«Du kan hengja deg på same knippe som Øverland…»
Klasseforstander Barkves bitterbiske befaling var forårsaket av en av mine skolestiler. Han var så opprørt at han hadde tatt av seg brillene og fektet med dem foran øynene sine som om han var en smule usikker på hvor veien gikk til stedet hvor den strie riksmålsforkjemperen var plassert i sin evighet, men likevel ville forsøke å plassere meg i poetens nære nabolag.
Barkve var mot normalt ganske hørbart poddesur, tvers gjennom hele seg. Han var ellers en mann som min mor ville ha kalt for et «riktig hjertelig menneske» om hun hadde kjent han.
Nå hadde jeg imidlertid klart å få Barkve ut av det vanlige lunet hans, og fått han benveis inn i den gruelige grettenskapen.
Med megen møye og med bøttevis av mild malise i mitt blekkhus, hadde jeg nemlig i min løsning av den litterære hjemmelekse – «En dag i skogen» – beskrevet en skogsvandring som både innebar stevnemøter med reven som hvilte «sitt trette legeme bortved birken», tilfeldige treff med godtfolk som «ilte frem straks det virkelig lysnet i skoven», og ikke minst hadde jeg benyttet meg av noen musikalske anslag som skulle skildre vannet som «rislet så lystig gjennem bekkelunden…»
De gamle riksmålssitatene i stilen virket på Barkve som om jeg skulle ha viftet med et rødt flagg foran øynene til en illsint spansk stut. Stilen inneholdt en samling ord og uttrykk som i Barkves øyne fremsto som det pureste dansk, fra en forlengst forgangen fortid. Formodentlig følte han at hans lærergjerning hadde vært bortkastet.
Det var likevel kjære ord og vendinger som fru Sophie Helene Wigert – som til stadighet sto frem i radio og aviser som en alltid forurettet forkjemper for det rendyrkede riksmål – ville ha trykket tett inntil til sin betydelige barm. Skipsrederdatteren var en gjenganger i språkdebattene i både aviser og kringkastingen – som hennes ektemann var det i biroller på Nationaltheatrets scenegulv. Han fremførte også – på såkalte opplesningsaftener for spesielt interesserte – med sterkt skjelvende stemme de gamle nasjonalpoetiske epos på finslipet bokmål, mens hans hulde hustru formodentlig finansierte forestillingene.
Sigurd Barkve var en lærer som mente at hans livskall var å tilbringe sin tilmålte tid på jorden i skolestua. For han var den som en misjonsmark. Han skulle så og gjødsle slik at alle hans ulike menneskeplanter vokste og trivdes. Ikke bare skulle han lære den oppvoksende slekt livets lekser og forberede den til livets alvor, men Barkve mente også at han hadde fått som oppgave på jorden, å få ført inn alle sine disipler i det menneskelige manntallet som talte den flokken som foretrakk nynorsk som tale- og skriftspråk.
Barkve helligholdt Ivar Aasen og hans norskdomsverk like sterkt som han ropte sitt ja til Hallesby og hans syn på helvetet. Daglig doserte Barkve nynorskens velsignelser i klasserommet. Han foraktet fru Sophie Helene Wigert og alt hennes språklige uvesen. Hun snakket etter Barkves bastante oppfatning et norsk som slett ikke fantes. Det var konstruert i de finere skipsredermiljø i Bærum og hadde slett ingen forankring, verken i den norske folkesjelen eller på det norske folkemålets grunn, fortalte Barkve oss med et aldri sviktende engasjement.
For han var ikke nynorsk bare et språk. Det var et av grunnlagene som du burde bygge livet ditt på. Det utgjorde din norskdomsarv. Barkves grunnfestede og urokkelig tro på sitt nynorske evangelium, gjorde at han også ble utsatt for språklig småerting. Ved språkets hellige gral fantes det hos han ikke noen plass for skoleelevers forsiktige forsøk på spott og spe satire.
