Om Herrens aller første forsamling av tilhengere på jorden ble det gjerne sagt at det var tydelig at forsamlingsmedlemmene elsket hverandre. De holdt både tett sammen og mye av hverandre.
Det var ikke alltid slik at nestekjærligheten flommet fritt mellom de baptistiske benkeradene i Bergelandsgaten. Det fantes flere fraksjoner i den relativt fåtallige forsamlingen, fortalte bror min.
Hvem som var med i hvilken flokk var mest synbart ved seteplasseringen under møtene. De som holdt sammen, satt også sammen. De hadde sine faste plasser under møtene. Også derfor var det ikke lett for en ny møtegjenger å vite hvor han skulle sette seg. Muligens var det for å unngå beklagelige sittekonfrontasjoner at det alltid fantes en seteanviser som tok i mot folket ved inngangsdøren.
En av fraksjonene hadde bakermesteren som frontfigur med stasjonsmesteren som en solid støttespiller. Han var også en slags stemningsmåler blant de møtegjengerne som ikke hadde funnet fram til en fast fraksjon og dermed ikke fått en fast benkeplass. De skapte gjerne litt uorden i systemene. En dag satt de i nærheten av den ene fraksjonen, ved neste korsvei søkte de sin tilflukt hos den annen. De var på vandring etter sin tronstol. Denne vandringen gjorde det nokså vanskelig for fraksjonsførerne å vite hvilken front som til en hver tid sto sterkest i forsamlingen.
Bakermesteren og stasjonsmesteren var et høyst umake par. Stasjonsmesteren hadde en liten skammel som han brukte når han entret podiets talerstol for å lede et møte. Skammelen sto vanligvis diskret gjemt bak pianoet, men når stasjonsmesteren skulle lede forsamlingen inn i den første fellessangen, ble skammelen alltid plassert på riktig sted av pedellen lenge før møtefolket var kommet. Ingen skulle vite at stasjonsmesteren trengte jordisk hjelp for å nå mot himlene – selv om alle kunne se at stasjonsmesteren var en slags høydemessig kopi av Zakkeus. Skammelen var stasjonsmesterens morbærtre.
Ved hjelp av skammelen kom han så høyt over talerstolen at han klarte å slå Evangelistens sangbok i talerstolen for virkelig å kunne bekjentgjøre med bravur hvilket nummer som skulle avsynges. Stasjonsmesteren var opptatt av å bli sett.
Bakermesteren var på sin side så voluminøs at han aldri steg opp på podiet. De fem trappetrinnene opp til podiet orket han tydeligvis ikke tanken på å forsøke å forsere ved hjelp av egen benkraft. Min mor, som alltid var bekymret for alle andres helse, var svært glad for den beslutningen.
Bakermesteren talte derfor alltid fra gulvplanet, fra sin faste plass på første rad. Dermed vendte han også ryggen til podiets lille flokk av talere, hva han formodentlig ikke hadde særlig mye i mot.
Menighetens muntre mann – som tilbrakte sitt arbeidsliv med å styre strykeapparatene i Strongs trikotasjeavdeling, kalte – når ingen andre enn hans nære allierte hørte det – bakermesteren og stasjonsmesteren for dobbelt-han og kvart-han. Jeg kalte han for «Onkel Habba» – selv om han ikke var onkel og heller ikke het Habba, men Herbert – og han kvitret mer enn gjerne at stasjonsmesteren var blant den delen av menneskeheten som helt uten problemer kunne reise seg opp og slå neven i fortauskanten for å understreke et poeng. Bakermesteren hadde nok på sine sider blitt utsatt for en årelang overgjæring i bakeriets bakgård, smilte alltid strykemesteren sardonisk.
Min far og hans nære venn kolonialkjøpmannen – som alltid var onkel Sivert – var frontfigurene i en annen fraksjon i forsamlingen. På enkelte områder var skillelinjene og grensene mellom de to fraksjonene ganske klare. Det kom sterkest og oftest til uttrykk når det var snakk om å bytte forstander i menigheten. En forstander skulle kalles, som det het. Han skulle ikke komme av seg selv med jobbsøknadspapirer i skinnvesken.
