Hun har undervist generasjoner av legestudenter og publisert rundt 140 vitenskapelige artikler. Nå har Unni Syversen lagt ut på dypere vann, som lyriker. I drift på livets hav er hennes andre diktsamling.
Det begynte på et småbruk i Solør, tett innpå Finnskogen. Der vokste Unni Syversen opp som en av åtte søsken, i en barndom preget av knapphet, men også av sang, skog og samhold.
– Vi hadde dårlig råd, men ingen hadde så fin barndom som oss, forteller hun. – Mamma sang alltid, vi tegnet og malte livet.
Faren var tømmerhogger og var med på tømmerfløtinga om somrene, og hele familien fikk et nært forhold til skogen. Hver høst dro de på bærtur i helgene og fylte spiskammeret med syltetøy. Naturnærheten fra oppveksten skulle senere bli et bærende motiv i diktene.
Allerede som tolvåring bestemte hun seg for å bli lege, et uvanlig valg i ei bygd uten akademikere.
– Mamma pushet meg alltid. Jeg skulle bli det hun ikke ble, sier Syversen, som begynte på medisinstudiet i Oslo som attenåring.
Et opphold på en kibbutz i Israel vinteren 1972 skulle endre livet hennes. Der ble hun kjent med en jevngammel sveitser, som hun knyttet sterke bånd til. Samme sommer introduserte han henne for fjellene i Sveits og fjellklatringen.
– Det var mitt første møte med fjellet, og tindebestigning har siden vært en lidenskap, forteller hun.
De var på klatreturer i Sveits hver sommer fram til 1976. Da ble de overrasket av tordenvær på en klatretur på Piz Badile. Han ble truffet av et lynnedslag og omkom.
Den faglige veien førte henne til turnustjeneste i Molde. Her oppdaget hun Romsdalens vakre fjell som inspirerte til friluftsliv og tindebestigninger. I Molde fant hun mange likesinnede turkamerater, blant annet han som hun stiftet familie med.
Syversen er en av få kvinner av sin generasjon med medlemskap i den ærverdige Norsk Tindeklub.
Etter 8 år i Molde gikk ferden til Trondheim, der hun spesialiserte se i indremedisin, lungemedisin og endokrinologi og tok doktorgraden ved NTNU. I en årrekke kombinerte hun stillingen som overlege ved St. Olavs hospital med et professorat i endokrinologi.
– Jeg trivdes svært godt i jobben, med kombinasjonen av pasientarbeid, undervisning og forskning, sier hun.
Det var i forelesningssalen at lyrikken for alvor fikk plass i yrkeslivet. De siste 10–15 årene innledet og avsluttet hun alltid forelesningene med et dikt, til studentenes store glede.
– Til å begynne med presenterte jeg dikt av yndlingsforfatterne mine, blant andre Inger Hagerup, Hans Børli, Rolf Jacobsen, Tor Jonsson og André Bjerke. Etter hvert ble det mest egne dikt, forteller hun.
I 2014 fikk Syversen påvist Parkinsons sykdom. Hun bestemte seg for å se på seg selv som frisk og var innstilt på å fortsette å leve som før. Dette viste seg å være en god overlevelsesstrategi.
Skrivetrangen har fulgt Syversen hele livet. På folkeskolen skrev hun fantasifulle stiler. Senere kom de mange vitenskapelige artiklene, de fleste på engelsk. Diktene meldte seg først på 90-tallet, fulgt av en lang pause, før hun tok skrivingen opp igjen i 2015. Da hun året etter skaffet seg sin første iPhone, begynte hun samtidig å fotografere og bearbeide bildene i langt større omfang enn før.
– Etter hvert kom ideen om å skrive en diktbok der jeg illustrerte diktene med egne bilder, forteller hun. – Som regel er diktet skrevet først, og så har jeg funnet et bilde som passer. I noen tilfeller er diktet inspirert av bildet.
Resultatet ble en debutsamling i 2024, og nå altså I drift på livets hav, den andre samlingen som forener tekst og foto. Temaene kretser om livets opp- og nedturer, leitinga etter mening og samspillet med naturen.
– Diktene kan leses hver for seg, men er også deler av en historie, sier hun.
Formen er bevisst og særegen. Ingen overskrifter, bare små bokstaver og uten tegnsetting.
– Jeg har valgt å ikke ha overskrifter, fordi jeg synes det forstyrrer tolkningen av diktet, forklarer hun.
Hun trodde først at middelaldrende kvinner ville være den viktigste målgruppen, men erfaringen fra debuten var en annen: Både kvinner og menn, unge som eldre, lot seg begeistre.
Syversen har en tydelig poetisk stemme, og hun skriver nært og klart om livet slik det leves og oppleves. Som vaskeseddelen lover, kan diktsamlingen være den livbøya vi trenger når vi driver omkring på livets store hav, der det er på én gang farlig, ensomt, heftig og vakkert.
Og Syversen er ikke ferdig. Flere prosjekter ligger allerede på vannet.
– Jeg er i gang med diktsamling 3 og 4, røper forfatteren.
I den ene henter hun fram dikt fra oppveksten, blant annet om trærne og skogen; i den andre kretser hun rundt temaer som tid, spor, ord og skygger.
David Espeland