Nynorsken var slett ingen spøk for Barkve, derfor var det heller ikke noen andre som skulle forsøke å spøke med det språket, aller minst hans egne elever: de som var blitt betrodd han til flerårig oppdragelse og opplæring.
Det eneste som kunne bringe Barkve ut av den daglige fatning og inn i det irriterte hjørnet, var hvis noen av oss klusset med nynorsken, og kjælte med riksmålet i våre stiler. Når jeg gjorde slike språklige stilsprell, ga det alltid samme kateterresultat som naboen erfarte da han tok feil kanne for å slukke sitt bråtebål. I farten og forfjamselsen tok han en kanne som viste seg å inneholde parafin, tømte over flammene, og som deretter straks var mye mer enn nær ved å slikke på husveggen.
Som naboens bål brått blusset heftig opp av parafinfossen fra oven, lot Barkve seg alltid antenne av språklig spliding fra stilebøkene. At riksmålsordene var plassert på papiret på pur rakkerskap for å oppnå en forventet effekt hos en ellers svært så avholdt lærer, skjønte han ikke. Han lot seg hisse opp, gang etter gang. Også på det feltet var han en forutsigbar fyr.
Barkve var barnløs, men skjønte likevel det meste av barnesinnet, bortsett fra han aldri fattet at i en viss alder vil selv folkeskoleelever prøve å velte sine autoriteter. I hvert fall forsøke å dytte litt på dem.
Det var følgelig mitt språklige forsøk på å skape litt skøy i min fantasifulle beretning fra en skogstur som jeg aldri hadde foretatt, som brakte han til noen av anfektelsens utallige høyder i skolestua. På biblioteket hadde jeg nemlig funnet en bok som inneholdt en samling med utvalgte sitater fra forskjellige forfattere. Med utgangspunkt i sitatene som sprang fram fra stikkordene «skog» og «skogstur», hadde jeg komponert en forunderlig fortelling hvor mitt eneste lille poeng var å bruke så mange «danske ord» som bare mulig. Jeg trakk fortrinnsvis fram de forfattere som hadde riksmål som sitt verbale visittkort.
Barkve skuffet heller ikke denne gang. Hans reaksjon på mitt skriftstykke var som jeg hadde antatt. Det hisset han voldsomt opp. Kanskje ble han aller mest tirret i sin sjel fordi han alltid var svært fornøyd med mine stiler, så vel innholdsmessig som språklig.
Den eneste pekefingeren han jevnlig viste meg, var en advarende en – som stadig ble etterfulgt av en verbal oppfordring: «Nettopp fordi du har så lett for alt – ikke ta så lekende og lett på alt».
Den gang brukte jeg ikke jomfru-Maria-metoden på ordene. Det er først i voksen alder at jeg har grunnet på Barkves belæring i mitt hjerte...
Vanligvis skrev alle i klassen et tilnærmet nynorsk, et slags barkvesk språk. Det gjorde vi ikke av tvang, men fordi det etter flere års fellesskap i Barkves skolestue, falt oss temmelig naturlig. Vi var glade både i og for Barkve. Han var et fast og trygt punkt i vår daglige tilværelse.
Hvis fru Sophie Helene Wigert noensinne skulle ha fått anledning til å titte med sin fornemme brillestang ned i stilebøkene våre, ville nok hun ha kalt skriftspråket for et absolutt skamnorsk. Det var et språknivå som høyst trolig ville ha ligget lavere enn samnorskens, i hvert fall vurdert etter hennes rettskrivningsnorm som sannsynligvis stammet fra den tiden da en dansk prins fant veien til slottet i Oslo for å bytte bort sin tidligere tittel med en høyere.
Sannsynligvis ville fruen også ha rettet en konkret og kontant klage til det nasjonale undervisningsministeriet over den måten som hennes eget språk ble radbrukket på i en norsk skoleklasse på Kvaleberg skole. Det eneste som kunne ha stoppet en slik protest måtte være at fru Sophie Helene Wigert fikk akutte kvelningsfornemmelser med etterfølgende skrivevegring – ved å måtte ta et ord som begynte på kva i sin munn. Hun ville nok ha foretrukket Hvaleberg skole.