En forstanderansettelse var en viktig sak. Det kunne ikke overlates til tilfeldighetene, for eksempel ved en regulær avstemning blant menighetsmedlemmene. Et slikt sentralt spørsmål måtte derfor alltid først bli drøftet blant de ledende menn i menigheten. Deretter skulle de råde menigheten. Å råde var i denne semantiske sammenheng, ensbetydende med å bestemme, sa bror min.
Bakermesteren var alltid helt klar på at han slett ikke ville ha noen forstander som i utide bedrev det han foraktelig kalte for «kristelig gymnastikk». Han ville ikke ha en forstander som stadig forkynte budskapet om hvor vanskelig det var for en rik mann å komme inn i himmelen, og som derfor snakket snurt om vanskeligheten ved å tre kameler gjennom noen nåløyer.
Broder Conrad mente å ha godt kjennskap både til synåler og kameler. Han sa klart fra at bare å tenke tanken på å tre en kamel – med pukler – gjennom et nåløye – selv om det var billedlig ment –egentlig innebar en lyst til dyremishandling, og derfor var en helt ukristelig tale.
Den slags tale ville ikke bakermesteren høre for mye av. Skulle han fortsette sine rause offer til menighetens kasse og drift – han bidro ikke bare med kontanter, men også med fint brød til menighetens fester – måtte det tilbys en ganske annen sikringskost fra prekestolen. Fra den burde man være mest opptatt av panis angelicus, mente bakermesteren.
Nå var det nok noen som mumlet at det brødet som kom fra bakermesteren til menighetens fester, slett ikke alltid var særlig ferskt. De mente at brødet heller burde komme fra bakeren i den konkurrerende, frie menigheten i Ledålsgaten. Da var de i hvert fall garantert ferskt brød, og ikke bare fint brød som sjelden var det.
Min mor så noe godt også i de skivene som de fleste ikke brød seg om:
«Hvis bakermesterens brød ikke er helt ferskt, er det mye lettere å skjære pent,» forklarte min mor kvinnene i forsamlingen som smurte smørbrødene. Min mor levde sitt liv etter mottoet «bestem dere, je` e` me, je».
Bror min sa alltid at det var en slags orden i menigheten. Kvinnene bestemte hvilket pålegg som skulle velges på brødskivene under menighetsfestene, mennene hvilken forstander som skulle kalles til å være hyrde for Herrens hjord i Bergelandsgaten, som broder Heggelund Bøe gjerne sa det når han ble grepet og derfor ville snakke bibelsk. Mor min mente at det ofte ble for meget av det gode med Heggelund, men han var jo et hjertelig menneske som mente det godt…
Onkel Habba var av den klare mening at min mor ikke kunne si et vondt ord om noe vesen, heller ikke om han som menighetens medlemmer med en viss vemmelse i røsten omtalte som vondemaen. Han var det fælt å møte på jorden, men aller verst i evigheten. Onkel Habba var sikker på at min mor ville funnet noe godt å si om vondemaen også.
Han fortalte en gang på en menighetsfest at han faktisk hadde spurt henne om det fantes noe positivt også ved Vondemaen.
«Vet dere hva hun svarte meg,» fortsatte han uten å vente på noe svar fra forsamlingen;
«Jo,» sa hun, «vondemaen han e jo alltid veldigt flittige…»
Min mors credo var at det var noe godt i alle mennesker, uansett. Det handlet bare om å lete etter det gode, spesielt hos de medmenneskene hvor det vonde syntes å være både enerådende og mest fremtredende.
Husk, sa min mor, den som leter, skal finne. Det var kanskje derfor at hun alltid møtte det hun karakteriserte som hjertelige mennesker, gode mennesker...
Hva bakermesteren mente om vondemannens driftighet, kom aldri til uttrykk i menigheten. Til gjengjeld betrodde han mer enn gjerne forsamlingen at han selv var en ivrig og iherdig mann. Han hadde tjent sine penger ved å svette for å skaffe andre deres daglige brød, og ville derfor ha seg frabedt at en tilfeldig forstander som aldri hadde skaffet seg noe på bok, belærte han om rikdommens prøvelser. Bakermesteren ville mye heller ha en forstander som snakket om nåden.
«Det tales for lite om nåden nå til dags,» mælte han mens stasjonsmesteren nikket bejaende. Også stasjonsmesteren var en mann som hadde sans for nådens betydning i sin daglige dont. Han så gjerne at folk flest skjønte at han alltid gjorde sitt beste for å få togene til å komme og gå som de skulle. Forsinkelser var ikke hans ansvar – selv om han fikk skylden for dem og ble syndebukken.
