Jubelbrusene fra 1927 og 1929 da Gerhard Folgerø (1886-1950) med mannskap på oppsiktsvekkende vis seilte fra Norge til USA med to forskjellige åpne farkoster, men på ulik kurs, har for lengst lagt seg. Med boken ”Gerhard Folgerø – en eventyrer” ønsker Osvald Gilje (f. 1948) å gjøre bragdene til Folgerø bedre kjent og gi ham den plassen i vår historie som han fortjener.
- Det var helt tilfeldig at jeg ble klar over Folgerøs eksistens, og enda mer overrasket ble jeg da jeg fant ut det var tjukke slekten: Han var tremenning både til min bestemor og oldefar fra Bømlo i Hordaland. Det foreligger allerede to utmerkete bøker som Folgerø selv har skrevet, men de støver ned i noen få bibliotek. Da jeg leste dem, ble jeg veldig begeistret og tenkte at disse burde gis ut på nytt. Jeg tok kontakt med slekten i Sandnessjøen i Nordland hvor Folgerø var født, og fikk rede på at han hadde to døtre i live. Etter en tid ga de meg full frihet og alle rettigheter til å lage boken, sier Gilje.
For ikke å forringe Folgerøs autentiske fortellerglede gjennomsyret av et saftig nordnorsk lynne, har Gilje begrenset seg til å modernisere språket. Derimot har han over mange år søkt etter originalt kildemateriale både i Norge og USA og med døtrenes samtykke presentert de viktigste funnene i innledende og avsluttende kapitler.
- Han hadde skrevet detaljert om ekspedisjonene sine, men ingenting om seg selv, familien og reisene før det store prosjektet. Det ble tidlig klart for meg at slutten på livet hans ble både dramatisk og tragisk og bidro sterkt til at historien ble glemt. Han prøvde å bruke ”Roald Amundsen” i englandsfarten under 2. verdenskrig, men ble tatt av tyskerne og satt i nær fire år i konsentrasjonsleir. Han fikk aldri kreftene tilbake. Bedre ble det ikke av at bøkene hans kom ut under krigen på to naziforlag. Vi har spekulert fælt på hvordan dette kunne skje mens han satt som fange i Tyskland, fortsetter Gilje.
I det norske Amerika var det stor interesse for å finne ut om den virkelige Leif Eirikson kunne ha klart å ta seg over havet til New Foundland. For å vise at det var mulig, ville Gerhard Folgerø seile hele veien fra Norge via Færøyene, Island og Grønland i et skip i halv størrelse av det Leif Eirikson brukte. Etter å ha nådd den canadiske kysten, satte han kursen sørover til USA og videre til blant annet verdensutstillingen i Philadelphia. Det ble mye blest og omtale av ferden i de store avisene og spesielt i det norsk-amerikanske miljøet hvor han også lette etter og omsider fant- en kjøper til båten i byen Duluth hvor ”Leif Eirikson” nå står utstilt i Leif Eirikson Park - oppkalt etter båten.
Men hva ville han bevise med å dra til Amerika en gang til?
- Han var meget tilbakeholden med å røpe hva som var hensikten med ”Roald Amundsen”-turen, men han fortalte sitt forbilde, Roald Amundsen, om den i New York og fikk hans støtte og rett til å bruke hans navn på båten. Som den røynte sjømannen han var, hadde han bitt seg merke i argumentene som katolikkene framførte under et møte i Duluth, om at det måtte bevises at et norsk skip fra vikingperioden også kunne krysse sør i Atlanteren der Columbus foretok sin reise. Som tenkt så gjort, forklarer Gilje.
På sine rundturer i USA med ”Roald Amundsen” fra Florida via New Orleans og Mississippi til blant annet Minneapolis fikk han mye publisitet, men til sin store skuffelse dukket det ikke opp noen kjøpere denne gangen. Han seilte derfor skuten tilbake til Norge i 1932 og brukte den på omvisningsreiser.
Hvordan var Gerhard Folgerø som person?
- Han var veldig sterk og målrettet. Hadde utrolig mye sjømannskunnskap. Nok til at han aldri var redd i kritiske situasjoner. Han tok på seg det fulle ansvaret hele tiden, stod surret til rattet og styrte døgn etter døgn, om nødvendig uten søvn. Han regnet nok ofte med døden som en realistisk utgang på dramatiske hendelser, men det syntes ikke å bekymre ham. Noen sier han var arrogant og overdrev når han fortalte. Jeg er ikke enig. Han var nødt til å snakke i store bokstaver og ha kontakt med de rette personer for å kunne gjennomføre prosjektene sine, sier Gilje.
Han er ikke like imponert over hvordan Folgerø skjøttet sitt privatliv med barn utenfor ekteskap.
Hva har slektningen i ikke akkurat rett nedstigende linje, Osvald Gilje, drevet det til?
- Jeg er utdannet sykepleier og sosionom med blant annet 13 års ansettelse i Oslo Fengsel og 12 år som styrer av et eldresenter. I 1982 startet jeg et trykkeri som aktivitet i eldresenteret med pensjonerte trykkere og typografer som medarbeidere. Da jeg sluttet i eldresenteret, startet jeg mitt eget trykkeri hjemme i kjelleren i 1992, men det avvikles i disse dager. Jeg har vært interessert i slektsforskning siden 1967 da min onkel fikk tilsendt noen slektstavler fra Amerika. Da jeg året etter studerte i Bergen, brukte jeg en god del tid på Statsarkivet og kjente hvordan jeg ble hektet da det hauget seg opp med kildemateriale i original på bordet framfor oss. Jeg har siden vært medlem av Slektshistorisk Forening og senere også i Dis-Norge (Data I Slektsforskning), avslutter Gilje.
Han er meget spent på hvordan reaksjonene på ”Gerhard Folgerø – en eventyrer” vil bli og tar gjerne i mot innspill på flere kildehenvisninger. Det er blant annet noe uvisst hva som til sjuende og sist hendte med ”Roald Amundsen”. Bare dragehodet er bevart.
Christian W. Holst