Når jeg med svært ujevne mellomrom fikk en ubendig trang til å hoppe ut av den barkveske språkvognen, og heller leke litt lystent med helt andre formuleringer enn de som hans læreboknormal tilsa, var det at Barkve satte stilene mine i halskatarren sin, og fikk behov for å henge meg opp på det verste knippet han visste, Øverlands, til språklig spott og spe.
Han sa det ikke, men tenkte muligens i sitt stilleste sinn: Også du min sønn Brutus…
Det var etter slike sterke utbrudd at han tok fram fela og lot klassen kollektivt stemme i vår egen nasjonalsang:
Flaumen går –
I Norge er vår –
Og dølan er det som rår
Norsk mål vil me i Noreg hava
Ikkje lenger med dansken kava
Flaumen går –
I Norge er vår –
Og dølan er det som rår
Denne allsangen renset alltid luften i skolestua og sikret at den normalt trivelige atmosfæren igjen fylte klasserommet. Med betydelig stemmekraft sang vi for øvrig hver eneste dag denne språklige besvergelsen hvor vi kollektivt hyllet en nasjonal maktovertagelse fra noen som ingen av oss egentlig ante hvem var. Diktet var som et russerop fra sagatiden, som bror min sa.
Klassen kunne kollektivt atskillig om Jødeland og de som hersket og herjet i dette underlige gamle riket som skolekartet viste var hardt rammet av en nasjonal gulsott. Hele landet var av en eller annen ukjent sykdomsårsak, blitt gult på de gamle kartene i klasserommet vårt. Andre land var langt mer fargerike, De hadde både brune, blå og grønne fargeflekker spedt omkring i landskapet.
Gjennom hele folkeskoletiden forble Jødelands grelle gulfarge et mysterium for oss. En klassekamerat som vokste opp i en malerfamilie og dermed mente seg å være fagmann på farger, mente at kartet bare var falmet, siden det var så lenge siden Jødeland hadde eksistert. Siden han så sjelden sa noe, var det heller ingen som ofte hørte på han. Hans forklaring på Jødelands kulør ble borte i klasseromssusen.
Vi kjente heller ikke noe til denne Dølan som etter sangens ord skulle komme til å rå i Norge. Riktignok fortalte Barkve at dølan ættet fra det indre og opprinnelige Norge, dalstrøkene innafor, men det gjorde oss ikke noe særlig klokere. Hvor hadde for eksempel disse dølan vært da Harald Hårfagre viste at selv små menn med korte armer, kunne favne vidt? Han samlet jo hele landet i nasjonssekken sin, borti en fjordarm i en av nabokommunene våre...
Hvem diktets skaper egentlig var, visste vi bare bittelite granne om. Barkve sa han het Ivar Mortensson-Engnund og var en vidgjeten dikter som sto stødig på folkemålets grunn. Da jeg spurte bror min om han visste noe om dikteren Mortensson-Egnund, så han bare på meg med det talende blikket som storebrødre gjerne får når det går opp for dem i all sin grimme gru at en lillebror også vil bli til mange års betydelig besvær.
«Finn ut for deg selv,» formante han, men klarte selvsagt ikke å unnlate å bedrive en smule folkeopplysning:
«Egentlig het han Julius Mortenson og var en av de mest allsidige kulturpersonlighetene i landet ved inngangen til det 19. århundret. Han var forfatter, redaktør, prest, og ellers en nær venn av både Arne og Hulda Garborg. Navnet Egnund tok han etter elva Einunna som rant forbi heimabøen,» avsluttet bror min, som sjelden la skjul på at de 8 versene om flaumen som gikk, var en temmelig krevende puste- og leseøvelse.
Bortsett fra sløyd, gymnastikk og kokekjøkken var det Barkve som belærte oss i alle fag. Lærer Janvin sto for treningen i bøy og tøy i gymnastikksalen og for opplæringen med hammer og høvel i sløydrommet.