Stasjonsmesteren likte for øvrig ikke onkel Habba noe særlig. Det skyltes at han en gang hadde overhørt at Habba hadde sagt at stasjonsmesteren sannsynligvis drev med et omfattende og organisert underslag av tilfeldige togsett. Onkel Habba hadde nemlig studert oppslagstavlen på jernbanestasjonen i Stavanger og funnet ut at det daglig kom flere tog inn til stasjonen – enn det gikk ut fra den.
«Hvor blir disse togene egentlig av? Selger stasjonsmesteren togene til zuluene,» hadde han meget hørbart undret seg til tilhørernes fornøyelse. Det han ikke visste, var at stasjonsmesteren også hadde hørt ordene, og nøye notert seg dem i sin egen utgave av livets bok. En gang skulle de nok komme til nytte, og da var det nok ikke nettopp nåde som ville være det ordet som ble tatt i bruk, ifølge bror min, som selv med bare ett øye så mye mer enn de fleste.
Kolonialkjøpmannen og min far hadde et absolutt avslappet forhold til forstanderkandidatenes forhold til kapitalen – forutsatt naturligvis at han ellers passet inn i den malen som de to foretrakk. Forstanderen måtte først og fremst ha en betydelig sans for den friske sangens og musikkens betydning for sjelenes frelse og fremmøtet til møtene.
Det var et absolutt krav som kandidaten måtte oppfylle, i følge de to parhestene. Det var sang og musikk som skulle fylle forsamlingslokalet, mente duoen som hadde som sitt credo at en syngende forsamling også var en glad forsamling.
Nå ble det aldri noen sjelsopprivende menighetsscener ved valg av forstander. De fant alltid fram til en kandidat som passet begge fraksjoner. Ikke for mye av ditt og ikke for lite av datt. Da menigheten fikk en forstander som etter hvert utviklet seg til bare å tale om de siste tider, i time etter time, helg etter helg, samlet for øvrig fraksjonene seg til felles aksjon.
Også av det onde kan det gode oppstå. Skabhalsene ble for en stakket stund forenet i kampen mot en felles fiende. De blåste i sine stridsbasuner til kamp mot en forstander som brukte sin tid på jorden til å samle på endetidstegn.
Selv om denne forstanderen minst to ganger i uken – på de faste møtedagene onsdag og søndag – betrodde sin forsamling at han på sin vandring fra Admiral Cruys gate og til Bergelandsgaten, både så og opplevde åpenbare tegn til at den definitive endetiden var nær, skjønte han ikke at menighetens møtegjengengere var mest opptatt av de tidstegn som sa noe konkret om predikerens egen endetid i forstanderboligen i admiral Cruys gate.
Blott en dag ble nemlig endetidsforstanderen kalt til tjeneste som reisende predikant i det sentrale østlandsområdet. Det kom overraskende både på forstanderen og menighetens flertall.
Menighetens kasserer tok det imidlertid som et tydelig og talende tegn på at trengselstiden var over for forsamlingen. Den ukentlige kollekten var blitt sterkt redusert etter hvert som færre og færre samlet seg i storesalen for å høre at jordens ende tydeligvis befant seg like rundt hjørnet til Waisenhusgaten.
Av en eller annen grunn var verken min far eller kolonialhandleren særlig overrasket over kallet som endetidsforstanderen fikk. Bror min visste imidlertid beskjed:
«Eg hørte at an far ringte te Dybvig og sa at nå jekk det ikkje lenger». Bror forsto at far min hadde ringt til en av sine gamle venner innen hovedstyret og bedt han om å ordne opp, om å ta fra menigheten denne kalk…
Min far sa aldri noe. Han nøyde seg med å si at det var egentlig en kjekk bekreftelse på at i hovedkvarteret i Hausmannsgaten i Oslo husket man fortsatt hans mangeårige innsats som kor- og musikkleder på utallige sommerstevner. Om den innsatsen alltid hadde vært frivillig og ubetalt, fikk han nå sin lønn på jorden. Noen hadde snakket sammen, og tatt forstanderbyrden bort fra menigheten. Fraksjonene fant for en stund sammen langs benkeradene.
