Det var dette med kjærligheten. Et frelsesoffiserbarn forteller sin historie

31.05.2021
Det var dette med kjærligheten. Et frelsesoffiserbarn forteller sin historie
Gullaug Pless
Offisersbarnet

Det er en dramatisk og uvanlig virkelighet frelsesoffiserbarnet Gullaug Pless skriver om i sin bok «Offisersbarnet» nettopp utkommet på eget forlag. Hun forteller en dramatisk historie som i 2021 er historie, men som ikke er mindre viktig av den grunn. Historie setter spor og gir leseren verdifull informasjon om og innsikt i en organisasjon hvis «indre sirkler» har vært delvis lukket. Men utviklingen har gått videre – der også.

Gullaug vokste opp i en frelsesoffisers-familie med en mor og far som begge var frelsesoffiserer. De var stasjonert rundt omkring ved korps (menigheter) i landet, og i løpet av 60- og 70-tallet hadde hun, hennes søsken og foreldre flyttet 10-15 ganger.

«Ordre» kaller Frelsesarmeen det når de flytter på sine medarbeidere. Familien fikk med jevne mellomrom et brev fra Hovedkvarteret med følgende innhold: «Gjør dere klar.» Da var det bare å pakke. Noen uker etterpå kom det et brev med «den nye ordren»; altså hvilket korps de skulle gjøre tjeneste ved. Det kunne være hvor som helst i landet.

Hadde det vært to voksne mennesker som skulle forholde seg til denne flyttingen, kunne det latt seg gjøre. Men når det også handler om barn som går i barnehage og på skole og har venner og oppvekstmiljø, er dette vanskelig.

Familien på sin side hadde ikke noe valg. De lovet ved sin underskrift som offiserer å «følge frelsesarmeen i tykt og tynt», og da var det ikke rom for innsigelser. Det var bare å pakke eskene med klær og andre personlige eiendeler. Møblene ble stående igjen; det var møbler dit de kom.

På en måte høres dette besnærende og enkelt ut – og det var det kanskje også de to første gangene, men så er dette noe man fort går lei og opplever som like slitsomt som psykisk belastende. Men - «å følge Frelsesarmeen i tykt og tynt». Da nyttet det ikke å komme med innsigelser. – I 2021 er denne praksisen endret, og Frelsesarmeens ledelse flytter ikke på sine offiserer før etter en samtale hvor de får gi uttrykk for hva de opplever, barns skolegang osv. Som regel blir det tatt hensyn til dette; at f.eks. barna får fullføre skolegangen på den skolen de begynte på.

Familiens siste ordre var til redningshjemmet «Elevator» i Oslo. Dette skulle bli deres siste stasjonering. Her fikk faren i huset nok av det slitet som nærmest uendelige flyttinger og et svært vanskelig klientell hadde ført med seg med alkohol, narkotika, fyll og voldsepisoder, og både hr. og fru – som da var blitt majorer av rang – valgte å slutte i Frelsesarmeens tjeneste. Ex-majoren ble kirketjener i en Oslo-kirke, mens fruen valgte å ikke være i jobb i første omgang.

Også Gullaug Pless sa Frelsesarmeen adjø, men kjærligheten til Armeen og respekten for deres arbeid ble værende i hennes hjerte. Dette skinner klart og tydelig igjennom flere steder i den velskrevne teksten, og på sett og vis er dette bokens storhet.

Da hr. og fru sluttet i Armeen, mistet de også en del av sitt sosiale nettverk. Dette var kanskje noe av det smerteligste med hele avskjeden. Det virker som om Armeen vendte dem ryggen. Til tross for dette valgte de å gå på møter og på Årskongressen – samtidig som de hadde noen få, meget nære, venner, som fremdeles stod dem bi til tross for deres «frivillige» utelukkelse.

Gullaug Pless har skrevet en interessant bok som gir leseren et spennende blikk inn i Frelsesarmeens organisasjon og struktur. Organisasjonen som gjerne skilter med at de inkluderer alt og alle, er i bunn og grunn ekskluderende i forhold til sine egne. Det er mye som ikke er lov. På sett og vis er dette bra, men at det fremdeles – faktisk – foregår både utelukkelse og ufrivillige avskjeder er det vanskelig å se på som et uttrykk for nestekjærlighet som Armeen forfekter så sterkt de kan. Alle - uansett om det er generalen, stabssjefen eller kommandøren – kan gjøre feil og trå feil. Da gjelder det å gi selv den yngste soldat og den nyutdannede løytnant en sjanse til.

«Nå blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten.»

Det er bare det.

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Mobilfri jul

Mobilfri jul

Å se noen, virkelig se dem, høre ...

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. Croix

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. ...

NRK-duoen Gokstad og Bache utforsker et mørkt ...

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Anmeldelser

Skriv bedre engelsk – skriv!

Skriv bedre engelsk – skriv!

På 123 sider – en, to, tre – morsomt ...

Løgn på løgn på løgn på løgn

Løgn på løgn på løgn på løgn

Det er nesten fristende å åpne ...

Spennende, levende og interessant om Jugoslavia

Spennende, levende og interessant om Jug...

Boken «Jugoland» virker som en innsiktsfull ...

Legenden om St. Hallvard

Legenden om St. Hallvard

I Norge har vi beskjedne ti helgener, nemlig ...

Konge i krig og fred

Konge i krig og fred

Det andre bindet av Tore Rems gigantiske ...