En ny og ung lærerinne – som ikke bare vekket kjøttets lyster blant gutteflokken, men også kjødets – sto for innføringen i kjøkkenets hemmeligheter. Hun var som en åpenbaring fra en annen verden.
Med den debuterende lærerens idealisme, lærte hun oss de minst 333 skrevne og uskrevne reglene for oppvask og rengjøring av kjøkkenutstyr. Det handlet om i hvilken rekkefølge glass og kopper skulle rengjøres, og det dreide seg om å vaske kjøkkenbenken så ren at du skulle kunne speile deg i gammel respatex. Det var aldri tvil i våre guttesjeler at når hun sjekket at benken var renvasket, var hennes lukter bedre enn vaskemidlets.
Med tålmodige håndbevegelser og en alltid sterkt distraherende utringning i kjøkkenforkleet, førte hun oss inn i kunsten å frembringe smørgrøt, rundstykker og andre kulinariske lekkerbiskener. Hun hadde klassen i sin hule hånd, og vi drømte vel alle om å være i hennes hender. Jevnlig ba vi henne om å sjekke kvaliteten og substansen på våre rører, noe som nok helst var et forsøk på å sjekke hennes kropp.
De ukentlige timene med kokekjøkken – som skolekjøkken helst het på guttemunne – var gøy fordi det ga oss nærkontakt med en lærerinne som slett ikke så ut som en lærerinne. Hun minnet mer om en fotomodell. I motsetning til flertallet av skolens lærerinner, som slett ikke kledde sin skoleuniform, en variant av vaktmesterfrakken kalt vaktmesterinneforkleet, prydet forkleet absolutt frøken Wahl-Sandnes’ torso.
Det var bare en annen av lærerinnene som ikke brukte vaktmesterinneforkleet. Hun brukte stramme jumpere som viste at hun hadde fått tildelt et frontparti som i nødstilfeller nok kunne brukes som serveringsbrett, som bror min sa.
Vi døpte henne til Jane etter hennes amerikanske kopi, den barmfagre filmstjernen Jane Mansfield. Det var ikke bare elevene som tittet på hennes to støttekontakter. Også lærerne likte hva de så – og de så både lenge, og mer enn gjerne.
Også i en skoletid er det lite som varer evig. Heller ikke kokekjøkkenets stemningsskapende og fantasifrembringe stunder gjorde det. Frøken Wahl-Sandnes viste seg ikke å være det. Hun var fru. Etter et drøyt halvår forlot hun oss, alene ved vår kjøkkenbenk, for å telle ned til sin private produksjon av babymelk. Klassen la øyeblikkelig hennes ektemann for kollektivt hat uten at det innebar noen endring i hennes svangerskap.
Hennes erstatter på kokekjøkkenet klarte aldri å fylle sitt forkle på samme vis. Hun var tett tilkneppet på de fleste måter, og fikk ingen plass i en 7-klassings drømmer om møter med modne kvinner. Ingen av oss så lenger fram til å gå kjøkkenveien. Det som hadde vært lystbetont, ble utelukkende til et ukentlig pliktløp. Om ikke annet kunne det tas som et eksempel på lærerens betydning for elevens interesse for faget…
Kvinneskiftet på kokekjøkkenet var kanskje også den utløsende faktor for at den store skandalen skjedde under det som var ment å være en hyggelig høytidsstund der. Skolestyrer Sandnes skulle nemlig inviteres til en såkalt feststund hvor serveringen skulle bestå av nylagede boller med varm sjokolade som tilhørende drikke. Vi skulle også røre syltetøy og lage julebrød selv om det var tidlig på våren. Skolestyreren likte nemlig så godt julebrød, spesielt med mye sukat i, sa vikaren, som sikkert både ville gjøre styreren til lags, og selv få en fast plass på lærerrommet.
