Viktor E. Frankl – det er livet selv som kaller

06.11.2017

Psykiateren Viktor E. Frankl – født i 1905 – skiller seg fra sin kollega psykiateren Sigmund Freud – som skapte psykoanalysen og læren om det ubevisste – på et vesentlig område: Freud søkte bakover i et menneskes liv for å finne meningen; Frankl tar utgangspunkt i livet her og nå. Hva kan du og jeg gjøre i dette øyeblikk for å skape mening i og med våre liv? Det er nesten som det er noe av John F. Kennedy over det: ”Spør ikke hva ditt land kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for ditt land.”

Sigmund Freud døde i 1939 og fikk ikke – heldigvis, kan man si – som Viktor E. Frankl oppleve nazistenes grusomheter i konsentrasjonsleirene Theresienstadt, Auschwitz og Dachau; sistnevnte etablert av nazistene allerede i 1933 som den første i sitt slag i Europa. Frankls første kone døde i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen.

Både Freud og Frankl var jøder, og begge hadde vært soleklare kandidater til gasskamrene. Freud klarte å rømme, Frankl var igjen og ble deportert, men overlevde konsentrasjonsleirenes inkarnerte helvete. Det var derimot her han la grunnlaget for sin teori – vilje til mening, her og nå, i brakkene, i arbeidskommandoene, i revir og mens eksperimentene og massedrapene foregikk, ikke der og da hvor Freud trekker linjene bakover i livet til barndommen, dannelsene av seksualiteten og drømmene. Men – trekker vi inn både Freud og Frankls tankegang og teori, blir det mening. Det ene utelukker ikke det andre, og Frankl var som nevrolog og psykiater meget godt kjent med Freuds teorier.

Frankl skrev i løpet av sitt liv 32 bøker publisert på like mange språk. Bøkene hans hører med blant ”the ten most influential books in America” (Library of Congress). Han underviste ved 209 universiteter på fem kontinenter, deriblant Universitetet i Oslo. I henhold til fagtidsskriftet American Journal of Psychiatry er Frankls psykoterapeutiske teorier og arbeid karakterisert som ”the most significant thinking since Freud and Adler”.

Viktor E. Frankl satt i Sigmund Freuds lærestol som professor i nevrologi og psykiatri i Keiserens egen by, han var leder for den nevrologiske og psykiatriske poliklinikken ved Wiens Medisinske Universitet og formann i Østerrikes medisinske selskap for psykoterapi. Psykoterapi er definert som ”en form for kjærlighet”. Det er ikke småtterier!

Logoterapi kalte Viktor E. Frankl sin metode. Den blir karakterisert som ”en sunn motvekt til psykoanalysen”, og det er den! Men vi er alle et barn av vår tid, og veien blir fortsatt til mens vi går. Derfor er både psykoanalysen og logoterapien i den grad mennesker vil bruke de verktøy den gir i sin egen frigjørende prosess, redskaper som er fullt ut brukbare for det moderne mennesket anno 2013 og videre mot 2030 og 2050.

Logoterapien er å regne som en psykoterapeutisk disiplin, en samtaleterapi, hvor terapeut og klient sitter på en stol enten ved siden av hverandre eller overfor hverandre med et bord eller lignende i mellom. De kan se hverandre rett inn i øynene om de ønsker. Selve terapirommet er i terapeutisk forstand et ”hellig rom” hvor ingen andre enn den det gjelder – pasienten og terapeuten – har adgang. Slik må det være, akkurat som i den ordinære sjelesorgen og pastoralpsykologien.

 

I psykoanalysen ligger pasienten på en benk (divan) mens analytikeren sitter bak til høyre eller venstre for analysanden og lytter mer enn han snakker, for så å tolke det materialet pasienten kommer fram med. Psykoanalysen arbeider etter prinsippet om fri assosiasjon. Det betyr at klienten skal snakke om det som faller vedkommende inn i øyeblikket uten å filtrere eller sensurere tanken og det som sies. Dette høres vesentlig lettere ut enn det er, og makter pasienten å oppfylle det som kalles den psykoanalytiske grunnregelen (fri assosiasjon), setter overføringene inn og klienten får fram det innerste i seg – det blir som trollet som kommer fram i lyset og sprekker. Da blir det ufarlig, og analysanden blir så å si satt fri fra sine plager.

