Zeppelinerskuddene i Hafrsfjord

03.12.2015
Zeppelinerskuddene i Hafrsfjord
INSPEKSJON: Zeppelinersjefen, kapteinløytnant Stabberf (1) og NK, FOTO: FRA "1893-1992 - EN ROGALANDSKRØNIKE" løytnant Schirlitz (11) inspiserer havaristen sammen med Madlaoffiserer.

- Soldater! Geværer klar!

Regimentssjefen på Madlamoen, oberst Johannessen, kommanderte sine tolv utvalgte skarpskyttere fra Hjulrytterkompaniet. Det kan kalles et historisk øyeblikk. For første – og eneste gang under første verdenskrig – skulle nøytrale norske soldater skyte mot en krigførende parts eiendom.

- Fyr!!!!

 

De tolv rifleskuddene rammet målet og forårsaket et eksplosjonsbrak som kunne høres over hele byen. Sjøhus i nærområdet ble pulverisert, bolighus ristet og vinduer knust, og luften ble mørk av biter som ble slengt omkring. Det eneste mennesket som ble truffet av luftstykkene, var ei småjente, men skadene hennes var ikke alvorlige.

 

Forøvrig forløp "Operasjon Zeppeliner" ved Hafrsfjord etter regimentssjefens plan. Av den 178 meter lange tyske zeppelineren "L 20" var det bare et spinkelt skjelett tilbake. Oberst Johannessen visste at det ville bli et betydelig brak. Beskyter du en ballong som kan romme inntil 35 000 kubikkmeter gass, blir det ikke noe stillferdig treff. 

 

Denne lokale delen av den internasjonale krigshistorie starter om formiddagen den 3. mai 1916.

 

Det er ikke alltid det er nok å gni seg i øyene for å finne ut hva du ser. Godtfolk på Bru, Obrestad, Jåttå, Sandnes, Sola etc. stirret mot en lysende sigarlignende gjenstand i luften. Det var som om værguden brukte den som en marionett, beveget den opp og ned, fram og tilbake.

 

Det var ikke underlig at ei eldre bondekone som så en slags lysende torpedo over Skadberg, betrodde lensmann Bærheim i Sola med frykt i stemmebåndene at "Et sånt syn he kje vore sitt på tusen år…"

 

Hun hadde ikke helt rett. Det er vel tvilsomt om det noen gang hadde vært en zeppeliner over Sola. Det hun og de andre så, var en tysk marine-zeppeliner i den ytterste nød som flakset inn over Stavangerområdet. Den hadde vanligvis et mannskap på 20. Zeppelineren hadde to gondoler, en foran og en akter, begge utstyrt med fire propeller på sidene. I stille vær kunne den oppnå en fart på 95 km i timen.

 

Sammen med 5 andre zeppelinere hadde "L-20" deltatt i et tysk bombeangrep mot Storbritannia, fra Edingburgh til Yorkshire. På veien hjem til basen i Tønder på Sør-Jylland (fram til 1920 tysk område) ble "L 20" beskutt av engelske skip i Nordsjøen. Den ble såpass skadet i akterenden, hvor roret var, at den ikke klarte å vende tilbake til basen i Tyskland. Den sydlige Nordsjøvinden var så sterk at den formelig blåste zeppelineren mot nord og Norskekysten.

 

Sjefen på zeppelineren, kapteinløytnant Stabbert, hadde en alvorlig frykt: At de skulle havne i Nordsjøen. Da fantes det bare to alternativer. Enten ville de drukne eller bli tatt som krigsfanger. Derfor var han glad for at de drev inn mot fastlandet.

 

Over Gandsfjorden bestemte kapteinløytnanten seg for å nødlande ved Rovikstranden. Han kastet ut ankeret, men ombestemte seg like etter. Han så et hus på den tiltenkte landingsplassen, og ville ikke rasere det, sa han senere. 

 

Thea Solheim, som den gang jobbet på Dale Asyl, sto fram med sitt syn i avisene:

 

"Den kom glidende inn over Gandsfjorden med to slepetau hengende etter seg. Den ene gondolen slepte langs vannkanten. To mann hoppet i sjøen og la på svøm med offisersluene på. Da de kom til land, viste det seg at de også var iført høye støvler og skinnbukser. Både bukser og støvler var fulle var av vann. De to ble hjulpet til asylet, hvor reservelege Strømme tok hånd om dem.