Hans matvaner kan ha vært en forklaring på at jeg aldri følte meg på bølgelengde med styreren. Sukat var en vederstyggelighet som jeg alltid snek meg til å ta ut uten at noen så det. Vertskapet fant dem først senere når de støvsugde under den bordplassen jeg hadde hatt.
Jeg var temmelig sikker på at skolestyrer Sandnes måtte ha påført sin mor atskillig smerte under forløsningen. Ikke fordi han på noen som helst måte kunne mistenkes for å være født med ski på bena, men heller fordi han måtte være kommet til denne jorden iført sin bredbremmede hatt, sin svarte dress og sin alltid halvt kneppede finfrakk. Sandnes var aldri synlig i skolelandskapet uten at disse plaggene draperte hans lange og kongeranke skikkelse.
En styrer på Kvaleberg skole kunne alltid gjenkjennes på fraværet av vaktmesterfrakk. Mens de øvrige lærerne oftest paraderte med alpeluer og iført sine like arbeidsfrakker, hvor bare beltespennenes avstand fra kneskålene varierte, i friminuttene, steg styreren majestetisk av gårde på skolegårdsgrusen i sin finstas. Han var styreren som styrte.
Da Hallvard Sandnes sluttet som skolestyrer og etterfølgeren ble rekruttert fra skolens lærerværelse, byttet også Løining øyeblikkelig bort sin mangeårige arbeidsfrakk med hatt, dress og frakk. Det var som et tronskifte. Styreren er død, leve styreren.
Skolestyrer Sandnes var setesdøl, og inngikk muligens i den flokk av de dølan som skulle rå i landet hvis Barkve fikk det som han ville. Ingen kunne i hvert fall beskylde Sandnes for verken å skrive dansk eller snakke det språket. Han snakket sitt medbrakte dølamål som ikke alltid var like lett å skjønne. Det var kanskje også av språklige grunner at han ikke hadde særlig mange undervisningstimer.
I en periode hadde jeg han i et forunderlig fag som ble kalt for skjønnskrift. Side opp og side ned skulle vi fylle med pynteborder og pent plasserte bokstaver. Med en slitt pennesplint, som stadig ble dyppet for dypt i et alltid kvartfylt blekkhus, skulle vi trene oss i å binde bokstavene sammen etter de reglene som gjaldt for formskrift. Den skulle erstatte fortidens løkkeskrift.
Det viktigste ved skrivetreningen var visstnok ikke å kopiere formskriftens bokstaver. Det helt avgjørende for roen i klasserommet var å unngå blekklatter på sidene i skriveheftet. Skjedde slikt – og det gjorde det mer enn gjerne i min skrivebok – ble skolestyrer Sandnes straks snurt i mer enn brilleblikket, og snakket sint og surt om konsentrasjonens nådegave.
Med en stemme som steg sterkt i styrke, formante Sandnes skriveslubseren om betydningen av å ha hele oppmerksomheten rettet mot det han skulle gjøre. Han skulle ikke la tankene fare så vide omkring. Han skulle holde dem innenfor skolestuas rammer. Det viktige var nemlig å trene og øve på å få fram de bene bokstavene på skrivearket uten at det medførte noe blekksøl.
Skjønnskrift var nettopp det ordet innebar, skjønn skrift, lød det fra skolestyreren som gjerne understrekte sine ord med å knuse en krittbit i kateteret. Det så ikke alltid like pent ut.
Etter denne relativt fast fremførte talen om konsentrasjonens kunst og skjønnskriftens betydning for livets lykke, fulgte gjerne en intimbetroelse fra skolestyrerens munn. Mens vi konsentrerte oss om skjønnskriften, klarte han nemlig både å konsentrere seg om å holde ro og orden i klassen, samt å tenke ut handlingsganger til sine stadig nye spelstykker.
Skolestyreren hadde nemlig absolutt litterære ambisjoner. Ifølge bror min hadde Sandnes skrevet opptil flere skuespill som såkalte frilynde ungdomslag gjerne fremførte til tidtrøyte i de grissgrendte strøk hvor heller ikke Riksteatrets farende flokk fant det bryet verdt å prøve scenegulvet. Spesielt på sin opprinnelige hjemmebane i Setesdal skulle Sandnes være en lysende litterær stjerne.