Logoterapiens hensikt er å hjelpe mennesker ved hjelp av samtaleterapi som lider av opplevelsen av meningsløshet og eksistensiell angst til å gi livet en mening. Dette skjer ved at klient og terapeut tar opp spørsmål om klientens situasjon i terapitimen – her og nå – samt om meningen med livet og om døden. Rent praktisk foregår logoterapien som ved vanlig psykoterapi. Det er ikke det

 

minste merkelig at logoterapien ble ”oppfunnet” i 30-årenes Europa og videreutviklet i en konsentrasjonsleir. Viktor E. Frankl tilbrakte tre år av sitt liv i en slike ulike konsentrasjonsleire, bl.a. Auschwitz-Birekenau.

Med dette som utgangspunkt handler logoterapien derfor om så mye mer enn ordinær psykoterapi, og også om tilgivelse – både mellom mennesker og av dem som finner livets mening gjennom en tro på Gud. Og som all annen psykodynamisk terapi, handler det om å hjelpe pasientene, klientene, analysandene eller hva man nå kaller dem til å få innsikt slik at trykket fra nevrosene blir mindre, ja kanskje forsvinner. Derfor kan man bruke uttrykket ”å sette de undertrykte fri”. Bare den som har opplevd det, vet hva det handler om. Lite kan binde som nevroser. Tenk bare på angst og mani. For noen er det helt invalidiserende.

Det er slik i Auschwitz i dag at man kan gå gjennom leiren fra hus til hus – fra blokk til blokk – og ved hjelp av ulike gjenstander, tekst og bilder se hvordan fangene ble behandlet. Det er en grusom opplevelse som man forhåpentligvis aldri glemmer. Det er i høyeste grad anskuelsesundervisning som mange bør ta del i. Siden freden i 1945 har ca. 25 millioner mennesker fra alle verdens land besøkt den gamle konsentrasjonsleiren som i dag står som et monument over verdens ondskap – til skrekk og advarsel.

De som døde foran ”dødsmuren” døde fulle av ærefrykt, av mot, av kjærlighet. Historiebøkene kan fortelle at de fleste av dem døde i taushet, rakrygget, uten redsel, men med sjelelig smerte. Det siste mange av dem ropte var: ”Gud bevare vårt frie fedreland.”

Slik kan også vi leve våre liv når vanskelighetene – selv om de er i et helt annet format og av en helt annen årsak – melder seg langs livsreisen – ”med ærefrykt”. Det er stikkordene. Også for praktisk anvendt logoterapi.

Viktor E. Frankl må på mer enn ett plan ha forstått dette, og på den måten må han regnes som en av de virkelig store innen europeisk psykiatri og forskning, terapi og eksistensanalyse. Et øyeblikk kunne det være spennende å tenke tanken hva anvendt logoterapi ville ha betydd for krigen i Vietnam, for krigen i Bosnia, Burma og Sri Lanka, for de som overlevde tsunamien i Sørøst-Asia… Her tror jeg bare fantasien og knapt nok den kan trekke grenser. Det handler vel snarere om å ta logoterapien i bruk av folk som er utdannet til det.

Logoterapien handler som psykoterapien generelt og psykoanalysen om å få folk til å tenke, assosiere over egen situasjon og å sette folk fri fra seg selv til et liv i fred, harmoni og glede. Men – for å bruke et litt forslitt uttrykk – ”jeg lovet deg aldri en rosenhave”. Derimot kan enhver innsiktsterapi være med på å gi deg de redskapene, de verktøy, du trenger for å leve et liv der du selv skaper meningen og forstår den. Da blir det lettere å leve – og det blir lettere å dø. Det kalles frihet.

Den som har gått igjennom en psykoanalytisk og psykoterapeutisk prosess og fått overføringene til å fungere – noe som kommer av seg selv der det er kjemi mellom klient og terapeut – kommer styrket ut av det som et helere menneske, men ikke med svar på alle livets innerste spørsmål. Det er det ingen terapiform som verken kan eller bør tilby. Det handler om søkende mennesker som vil arbeide med seg selv og sitt liv.

