I kamp og kjærlighet - Kitt Austgard og Berit Hovland - Verbum Forlag 2017
Er det mulig at en diakonisse på siste halvdel av 1800-tallet fremstår i offentligheten som rebell? På sin måte var det nettopp det Rikke Nissen gjorde. Hun var sykepleier, Norges første sykepleielærer og skrev den første norske læreboka i sykepleie - «Lærebog i sykepleie for diakonisser». Hun var ikke akademiker, men skrev akademisk og var mer eller mindre det vi med et flott fremmedord kaller for autodidakt – selvlært.
Nå foreligger boken om hennes liv. En gedigen bok med blanklakkert omslag – og den kunne ikke få noe annet navn enn «I kamp og kjærlighet». Forfattere er Kitt Austgard og Berit Hovland. Forlaget er Verbum.
Det er selvfølgelig vanskelig å tidfeste når diakonien fikk grep i Norge. Det kom som så mye annet inn i historien om ikke «rekenes på ei fjøl», så sakte, men sikkert etterhvert som kjærlighetsbudet gikk opp for kristenheten. «Du skal elske din neste som deg selv.» Diakonien er beskrevet som «Jesu Kristi gjerninger og hjertelag», og med det som utgangspunkt, står nærmest enhver kirke- og bedehusdør åpen for å virke blant mennesker som trenger det. Ikke bare materielt, men også åndelig. Gjerningene er like viktig som hjertelaget. Den kommer av troen.
På en måte stod vuggen til norsk diakoni på Grønland er Oslo, der en bygning som i dag kalles «Asylet» og er bydelshus og restaurant, ble tatt i bruk som sykehus. Senere ble virksomheten flyttet til et hus i Ullevålsveien, for så endelig å finne et stor tomt like ved St. Hanshaugen. Institusjonen fikk navnet Lovisenberg. I dag er det kjent som Lovisenberg Diakonale Sykehus med flere virksomheter knyttet til moderinstitusjonen; sykepleiehøgskole, moderne sykehus med alle muligheter, aldershjem forskningssenter, hospice og en uendelighet av godhet, varme og omsorg. En sier gjerne at «det er en god ånd» på Lovisenberg. Den ånden skapte kvinner som Cathinka Guldberg, Rikke Nissen og andre pionerdiakonisser. Men ikke uten kamp – kamp med kjærlighet. Utfordringen ligger i å holde den levende.
De to kvinnene – Cathinka og Rikke – var så ulike av gemytt som det lot seg gjøre å være. Men de hadde respekt for hverandre, og fremfor alt for den oppgaven de var satt til å forvalte – å spre kjærligheten i form av omsorg blant sine pasienter. Impulsene hentet de fra tysk diakoni som allerede da lå langt fremme i nettopp dette faget. Flere opphold i Tyskland, gjorde både søstrene til nærmest eksperter på sitt område, og de lærte mer enn gjerne fra seg både teori og praksis.
Disse pionerkvinnene må ha hatt en sjelden «drive». De trodde på hva de holdt på med, og de tok sjanser og stod løpet ut. Rikke var nok noe djervere enn Cathinka, og på en måte mer i konflikt med selve systemet. Men hun var høyt respektert og brakte både norske sykepleie og norsk diakoni flere steg fremover.
Og dette – og mye annet – handler foreliggende bok om. Den er lettfattelig skrevet, til tider spennende, og den gir et interessant innblikk i den tankegangen som i dag råder både i kirken, i diakonien og i sykepleien her til lands. Stikkordet er «kjærlighet» - gjerne med store bokstaver.
På dette grunnlaget stod Cathinka og Rikke fjellstøtt, og på det grunnlaget står diakonien som disiplin så å si grunnstøtt den dag i dag. Det det ofte handler om, er å finne mennesker som kan målbære ideen, tankene og grunnlaget. Der kan Rikke være et forbilde, og boken «I kamp og kjærlighet» er en meget god retningsviser i så henseende.
Rikke Nissen skrev også en bok om diakonissehuset i Kristiania. Det var noe ved Rikke som det ikke er så lett å sette navn på. Boken kaller henne «et mysterium i norsk kvinnehistorie». Det kan hende det var nettopp det hun var. Full av kjærlighet var hun ihvertfall.
Kitt Austgard og Berit Hovland har med denne boken vist at diakonihistorie også kan være spennende å lese!
Jørn-Kr. Jørgensen