Dikt om barndommens blindsoner

Sosialantropolog Linda Hellevik (f. 1965) gir denne høsten ut sin første diktsamling. I Føler for skjell vender hun blikket innover, mot en barndom kroppen har båret lenge, men som øyet aldri helt har fått se.

Hellevik arbeider til daglig med flyktningbarn i Bergen og har brukt poesien som redskap for å nærme seg minner og erfaringer som ikke lar seg fange fullt ut. Diktene kretser om identitetstap, forvirring, fremmedhet og forsoning. Dette er temaer som i diktsamlingen får kroppslig og billedlig form.

- For kroppen et kjent terreng, for øyet drapert med flekker og blindsoner, sier Hellevik om prosjektet. Spørsmålet diktsamlingen stiller er hvilken retning blikket vil følge når erfaringer utsettes for tid og avstand, når sinnet legger lag på lag av nye inntrykk, og forskjellene i oss selv vokser. Om dette kan skape nye mønstre, ferske erkjennelser – og om øyet til slutt finner trøst.

 

Skjellet som gjennomgangsfigur

Tittelen speiler bokens sentrale symbol: skjellet. Det er et bilde forfatteren selv beskriver som tvetydig og dynamisk. Et skjell kan ligge stille på havbunnen eller bli kastet opp i sjøkanten. Det kan skjule noe mørkt i det lukkede, men også åpne seg mot verden som en reseptor for sanseinntrykk. Noen ganger huser det en kreps, andre ganger et bløtdyr; det kan snus og brukes som drikkekar, og iblant gjemmer det en perle.

Denne vekslingen mellom det lukkede og det åpne, det skjulte og det som vender seg utover, går igjen som en understrøm gjennom diktene, enten det handler om to søstres fabel-lek på en flyplass, en knust porselenskopp, veien til sangskole, en impala på en slette, eller det Hellevik selv kaller barne-bør og hundedager.

 

Fra minne til form

Flere av diktene forsøker å gi form til det som i utgangspunktet er diffust, for eksempel minner og assosiasjoner som er unnvikende og vanskelige å gripe direkte i språk. Samtidig åpner poesien, ifølge Hellevik, et rom hvor lengselen etter det vakre kan få plass, og hvor sannhet og skjønnhet kan inviteres inn side om side.

- Formmessig spenner diktsamlingen vidt, forklarer Hellevik. - Noen dikt er korte og komprimerte, andre har et mer maksimalistisk og messende uttrykk, påpeker hun. 

I bokens midtpunkt står diktet «Venus», som følger sonettformen. Den danner et formelt fikspunkt i en ellers språklig undersøkende bok.

Gjennomgående arbeider Linda Hellevik med tonalitet og rytme i sin søken etter ord og bilder som kan romme sanseinntrykk og minner. Hun beskriver selv en skriveprosess preget av revisjon. Det handler om å polere, legge bort og hente fram igjen. 

- Hva et dikt til slutt vil, er sjelden gitt fra start, og veien dit kan overraske når innhold omdirigeres og tematikk eltes inn mot nye landskap, sier Hellevik. For henne er ikke diktet bare en form for representasjon av erfaring, men også en metode for å produsere og videreføre kunnskap.

 

Første diktsamling fra en erfaren fagperson

At Føler for skjell er en debutbok, gjør ikke prosjektet mindre modent. Linda Hellevik bringer med seg et blikk formet både av lang faglig erfaring med barn i sårbare situasjoner og av eget arbeid med å forstå sin egen fortid. Resultatet er en samling av dikt som beveger seg mellom det personlige og det allmenngyldige, mellom konkrete hverdagsbilder og de store spørsmålene om hvem vi blir når minnene får virke over tid.

Føler for skjell er nå utgitt på Lyrikkforlaget.

Marie B. Gulbrandsen