Hos Viktor E. Frankl handler det altså om ”her og nå”. Meningen i øyeblikket; ikke øyeblikkets tilfredstillelse, men øyeblikkets mening. Her ligger forskjellen og utfordringen. Det er fristende å fortelle historien om bankmannen som satt bak sin skranke en fin formiddag og tenkte at når jeg kommer hjem, så ligger det en overraskelse og venter på meg. Han gledet seg over dette hele dagen, og da han kunne legge sammen sine papirer, kunne han ikke komme seg fort nok ut av banklokalet og på bussen hjem. Hva var overraskelsen? ”Full av forventning låste jeg meg inn, gikk rundt i leiligheten, lette etter overraskelsen, men jeg fant og så ingen ting”, forteller mannen – og legger til: ”Og det var en overraskelse!”

Slik kan man altså skape mening i sin egen tilværelse; i hvert fall spenning, men her ligger selvsagt fristelsen til selvbedrag snublende nær. Det var neppe det Frankl mente med sitt postulat om ”vilje til mening”. Han mente snarere at man må forsøke å se – ut fra de forutsetninger man har – at det man gjør, uansett hva det er, har en mening. Får man til dette, blir hvert skritt man tar meningsfylt. Men det er ikke lett å ha denne innstillingen eller å stille seg selv i en modus som gjør at man alltid ser eller opplever meningen. I overstående eksempel brukte jeg et snev av humor for å forklare en problemstilling. Humoren i seg selv har mening, og dens dypeste element er som vitsens – overraskelsens.

I konsentrasjonsleiren var ”vilje til mening” en nødvendighet for å overleve. Den som ikke så eller fant meningen, bukket fortere under for den nazistiske jernhelen. Det er ikke vanskelig å forstå dette, men samtidig gir det mening å gripe nødvendigheten av at den enkelte fant mening i det meningsløse for å overleve. Dette kan for mange virke umulig, men for den som har vært midt oppe i det, er viljen til mening en realitet. Av de 567 norske jødene som i løpet av 2. verdenskrig ble sendt til konsentrasjonsleire, kom 27 tilbake etter frigjøringen i 1945. En av dem var Leo Eitinger (1912-1996), opprinnelig tsjekker, lege og psykiater. Han ble på sett og vis krisepsykiatriens far i Norge og det var han som for første gang definerte KZ-syndromet; altså konsentrasjonsleirsyndromet (psykiske senskader) som først etter mange år kan gjøre seg gjeldende. Av de som kom tilbake lever i dag (2013) kun en, nemlig Sammy Steinmann i Oslo.

           

Viktor E. Frankl har i boken ”Psykoterapi og eksistens” (1972) skrevet om selvmord på grunn av mangel på livshåp og mening, og kommer med følgende eksempel: ”En dag i konsentrasjonsleiren satt det to mennesker foran meg, begge fast bestemt på å begå selvmord. Begge brukte uttrykk som ble en gjenganger i leiren: ”Jeg har ingenting mer å vente av livet.” Den vitale forutsetning, var nå å få disse to til å gjennomgå en kopernikansk omstyrting, slik at de ikke lenger spurte om hva de kunne vente seg av livet, men derimot ble oppmerksom på det faktum at livet ventet seg noe av dem – at det var noen eller noe som ventet på dem begge, ja på alle, enten dette nå var et arbeid som skulle gjøres eller et annet menneske. (…) Men hva så om denne ventingen skulle vise seg å være uten håp når det gjaldt fullbyrdelsen? For det fins utvilsomt situasjoner hvor det er sikkert

 

om man aldri mer vil vende tilbake til et bestemt arbeid eller aldri vil treffe et bestemt menneske igjen, og da er det virkelig sant at intet og ingen lenger venter på ham. Men selv da viste det seg at noe var nærværende i hvert eneste menneskes bevissthet, var usynlig til stede, kanskje endog en som ikke lenger levde, men som likevel var ”der”, som et ”Du” i det mest intime samvær. For mange var dette det første, siste og endelige ”Du”: Gud. Men uansett hvem som innehadde denne plassen i bevisstheten, gjaldt det å spørre; Hva venter han av meg – det vil altså si, hva slags holdning forlanges det av meg? Den avgjørende saken var dermed hvorvidt hver enkelt kunne være i sin lidelse, eller visste hvordan han skulle dø. Savoir moutir – comptendre mourir (å kunne dø – å forstå å dø). Dette er, som det er blitt oss fortalt, kvintesensen av all filosofering.”