Til gjengjeld gikk det lenger tid før noen snakket sammen da menigheten fikk seg et hammondorgel. Det var det første i Stavanger, til og med før det multimusikalske mennesket Finn Våland skaffet seg ett til bruk på teatret og restauranter.
Det var min far som ordnet orglet. Det skyltes et nært vennskap med et norskamerikansk par som jeg døpte til Finbekk og Fia. Min mor hadde slett ingen sans for kallenavnet selv om hun medga – hvis jeg lovet å ikke si det til noen – at paret nok også minnet henne sterkt om de to tegneseriefigurene.
Broder Hofmo var en bitteliten, utvandret Stavangermann som i følge min far huset en varm og velklingende sangfugl i sitt beskjedne bryst. Hans amerikanske frue var et stort fruentimmer som trakterte sitt piano med all den kraft som en zumobryter kan by på. Hun spilte med høye armbevegelser, og slo løs på tangentene i sine fortissimo som om de skulle være bokseballer. Dersom ekteparet noensinne hadde beveget seg sammen ut på dansegulvet, kunne mannen ha hvilt sin bittelille nese i sin kones navle.
De samlet store skarer til sine møter og kvitterte for Stavanger-suksessen med å tilby seg å skaffe menigheten et ekte hammondorgel fra USA. Tilbudet ble mottatt med takksigelser og begeistring. Torghandleren utbrøt et høylydt Hosianna som en bekreftelse på at dette var en gjerning i den rette ånd.
Da orglet kom, var imidlertid bakermesteren og hans følgeflokk ikke lenger like begeistret for instrumentet. Det var nemlig elektrisk. Et elektrisk orgel var det helt galt å bruke i et kristelig forsamlingslokale, brummet bakermesteren. Det var ikke i den sanne ånd, og slett ikke i tråd med Bibelens klare ord.
Rett nok fant ikke bakermesteren noe bibelsk belegg for dette, bortsett fra at elektriske instrumenter slett ikke ble benyttet av de himmelske hærskarer; det sto ikke noe sted at man ikke kunne bruke et elektrisk orgel for å tonefølge de himmelske lovsanger. Men han gjorde det helt klart at hvis han hadde visst den gang, hva han visste nå, ville han ha takket nei til gaven.
Stasjonsmesteren fulgte opp med å påpeke at ingen andre menigheter i landet hadde tatt i et bruk et slik orgel, som han nettopp hadde fått vite også ble kalt for kinoorgel i USA.
«Det sier sitt om hva slags orgel dette egentlig er. Det hører hjemme i en kinosal og ikke i et kirkerom,» sa stasjonsmesteren før torghandleren formante forsamlingen til å bevare roen og fordrageligheten. Han hadde nemlig erfaring fra sitt lille småbruk på en av byens topper, for at med den rette gjødsling og pleie, kunne selv villplanter gjøre sin tjeneste for den gode smakens sak.
Min far og kolonialkjøpmannen hadde hatt en annen bekymring før orglet kom. Det norskamerikanske sangerparet var utsendt av sørstatsbaptistene, og de baptistene tilhørte slett ikke den gruppen i statene som norske baptister pleide omgang med. Det var utelukkende den sammenslutningen som gikk under navnet nordstatsbaptister som var akseptert av den norske nasjonale baptistledelsen.
Selv om den amerikanske borgerkrigen for lengst var blitt til betydelige historiebøker, hadde ikke fredens fane på noen måte senket seg over sørstats- og nordstatsbaptister. Det var ikke bare øst og vest som ikke kunne forenes, men også nord og sør. Derfor fryktet far min og kolonialhandleren at noen i Oslo kunne begynne å mumle om at man ikke måtte pleie for nær kontakt med en konkurrerende baptistgruppe. Rett nok er alle like, men noen er alltid likere, som far min formulerte det…
Min far hadde mest sans for sørstatsbaptistene. Det skyltes nok deres sterke musikalske tradisjoner. Etter at han hadde vært på en fire måneders musikalsk turne i Sverige og Nord-Norge med en baptistkvartett i de første etterkrigsårene, ble tilværelsen på felleskjøpet aldri den samme. Han kompenserte ved stadig å ta på seg nye koroppdrag innenfor stadig flere menigheter…
Engwall Pahr-Iversen