Gunn Magdalena Helgesen har alltid vært nysgjerrig på hvordan folk lever og hva de tenker. I novellesamlingen Jeg må bare si det har hun samlet små fortellinger, betraktninger og egne malerier fra mange år, og resultatet beskriver hun selv som en eske med blandet innhold.
– Jeg har alltid vært interessert i hva folk holder på med, hvordan de lever og hva de tenker, sier Gunn Magdalena Helgesen.
Denne interessen, blandet med en god porsjon fantasi, gjorde at det tidlig oppsto historier i hodet hennes. Fortellingene spant videre på situasjoner hun opplevde og på mennesker hun så eller møtte. Derfor var det kanskje ikke så rart at hun tidlig begynte å drømme om å bli journalist.
– Men slik jeg opplevde det i hjembyen Hamar, var det bare menn som var journalister. Det var nok det som gjorde at jeg aldri fulgte den drømmen, forteller hun. – Men observasjonene, spørsmålene, tankene og skrivekløa ble aldri borte.
Helgesen er født i 1952 og har i mange år arbeidet som miljøterapeut på en ungdomsskole i Hamar. Hun har også erfaring fra tv-produksjoner, manusskriving og annet kreativt arbeid. Både i skolen og i det medierelaterte arbeidet har hun hatt god nytte av det hun selv kaller hangen til å grave, tenke og formidle.
– Nå i voksen alder har jeg ofte skrevet ned betraktninger om både hverdagslige ting og mer grunnleggende forhold, gjerne med et skråblikk, men alltid med et engasjement for noe, eller noen.
Jeg må bare si det er Helgesens andre bok. Debuten, Herfra og ut og tilbake igjen, er en sammenhengende fortelling om en gammel dames liv og særlig om hennes siste leveår på et eldrehjem. Det som driver historien, er hovedpersonens fantasifulle, ironiske og humoristiske blikk på hverdagen og på stedet hun befinner seg på.
Denne gangen har hun valgt en annen form. Den nye boka samler små historier og betraktninger som ikke nødvendigvis henger sammen og som hun har skrevet ned opp gjennom årene. I tillegg rommer den malerier hun har malt med akryl på lerret.
– Kreativiteten oppi hodet mitt ga seg etter hvert også utslag i et behov for å få noen av tankene mine ut gjennom farger og former på et lerret, forklarer hun. – Disse maleriene er på en måte også blitt egne små historier eller mylder av ulike tanker.
Etter hvert som tekstene og bildene ble flere, kom tanken om å samle noen av dem i en bok.
– Summen av ord og bilder ble til slutt Jeg må bare si det, sier hun.
Helgesen skriver for voksne lesere, og de første reaksjonene tyder på at tekstene treffer bredt.
– Nå som jeg begynner å få tilbakemeldinger fra dem som har lest den nye boka mi, skjønner jeg at dette er historier og betraktninger som mange voksne kan kjenne seg igjen i, uansett alder, sier hun.
Noen av småfortellingene er hentet fra noen år tilbake, og hun tror de gir ekstra mening for dem som har levd en stund.
– Men menneskene som skildres og tankene rundt temaene, vil forhåpentligvis få de fleste til å nikke gjenkjennende og til og med småhumre litt.
Tekstene bygger både på egne opplevelser og på ren fantasi. Hva som er hva, mener hun er uvesentlig.
– Jeg håper jo at det jeg skriver, kan gi hver enkelt leser opplevelsen av å kjenne igjen noe fra sitt eget liv. Kanskje noen blir inspirert til å ta vare på egne tankerekker om det, og dem, vi ser rundt oss. I beste fall kan det jo hende at noen til og med begynner å tenke annerledes om situasjoner de opplever eller saker de må forholde seg til i hverdagen.
– Jeg håper og tror at dette er et ganske spennende format: En eske med blandet innhold, sier Helgesen. – Når du tar av lokket, finner du forhåpentligvis både småharde karameller du må suge litt på og noen mykere biter med søtt fyll. Jeg har nok lagt oppi noen litt saltere varianter også, sammen med noen små figurer som du kan ha mellom fingrene og kjenne på eller bare betrakte fra den vinkelen som passer deg best.
– Du finner helt sikkert også en og annen bitter pille som du enten kan svelge eller bare legge på ei hylle et sted. Er du observant og åpen for det, finnes det også både spisse nåler og lindrende salver.
Hun har også et råd om hvordan boka kan leses.
– Som lektyre er dette en bok du kan lese i én smell hvis du absolutt vil og har god tid. Likevel mener jeg at den med fordel kan leses stykkevis og delt. Sånn sett kan du ha den på nattbordet, ved godstolen eller et annet tilgjengelig sted i flere måneder. Bare husk å tørke støv av den en gang iblant.
Og spør man om hun har flere prosjekter på gang, er svaret kort og godt:
– Ja, det har jeg!
David Espeland