 

Man skal følge godt med i timen for ikke å glippe på Viktor E. Frankl. Han skriver om livets innerste ting, og for ham er meningen Gud, men han er ikke dogmatisk og sier at dette er og skal være enhvers mening med tilværelsen. Andre kan finne mening, kanskje en enda dypere mening, i andre forhold – for eksempel i naturens skjønnhet, i musikkens følelser eller i havets mystikk, i diktenes rytme, metaforer og vers. Poenget at meningen skapes ut fra viljen til å leve, og det er en etisk påstand at selve livet – uansett hvordan det er – har en verdi i seg selv til det tar slutt. Det viktigste spørsmålet for all fremdrift enten det er vitenskap eller liv, er dette: Hvorfor?

Noe forenklet kan man si det slik at hvorforspørsmålet danner livskraftens kjerne – og gir krefter og mot, elektrisitet – om du vil – til en motor, til å gå videre; videre og videre rundt. Noe særlig nærmere livets innerste mening er det vanskelig å komme for den menneskelige tanke til tross for all vår filosofi, freudianisme, logoterapi og etikk.

Viktor E. Frankl var en av de såkalte Wienerpsykiaterne – et meget eksklusivt selskap bestående av Sigmund Freud (1856-1939), Alfred Adler (1870-1937) og Viktor E. Frankl (1905-1997). I tur og orden dannet disse tre ”sjelelegene” teorier – eller ”skoler” som det gjerne kalles. Før dette hadde professor Jean-Martin Charcot (1825-1893), den moderne nevrologis far, behandlet 6 000 hysteriske kvinner ved Là Salpêtrière-hospitalet i Paris. Her var Sigmund Freud elev, og i det store auditoriet satt bl.a. professor Gilles de là Tourette som senere beskrev sykdommen Tourettes syndrom. Jean-Martin Charcot var for øvrig den første vitenskapsmannen som beskrev sykdommen multippel sklerose (MS). "Sclérose en plaques", kalte han den. Historien kan fortelle at Charcot ansatte en av sine MS-pasienter som husholderske og kunne på den måten følge hennes sykdomsforløp gjennom 20 år. Da hun døde, obduserte Charcot henne og kunne kople de neuropatologiske forandringene han fant med de symptomer og andre funn som han hadde observert hos husholdersken. Dette måtte på sett og vis ha vært en betagende anskuelsesundervisning.

Hva gjelder hysteri har den norske forskeren Hilde Bondevik levert et inngående doktorgradsarbeid nettopp om hysteriske kvinner og deres liv og behandling ved Gaustad sykehus i Oslo. Og i Henrik Ibsens skuespill leter hun

 

etter ulike fremstillinger av diagnosen. Hysteri (av gresk hysteraos = livmor) er en av de eldste lidelser som er beskrevet i den medisinske historien. Man finner omtaler av hysteri først i egyptiske papyrusruller og senere hos Hippokrates og Platon, men innholdet, fortolkningen og symptomene har vekslet gjennom tidene. Slik var også Charcot, Freud og Frankl barn av sin tid, og alt de drev med bør ses i et historisk kritisk lys. Først da kan også deres funn gi en dypere mening. Lyset skal ikke være kritisk for kritikkens skyld, men for lysets og forståelsens.

Jeg forteller dette for å sette noe av det inn i en historisk sammenheng slik at leseren skal få forståelsen av at ikke noe av dette er tilfeldig, og at det ligger en lang vitenskapelig produksjon og interesse bak de teoriene som både Freud, Adler og Frankl i tur og orden presenterte for offentligheten. Ingen kunne vite noe om disse tingene på forhånd; alt er blitt til ved iherdige menneskers forskning og interesse som ofte har strukket seg langt ut over det som var deres egentlige fag. Vi ser at flere av de nevnte personer ikke bare var leger, men også nevrologer og psykiatere. Dette forteller noe om tidlig vilje til å se sammenhengen på tvers av de medisinske disipliner for å hjelpe mennesker til et friere helere og bedre liv.

