År om annet kommer det fremdeles bøker som aktualiserer og holder minnet om de 271 Stutthof-fangene fra Norge levende. Dette er nyttig og interessant litteratur for den som interesserer seg for politihistorie.
Siste skudd på stammen i så måte er Rolv Bjellands bok «Fars nei» som forteller om politifullmektig Einar Bjelland og hans liv fra arrestasjonen i Grimstad til frigjøringen våren 1945. Det er en historie som er fortalt mange ganger, men hver enkelt politifange opplevde dette på sin måte og har sin historie å fortelle.
Det er ingen tvil om at Einar Bjelland og hans 271 fangekolleger stod opp for det de trodde på; på friheten, flagget, demokratiet og fedrelandet. Det var en kamp verd å kjempe den gangen – og i dag 80 år etter at freden brøt løs 8. mai 1945. Kampen for demokratiet og friheten må vinnes hver dag på ulike arenaer. Einar Bjelland og hans fangekolleger hadde sin og måtte gå igjennom mye for å komme tilbake til et fritt Norge. Underveis – de aller fleste på hjemveien – døde 13 av Bjellands kolleger. De fikk aldri oppleve et fritt Norge.
Bakgrunnen for arrestasjonen av de 271 politifangene begynte med «Aktion Polarkreis» 16. august 1943. Det første drapet på en politimann – politifullmektig Gunnar Eilifsen – signaliserte en mørk og dyster tid for politiet. Eilifsen ble skutt og ved en stor samling i politikasernen på Majorstuen ble en rekke av Eilifsen og Bjellands kolleger truet til å skrive under en lojalitetserklæring mot den «nye tid». Mange gjorde dette. Politifullmektig Johannes Schartum var etter sigende den første som skrev under.
Politimennenes underskrift var ikke med i det senere rettsoppgjøret, da deres underskrift kom på bordet etter trusler om å bli skutt. Ingen av dem ble det, men mange av politifangene ble sendt til Grini og senere til Stutthof.
Rundt om i landet ble mer eller mindre tilfeldige politifolk arrestert. Fra Bergen kom en stor gjeng, fra Bodø kom Trygve Rindal, fra Kristiansand kom politifullmektig Anders Eckhoff, fra Tvedestrand politimannen Olaf R. Walle, fra sogn kom Finn Dahlin og fra Oslo kom det flere mann. Fra Stavanger kom fotballspilleren Reidar Kvammen. Anders Eckhoff ble fangenes tillitsmann og fikk karene ut av mange kniper. Han var etter sigende en mester i å forhandle.
Nært og kjenslevart forteller Rolv Bjelland om sin fars opplevelser i Stutthof. Mye av boken bygger på brev Einar Bjelland sendte hjem til sin kone Marie. Ikke alt kunne han fortelle, men Maria leste også mellom linjene. Noen av brevene gjengis i boken og gir leserne en verdifull innsikt i hva som skjedde og hvordan karene generelt og Einar Bjelland spesielt hadde det under fangeoppholdet i det tyskokkuperte Polen.
Å sitte i konsentrasjonsleir må være bortimot et helvete på jord. Vi har bindsterke fortellinger fra jøder som satt i Auschwitz-Birkenau, og selv om de norske politifangene ikke hadde det fullt så ille, var det vanskelig nok. Flere av de norske politifangene bar etter frigjøringen i 1945 på traumer som av og til ble overført til deres koner og barn som levde med en far som sjelden eller aldri fortalte noe fra fangeoppholdet, men hvor det ofte skinte igjennom at ikke alt var som det skulle. Den norske psykiateren, Leo Eitinger, som selv satt i Auschwitz-Birkenau, har skrevet sitt doktorgradsarbeid om dette.
Rolv Bjelland har skrevet en meget leseverdig bok for etterslekten. Les. Lær og forsøk å forstå.
Jørn-Kr. Jørgensen