ANMELDELSE: Tone Fløtten tar for seg en viktig tematikk i boken ”Barnefattigdom”. Mange barn og unge i Norge lever under fattigdomsgrensen. Det er imidlertid ikke mangel på mat og klær som definerer fattigdom i velferdsstaten Norge. Da er det verre å ikke kunne gå i fødselsdagsselskap hos klassekamerater eller ha egen sykkel.
Mens fattigdom for mennesker i andre land handler om forskjellen på liv og død, hvor et daglig måltid slett ikke er noen selvfølge, må vi i Norge definere oss til et fattigdomsproblem hvis ungene ikke får playstation og kan dra på utenlandsferie hvert år. For mange kan dette tydes som et luksusproblem, men det er nå en gang blitt slik at den sosiale fattigdommen er belastende for barn og unge i en velferdsstat. Studier viser at det å ikke ha mulighet til å kjøpe de riktige klærne, kan forårsake mobbing i ungdomsmiljøer. Det samme gjelder det å kunne delta i kostnadskrevende fritidsaktiviteter, som anses å være viktig for å bli akseptert av jevnaldrende.
I boken ”Barnefattigdom” kommer det ikke uventet fram at fattige husholdninger har ulike stønader fra det offentlige som sin hovedinntektskilde. Husholdninger med det som i boken kalles ”vedvarende lavinntekt” defineres som fattige, og i alle disse familiene utgjør inntekt av arbeid 48 prosent av husholdningens samlede inntekter, mens ulike typer pensjoner, trygder og stønader utgjør 52 prosent. Innvandrerfamilier står for om lag halvparten av de fattige husholdningene i Norge.
Sammenliknet med våre nordiske naboland, har Norge faktisk flere fattige enn Danmark, Sverige og Finland. Innenfor OECD-området ligger vi imidlertid svært godt an, hvor de fleste land i prosent har flere fattige enn oss. Tyrkia kommer dårligs ut på denne rankingen, med 24 prosent fattige, mot Norges 4,5 prosent.
I boken avvises sammenhengen mellom høyt bruttonasjonalprodukt og lav fattigdomsandel. USA er et godt eksempel på dette. Det samme gjelder tesen om at små land med få innbyggere relativt sett har lavere fattigdomsandel, ettersom land som Luxembourg og Belgia ligger dårlig an. Til gjengjeld er det mye som tyder på at land med sjenerøse velferdsordninger har færre fattige. De sosialdemokratiske velferdsmodellene sørger for å holde fattigdomstallene lave og inntektsfordelingen jevn.
En tredelt modell kan bidra til å hindre barnefattigdom. Man må for det første styrke barnefamilienes økonomi, slik at familien kommer ut av fattigdomssituasjonen. Arbeids- og velferdspolitiske virkemidler står sentralt i så henseende. For det andre må det settes i gang tiltak for å lette de fattige barnas situasjon i påvente av at familieøkonomien skal bedres. For det tredje skal de to forutgående tiltakene sammen bidra til at framtidig fattigdom motvirkes. Parallelt med dette, må det jobbes konkret mot rammede familier for å motvirke de negative konsekvensene av å oppleve fattigdom i kortere eller lengre tid i løpet av oppveksten. Enkelte kommuner har her valgt å gi direkte støtte til barn som rammes, slik at de kan delta på aktiviteter og arrangementer. Andre kommuner gjennomfører arrangement som aktivitetshelger og sammenkomster i samarbeid med for eksempel idrettslag eller andre frivillige organsiasjoner. Atter andre kommuner gir støtte til organisasjoner for eksempel øremerket utlånsutstyr, slik at fattige familier slipper å finansiere utstyr til barna for å delta i bestemte aktiviteter.
Det kanskje viktigste kapittelet i ”Barnefattigdom” er skrevet av barna selv. Boken i seg selv er en tørr, faglig fremstilling av fakta, uten noen særlig empati. Klumpen i halsen klemmer seg imidlertid fram når man leser om 14 år gamle Truls i Bærums ”verste vestkant”. Tenk hvordan det er å være fattig blant sosieteten i Bærum! Med en uføretrygdet pappa, blir det vanskelig å svare på spørsmålet: ”Hva jobber faren din som?”
Emilie på 15 forteller at hun følte seg annerledes da hun var liten, uten helt å vite hvorfor. Per Fredrik på 17 forteller om at han som den minst populære gutten i klassen, plutselig ble veldig populær da han fikk Nintendo 64. Og Line på 19 forteller at hun allerede var ”stemplet” som fattig da hun begynte på ungdomsskolen, og at hun nærmest måtte kjøpe seg venner. Hun ble mobbet fordi hun gikk i feil klær. Det er slike historier som bringer ”Barnefattigdom” ned på grasrotplan, og som gir et slags ansikt til 200 sider med tørre fakta.
BOKFAKTA:
Barnefattigdom
Forfatter: Tone Fløtten (redaktør)
ISBN: 9788205390850
Forlag: Gyldendal akademisk
Språk: Bokmål
Format: Heftet
Trykket: 2009
Utgitt: 2009
Sider: 238
Nivå: Voksen
Siri Pedersen
Redaktør -