Det er viktig å være klar over at enhver form for dybdepsykologisk behandling og terapi tar tid. Mentale prosesser går sakte og forandringer skjer ikke på et blunk. Den som søker terapien eller analysen og ikke har tid til å leve i den og la den leve i seg, foretar det vi på godt norsk kaller for en ”skivebom”. Varige endringer i livet får man til ved å leve i det og snakke om det, oppleve at livet ikke er farlig og at man blir møtt som den man er uten en dømmende holdning, uten løgner og manipuleringer. I denne konteksten kan man oppleve at nederlag blir vendt til seire – nøkkelordet er tid, tid, uendeligheter av tid. I vårt kostnadseffektive samfunn er ikke dette uten videre så lett å få til, men jeg vet – og jeg er selv det beste eksemplet på det – at den som søker terapien og analysen og vil den, den vet også å finne frem. Det er motivasjonen det handler om, viljen til å arbeide med seg selv for å få til en forandring. ”Vilje til mening” og ”kjempende livstro”.

Sigmund Freud var psykoanalysens far, og enkelt kan man kalle hans teori ”vilje til lyst”. Alfred Adler gikk en annen vei og kan sammenfattes med ordene ”vilje til makt”. Viktor E. Frankl ekstraheres som vi har sett med begrepet ”vilje til mening”.

Opprinnelig hadde Frankl allerede i 30-årene lansert og senere utviklet begrepet eksistensanalyse – en utvikling og praktisering av psykoterapien som vi har sett helt fram til vår tid med for eksempel den kjente amerikanske psykiateren Irvin D. Yalom som gjennom sine bøker har pekt på vesentlige sider ved menneskets ønske og behov for å vite noe om meningen med eksistensen, meningen med selve livet. Før dette – for å sette dette inn i et ytterligere perspektiv – finner vi dansken Søren Kierkegaards tanker igjen i dette godset. Et sted i dette finnes også vår egen Henrik Ibsen. ”Hvis du tar livsløgnen fra et menneske, tar du livet av det”, sa han. Dette er eksistensfilosofi.

Viktor E. Frankl setter meningen med eksistensen inn i en kristen religiøs kontekst, og mener at de store svarene er å finne i menneskets møte med Gud. Andre peker på andre sider ved det å leve som er like etisk høyverdige som den kristne moral og forståelse, men som har et annet perspektiv. Det er viktig å huske på at – som Kierkegaard sier – ”å tro er å våge”. Det finnes ingen oppleste og vedtatte sannheter, men det er lov å tro – og stole på det man tror på. Det er her hele hemmeligheten ligger, og det er det som skaper meningen.

Hvis jeg kan bruke ordet kall, så må det være riktig å si at Viktor E. Frankl var kalt til å leve, og at han gjennom logoterapien oppfordrer alle oss andre til også å oppleve og erkjenne dette kallet. Det er livet selv som kaller.

For en tid siden var jeg i en begravelse. En god venn var død og nå satt vi i kapellet og skulle ta avskjed med legen, psykiateren, psykoanalytikeren og medmennesket som for mange hadde vært en veileder, en rådgiver og en pådriver. Nå var livet hans over, og vi andre satt fattige tilbake i benkeradene. Det var derfor et løft for oss når avdødes eldste sønn gikk fram til talerstolen og holdt en vakker minnetale og bl.a. sa: ”(Men) ditt kall, det var å leve! Fullt og helt. Å gripe livets muligheter og vidunderligheter. Å fryde seg over å være født under en lykkelig stjerne. En stjerne som du sant å si gjennom den du var, var med på å skape selv.” Det er vakkert, men det er også helt sant. Slik kan man leve – ”leve livet under en lykkelig stjerne” uten at det har noe med penger og materielle ting å gjøre, men med ens egen innstilling til livsreisen. Det beste i livet, kjærligheten – uansett hvilken form den innehar, er gratis. Derfor kan den heller ikke kjøpes verken for penger eller noe annet. Den som forsøker, og tror en klarer det, lurer seg selv.

Ofte har det i så vel kristne som profane kretser ikke vært spesielt populært å snakke om psyken. ”Far er så syk”, sa en. Sannheten var at han i mange år hadde vært ut og inn av psykiatriske sykehus for en dyp depresjon. ”Mor døde uten at noen riktig visste hvorfor”, sa en annen. Sannheten var at hun tok livet av seg fordi hun var lei seg da hun ble skilt fra mannen sin. ”Jenta vår går sine egne veier”, forteller en tredje. Tilfellet er at hun har spiseforstyrrelser og ikke blir tatt alvorlig. Sannheten er at mor og far i all sin godvilje ikke strekker til og at spiseforstyrrelsen er en stille protest som først og fremst ikke rammer dem hun er glad i, men hun tar det på seg selv fordi hun ikke blir forstått og akseptert som den hun er.