 

Den ene var sjefen, kapteinløytnant Stabbert, som ikke sa annet enn at det var kaldt i vannet. Også andre hoppet i sjøen. De ble plukket opp av fisker Jeremias Bykle. De ropte og skrek om hjelp, men Jeremias Bykle plukket dem rolig opp en etter en.

 

- Eg tog di itte stuen. Di måtte bare venta på børt. De hjalp kje om di skreig, forklarte han.

 

Vinden tok igjen tak i zeppelineren, og den fortsatte sin flaksende ferd. Ved Godeset slo ankeret ned i den høyeste nuten, og den ene gondolen falt av. 10-12 av mannskapet trillet eller hoppet ut, før vinden igjen løftet "L 20" og blåste den mot Hafrsfjord og Madla.

 

Bonde Samuel Godeset så hva som hendte. Sammen med naboer fikk han gitt en slags førstehjelp til soldatene. Bortsett fra en brukken arm og en forstuet fot, var det ingen alvorlige skader. Soldatene var mest forvirret, og spurte stadig etter "maskinisten". Han ble funnet vandrende i nærheten. Han hadde hoppet ut straks ankeret tok tak i bakken.

 

Samuel Godeset fraktet tyskerne med hest til Hinna. Kaptein Knap sørget for den videre transport til militærleiren på Madla hvor de ble internert. Regimentssjefen, oberst Johannessen, hadde allerede mobilisert alt han hadde av hjulrytter-soldater. 120 mann syklet så fort de orket, i retning av zeppelineren.

 

På zeppelineren var det tre mann tilbake. De hadde ordre om å kaste ut alt krigsmateriell og alle papirer, helst over sjø. De fulgte ordren. Plutselig lød tre kraftige eksplosjoner i rekkefølge fra zeppelineren. Hva hendte? Forsøkte de tre å blåse den i luften?

 

Senere viste det seg at de prøvde, men uten å lykkes. I stedet brakk zeppelineren i to, og gikk  med dunder og plask i Hafrsfjord, omtrent hvor Malde Teglverk lå. Fra de ombordværende lød det fryktelige redselsrop da luftfartøyet tok sjøen. Det viste seg imidlertid at mannskapet ikke var skadet. En av dem lå riktignok nokså medtatt i sjøen, men de to andre vinket og smilte til militærmannskapene fra toppen av gondolen. Alle ble brakt til Madlaleiren, hvor også tyskerne fra Rovik ble internert.

 

Ryktene løp fort om dramaet. Skoleelevene fikk fri og strømmet til Hafrsfjord. De var ikke alene.  Det ble den reneste folkevandringen til zeppelineren, som med atskillig strev ble fortøyd ved land. Madlakarer sperret av området, men klarte ikke å forhindre at folk sikret seg relikvier fra luftskipet. Mange hjem ble dekorert med en bit fra "L 20". Folk som eide bil, hadde en riktig innbringende dag. Det ble sagt at en tur til zeppelineren kostet 20 kroner.

 

Slik gikk den første dag. Verdenskrigen var kommet til Stavanger.

 

Både "1.ste Mai" og "Stavanger Aftenblad" var sene ettermiddagsaviser i 1916, og kunne derfor allerede den 3. mai fortelle hva som hadde hendt om formiddagen. Den dramatiske nyheten ble presentert på nokså forskjellig vis i de to avisene.

 

”1.ste Mai" hadde som topp-oppslag på førstesiden hele talen som "Byens ordfører, postmester Egede-Nissen", hadde holdt 1. mai. Resten av førstesiden ble fylt med et referat fra Stortinget, hvor en "statsraad fikk på pelsen", men hvor marine- og militærbudsjettet var blitt vedtatt.

 

På side 4 ble det fortalt om zeppelinerens skjebne. Det skinner igjennom at avisen ikke har særlig sans for militærvesenet. Regimentssjefen på Madla "får på sin pels" fordi han ikke har tid til "å snakke med avisen". Den påpeker også at den militære innsatsen var preget av rot og forvirring. Blant annet ble to vaktmannskaper stående på Godeset uten mat eller avløsning i ti timer.