Bror min hadde imidlertid lest Sandnes sitt stort anlagte spelstykke «Gamlekarane på Storbøvangen», og mente at lesningen av det var en virkelig vellykket vaksinasjon mot å lese flere av forfatterens fortellinger. Hans litterære råd til lillebroren var derfor langt lettere å fatte og følge enn skolebestyrerens setesdølsnakk i skjønnskrifttimene:
«Les noe annet enn Hallvard Sandnes. Fortsett gjerne med dine bøker om brødrene Hardy, men prøv deg også på Kielland…»
Nå var det ikke noen meny etter Kiellands kjøkkenoppskrifter som skolestyrer Sandnes skulle bli servert på skolekjøkkenet. Jeg tror imidlertid at kjøkkenmaset var langt sterkere på skolekjøkkenet enn det var i familien Kiellands hushold. Den skjønne kokekvinnens erstatter sparte verken oss eller seg selv i bestrebelsene på å oppnå det fullkomne, både når det gjaldt renhold på kjøkken, kvaliteten og smaken på maten og drikken.
Sannsynlig var det sant som Toddien sa, at hun så skolebestyrerens selskap som sin søknad om en fast kjøkkenplass på skolen. Det var den kjøkkenveien hun ville gå. Vi så snarere etter utveien fra hennes kjøkkengang.
Skolestyreren kom, spiste en bolle og tre pent oppskårne skiver med julebrød, og drakk to store kopper sjokolade, før han forlot rommet. Han etterlot seg noen rosende ord av den type som min mor alltid kommenterte med at hvis du overdriver en takk for mye, er den egentlig ikke verdt noe, og du kunne like gjerne spart deg den.
Skolestyreren sa nemlig – usedvanlige tydelig og forståelig til å komme fra hans munn – at han hadde aldri hadde spist bedre bolle eller julebrød, og heller ikke noensinne smakt en så god kakao. Bortsett fra at den vakre og uoppnåeliges erstatter på skolekjøkkenet hadde presisert at det var sjokolade vi hadde laget, strålte hun for en gangs skyld etter å ha hørt skolestyrerens ord. I hennes ører lød de kanskje som jobben er din…
Så fornøyd var hun med selskapet at hun for første gang i vårt felles kjøkkenliv glemte å forhøre oss om vi kunne sitere den korrekte rekkefølge for riktig oppvask av de gjenstander som var benyttet under selskapet. Unnlatelsen skulle vise seg å bli en engangsforeteelse.
Det var nemlig i nattens mulm og mørke, på soveværelset til skolestyrer Hallvard og hans hustru Hanna, at skandalen ble merkbar. Morgengryet krevde styrerens konstante nærvær på toalettsetet. Han var blitt akutt og alvorlig angrepet av en durabelig diare som avslørte for styreren at den menneskelige tarmkanal rommer mye mer enn de fleste mennesker tror. Han ble etter andres sigende, sittende i timevis på sitt toalett mens tarmen tømtes og tømtes.
Da skoleklokken klang den neste morgen, var det imidlertid ingen i min klasse som ante hvilken nattlig odør som hadde spredd seg fra bopelen til skolestyreren. Det fikk vi først vite ved neste skolekjøkkentime da skolestyreren kom, helt uten noen formell invitasjon. Han bød i stedet på en egen og direkte inkvisisjon.
«Hvem gjorde det? Hvem av dere var det som la avføringstabletter i min kakaokopp?»
Skolestyreren hadde fått et knippe av de tydelige blodårene i strupeveggen som lærere ellers bare fikk straks de trakk ned veggkartet i klasseværelset, for så å oppleve at det dro seg rett opp igjen til dets sammenrullede faste veggplass. Med et beskjemmet kremt, forsøkte læreren å trekke kartet ned igjen, hvorpå det samme gjentok seg. Kartet føk fort til værs.