Det må med andre ord bli stuerent å snakke om psykiske vanskeligheter i kirken, på bedehuset og i menigheten. Gjerdene og fordommene må rett og slett rives igjen og igjen. Kristne er ikke annerledes enn andre. Ikke bedre og ikke særlig verre. Troen er noe man kan støtte seg på og strekke seg etter. Og åpenhet omkring psykiske vanskeligheter vil ingen tape på. Ikke noe er bedre enn at man vet hvor man har mennesker og litt om hvordan man da kan, bør og skal forholde seg; både for å være til trøst, litt nytte og til litt forsoning. Men åpenheten må aldri være brutal og utleverende, og husk at det er de aller færreste – ingen faktisk – som har rett til å dømme over noen annen. Det å stå fram å si at man har en psykisk sykdom eller skavank, hvis så er tilfelle, er langt

 

ærligere enn å la det være. Stort sett vil den som er sann, ærlig og ekte bli forstått. Den som ikke forstår det får rett og slett bare la det være. Så enkelt er det. Den som lyver og manipulerer om seg selv og andre driver virkelig ”a game people play”. Og i den grad de gjør dette, må de selv ta ansvaret for det. Det kan bli tunge bører og bære for noen. Både verden og samfunnet, mennesket, familien og samlivet skriker etter åpenhet og redelighet. Etter mennesker som står opp for det de tror på og kjemper for det i ord, tale og gjerning.

Det er naturlig for moderne mennesker å søke etter en mening med livet. Ikke noe er når alt kommer til alt mer naturlig enn det. De som ikke finner det, går det av og til galt for. Bruk av alkohol og narkotika, seksuelle utskeielser, kriminalitet, spillegalskap m.m. kan være et utslag av mangel på ekte innhold i livet.

Vi vet at barn og unge ofte ønsker seg mest av alt rammer. Det er det enkelt å forholde seg til fordi det er klart, og selv om det ikke er så morsomt bestandig, vet den unge hvordan det skal være og hva de har å innrette seg etter. I vår tid har dette sklidd noe ut, og vi kritiserer ungdommen mer enn vi hjelper dem. Men hvem er det kritikken bør ramme? Oss selv! Det er vi som har vært foreldregenerasjonen og ofte ikke har vært i stand til å sette normer og krav i forhold til barna våre. Det er ikke bare min, men en påstand, at barn og unge vil ha rammer og regler. Ikke rigiditet og mangel på fleksibilitet, men klarhet. Det skaper mening i deres liv. Men på den annen side skal vi vokte oss vel for å bli for strenge. Tukt er ingen, absolutt ingen, tjent med. Det er tuktende galt.

 

Det er kjærligheten; kjærligheten og kun kjærligheten som gjelder. Kjærligheten står alltid godt på egne bein, den går aldri av moten. Det som er ekte skuffer aldri – og det finnes alltid rom for tilgivelse i kjærlighetens vingespenn.

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Bokbransjens hederspris til Foreningen !les

Bokbransjens hederspris til Foreningen !...

Foreningen !les mottok i går bokbransjens ...

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen 2017

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen ...

«Galderstjerna» er kåret til vinner ...

Historisk begivenhet på Lillehammer

Historisk begivenhet på Lillehammer

Torsdag 1. juni skrives det historie på ...

Utdeling av Uprisen 2017

Utdeling av Uprisen 2017

Torsdag 1. juni klokken 1300 deles Uprisen ...

Nå er det snart revolusjon på gang

Nå er det snart revolusjon på gang

Programmet til Kapittel 17 tar form! Kapittel ...

Anmeldelser

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Er det mulig at en diakonisse på siste ...

Høstdager i selskap med døden

Høstdager i selskap med døden

I noen høstdager har jeg hatt selskap ...

Historien om kulturmennesket  og krigsveteranen Ragnar Ulstein

Historien om kulturmennesket og krigsveteranen ...

Det er ikke ett sekund for seint. Nå ...

Seriøse og biografiske «apestreker» mellom to permer

Seriøse og biografiske «apestreker» mellom ...

Det hører med til nærmest «de store ...

I møtet med det ukjente er vi alle fremmede

I møtet med det ukjente er vi alle fremm...

Usikkerhet i forhold til religionsmangfoldet ...