjen med spørsmålet: Hvilken rolle har jeg i møte med tenåringene?
– Målgruppen er både ungdom og voksne, men særlig de voksne som står rundt. Lærere, foreldre og andre som ønsker å forstå hva som faktisk står på spill, og hva det krever å være til stede for et ungt menneske.
Selv før utgivelse har De uvurderlige blitt møtt med varm omtale fra flere hold. Programleder Ingrid Gjessing Linhave skriver: «Vakkert og vondt, rått og heftig, mørkt og nådeløst, ekte og nært – om ungdomstiden, den tiden i livet mange av oss fomler sårbare rundt og føler oss alene, og så inderlig trenger å føle oss sett og forstått!»
Klinisk vernepleier Randi-Helen Movinkel kaller boka «sterk og treffsikker» og understreker at den er «særlig relevant for foreldre og andre voksne som ønsker økt innsikt i ungdoms hverdag og de mekanismene som påvirker deres utvikling og relasjoner».
Litteraturmelder Kjell Magne Gjøsæter gir boka terningkast 5: «Dette er eit solid stykke handarbeid frå forfattar. Ein tankevekkande og sterk roman som berører.»
Selv om De uvurderlige nettopp er ferdig, har Lid Furu allerede satt seg i bevegelse mot neste prosjekt, en ide som har sitt utspring i en av birollene fra romanen:
– Hun spiller en birolle i denne settingen, men jeg ble så nysgjerrig på henne at jeg allerede har invitert henne ut på kaffe! Der bor det mye drama. Og litteratur er jo underholdning; det er hovedpoenget. Denne fascinerende dama er ikke nødvendigvis en direkte oppfølger, men universet der hun jobber, vil nok føles kjent.
David Espeland