Da en slik kartmessig repetisjonsøvelse ble gjentatt for tredje gang og hele klassen slapp brølende løs sin tidligere tilbaketrengte latter, spratt blodårene fram fra strupehodet på læreren slik at det kunne tolkes som en begynnende blodstyrtning. En intens rødfarge krøp samtidig oppover fra halsen og fargela fort hele læreransiktet i en knallende fargeprakt. Hans blikk ble straks som det Terje Vigen skulle ha fått hver gang han skuet mot urolig vær: Stygt.
Nettopp i en slik skolestund – straks en lærer var i ferd med å oppløse seg i sin enkelte faktorer – var det viktig å etterleve mottoet til den ustanselige speiderlederentusiasten i Hillevåg, Vidar Nicolaisen, «vær beredt, alltid beredt».
Det er nemlig når en hardt kartprøvet lærer skal forsøke å gjenvinne lederskapet i klasserommet, at elever bør være oppmerksomme på flygende objekter og søke sin dekning i tide. Det greieste var ofte å åpne pultlokket for å bruke det som skjold og verge for de prosjektiler som kunne komme fykende gjennom skolestua.
Læreren ville nemlig med en sannsynlighetsgrad – som vår familiebekjente, aktuaren, nok ville ha betegnet som betydelig i forsikringssammenheng – gripe til en neve tavlekritt og slenge det med kraft ut i klasserommet. For læreren ble det som å fyre løs med en haglladning. Med så mange krittbiter som føk vilt omkring, var det overveiende sannsynlig at en eller annen tilfeldig elev også ville bli truffet.
Noen lærere var mer hensynsfulle enn andre. Hvis de traff noen med sitt krittkast fra kateterhold, sendte de ofte svampen gjennom luften etterpå slik at den tilfeldig rammede eleven kunne få tørket bort krittflekken uten bruk av egen hånd.
Selv om styrer Sandnes verken hadde kritt i hånden eller kart bak seg på veggen, minnet han sterkt om en lærer i en slik kartkritisk situasjon. Foran hans biske blikk satt en skoleklasse med små snille menneskelam som slett ikke skjønte hva skolestyreren snakket om. Selv ikke etter at han med knallharde konsonanter hadde fortalt hvilken natteskjebne han hadde gjennomlidd, var det ikke noen av elevene som følte seg kallet til å stå fram med sin brøde.
Hvis det er stille i en grav, var skolekjøkkenet akkurat i dette øyeblikket som et gravkammer. De fleste av elevene ble plutselig interessert i pultenes trestruktur. I hvert fall var det mot pultenes støttepunkter mot gulvet at blikkene bevisst søkte.
«Kan det tenkes,» forsøkte den skjønnes erstatter på skolekjøkkenet seg med før hun ble kontant avfeidd med et overtydelig nei fra bestyreren. Sannsynligvis var også det et nei til en forlengelse av hennes vikariat.
Skolestyreren var hellig overbevist om at synderen var til stede i skolekjøkkenets sal. Det handlet ikke om den skyldige sjels frelse, men utelukkende om hans menneskelige kjøds avstraffelse.
Ingen sa noe. Aldri hadde det vært så stille på skolekjøkkenet som da skolestyreren forsøkte å mane fram en tilståelse. Han truet med kollektiv avstraffelse i lange tider, men endte opp med at klassen skulle sitte igjen en time hver mandag de kommende to ukene.
Hvis ingen tok på seg ansvaret, ville straffen kunne bli forlenget, sa styreren, som snakket lenge om at den gode samvittighet ville man bare kunne få dersom man straks tilsto sin brøde. Det ville visstnok gjøre godt både for kropp og sjel dersom den skyldige sto fram og bekjente.
Det kom aldri noen tilståelse. Fortsatt er det ukjent hvem som la avføringspillene i kakaokoppen til styreren. Mistanken har imidlertid alltid gått i en bestemt retning.
Engwall Pahr-Iversen