 

"Stavanger Aftenblad" brukte hele førstesiden til dramaet, og brakte endatil et par bilder fra zeppelineren. Med tydelig stolthet forkynner avisen at "Litt fortere enn fort fikk en av Aftenbladets medarbeidere tak i en bil og kjørte utover, kanskje på grensen av den tillatte hastighet…"

 

Deretter forsetter det med journalistens inntrykk og naturopplevelser underveis. Det tar tid før han når åstedet, men han bringer med seg et vell av detaljer tilbake til leserne. Han har vært på plassen, i motsetning til "1.ste Mai"s mann, som tydeligvis har holdt seg til telefonen.

 

Dramaet er ikke over på en dag. Om kvelden 3. mai setter det inn med regn og kraftig blåst, slik at zeppelineren sliter seg fra fortøyningene i løpet av natten. Den driver i retning av Tanangerlandet. En større redningsaksjon innledes. Utpå ettermiddagen klarer man å fortøye den ved Jåsund.     

 

Uværet blir bare verre. Igjen sliter "L 20" fortøyningene. De ryker som om de skulle være sytråder. Selv om 3-400 militærmannskaper forsøker å holde den fast, makter de det ikke.  Zeppelineren er for tung til å holdes, og synes å være ute av kontroll.

 

Dermed står oberst Johannessen overfor sitt dilemma.  Hva nå, regimentssjef? En drivende zeppeliner i Hafrsfjord kan fort forårsake en alvorlig situasjon. Regimentssjefen tar ingen sjanser. Han beordrer skyting.

 

Dagen derpå er zeppelineren et minne. "1.ste Mai", som denne dagen bruker første siden til å vise fire store bilder av utsendingene til landsmøtene i fire forskjellige fagforbund, reiser på side 4 spørsmålet om det var rett å skyte zeppelineren. Aftenbladet er opptatt av at Stavanger ikke mer må bli nevnt i offisielle tyske krigsbulletiner. Den tyske krigsmakt hadde nemlig meldt at toktet var vellykket, og at mannskapet hadde landet i god behold i Stavanger.

 

De tyske soldatene ble internert i brakke 3 på Madla. De ble passet godt på. Jernsprinkler ble montert foran vinduene. En vaktpost var alltid i rommet, en annen sto utenfor døra, mens fire vakter var plassert ved hvert brakkehjørne. Alle var bevæpnet. Zeppeliner-sjefen, kapteinløytnant Stabbert og hans NK, løytnant Schirlitz, bodde i offisersmessen.

Etter en uke ble de første seks fangene utlevert, siden fulgte resten.

 

Madlakarenes aktive deltakelse i den første verdenskrig var forbi…

Redaktør -

Nyheter

Et liv på flukt

Et liv på flukt

Avin Rostami skriver dikt om en barndom i ...

Dikt om krigens skyggesider

Dikt om krigens skyggesider

Bojan Celise Skaar debuterer med diktsamlingen ...

Byggebransjemann med klare meninger

Byggebransjemann med klare meninger

Øivind Ørnevik skriver ofte dikt ...

Dikt på servietter

Dikt på servietter

Sverre Kragset bruker det han har for hånden ...

Bonenberger med si tredje bok

Bonenberger med si tredje bok

Hans Günther Bonenberger er aktuell ...

Anmeldelser

Viktig politihistorie om Møllergaten 19

Viktig politihistorie om Møllergaten 19

Den gamle hovedpolitistasjonen i Oslo, Møllergaten ...

Alltid søkende, alltid underveis ...

Alltid søkende, alltid underveis ...

Mantraet «alltid søkende, alltid underveis» ...

Når et politihjerte banker

Når et politihjerte banker

Det foreligger ikke for mye litteratur skrevet ...

Konkret og direkte om Irans moderne historie

Konkret og direkte om Irans moderne hist...

Den som vil vite mer om Iran og Irans moderne ...

Refleksjon og dybde

Refleksjon og dybde

På bordet foran meg ligger Ann Kristin ...