OL-tredjeplassen som ikke ga bronse

22.06.2017
OL-tredjeplassen som ikke ga bronse
Bronseåtter - Olympiske bronselaget fra 1920

Når noen i sin tid ble sterkt oppfordret til å ro til Fiskeskjær, la det alltid en forventning om at de etterpå skulle fortelle hvor mange fisker de hadde fått. Da åtte stavangerske roere svettet over årene på den olympiske robanen Vilvorde i 1920, fikk de imidlertid ikke noen fangst. Roerne erfarte til gjengjeld den sanne olympiske ånd: gleden over å kunne delta. De vant riktignok en tredjeplass, men fikk aldri noen bronsemedaljer…

Historien har sitt utgangspunkt i Hillevågsvannet i de årene da krigskjøretøy rullet gjennom Europa og soldater søkte sin beskyttende og beskytende tilflukt i de skyttergraver som måtte være for hånden og spaden på slagmarkene. Selvsagt var det utelukkende en tilfeldighet, men da krigen brøt ut i 1914, opplevde Stavanger Roklubb at mange nye medlemmer søkte til klubben. 

 

Årsaken til den plutselige medlemsveksten hadde nok helst sammenheng med at en kar som i hvert fall ikke kunne kalles for en Kristianiabohem – selv om han var fra hovedstaden – kom til Stavanger. Tvert om trente og trente Rolf Møller både seg selv og andre slik at roere fra Stavanger ble lagt merke til på et nasjonalt nivå. Rolf Møller ble den første profesjonelle rotreneren i Stavanger. Hans åretak dannet mønster for mange.

 

Det heter for eksempel i årsberetningen om sesongen 1915 – da Møller hadde trent laget i et drøyt halvår – at:

 

”Der var flere gighlag enn vi havde baater til. Efter 17. mai fortsattes roingen ihærdig af flere saavel i indrigger som i gigh og udi juni modtog vi af Norges Roforbund, hvori vi allerede tidlig paa vaaren var blit optat som medlem, indbydelse til landskaproing i Kristiania 4. juli.  Indbydelsen modtoges, og det besluttedes at indmelde to indriggerlag, 1 senior og 1 junior.”

 

Mesterskapet foregikk i Holtekilen utenfor Kristiania. Selv om Stavangers roere var helt alene i sin klasse, slo de den oppsatte maksimumstiden med 10 sekunder og kunne derfor kalle seg Norgesmester. Det var for første gang i klubbens korte historie. Samtidig fikk de fire roerne og coxen det første nappet i Kong Haakons pokal. Den gang måtte den vinnes tre ganger for å fåes til odel og eie. I 1916 fikk laget sitt andre pokal-napp, men det måtte vente til 1918 ”før pokalen ble fraktet i triumf hjem til Stavanger. Året før måtte roerne nøye seg med sølvmedaljen.” 

 

Som kjent har det alltid vært et stavangersk særpreg at det er viktig å bli lagt merke til på bortebane. Derfor var det flere enn medlemmene i Stavanger Roklubb som nøye noterte seg med glede at avisene i Kristiania ga ”Stavangerlaget særdeles rosende omtale for dets vakre samroing og effektive stil”.

 

Det var kanskje den rosen som gjorde at det samme laget fossrodde i Skandinavisk mesterskap i København et par uker senere og sikret seg en solid seier. De slo de danske favorittene med fire båtlengder. Roerne kopierte bragden dagen derpå i Øresundløpet, hvor et lag fra Malmø ble slått med halvannen båtlengde. 

 

Den overraskende seieren gjorde at den danske avisen ”Politiske” dyppet sin sportspenn i et temmelig bittert blekkhus og formulerte følgende forklaring på verdens urettferdighet og de norske fjellapenes inntog på robanene:

 

”Verst var det i Øresundløpet, mesterskabet i 4-aarers innrigger, hvor vi kun 1 gang i 19 aar ikke har været først ved maalet. Den eneste danske repræsentant, Polyteknisk Roklub, var allerede ved Langebro saa udroet at holdet oppgav, mens Stavanger og Malmø side om side fløi mot maalet. Men nordmændene var de seigeste og i 7 minutter, 34 1 sekunder fuldførte de løbet. Malmø brugte 3 1/5 sekunder mer”.

 

Det var derfor fullt forståelig at roerne ble mottatt med langt mer enn applaus da de returnerte til Stavanger etter sin seiersferd på de skandinaviske sjøer. Festen ble holdt på Grand hotell og ”forløb i den bedste stemning, og der veksledes med taler, sang og diskusjon om roning etc til de smaa morgentimer…” Innimellom samlet roerne også inn penger til nye båter. Da festkvelden var blitt til morgen, viste det seg at det var kommet inn 300 kroner til det gode formål.

 

Rolaget som framsto som Skandinavias klart beste rolag i 1915, dannet stammen i det laget som senere skulle sette sitt solide preg på de olympiske sommerlekene i Antwerpen i 1920. I lokalmiljøet var laget kjent som ”lakselaget” etter at et rivaliserende lag, under kapproingen en 17. mai, hadde forkynt med kraftige stemmebånd at ”di i vert fall sko slå di der laksane...” Det klarte ikke skrytepavene, men de maktet til gjengjeld å sette et lengevarende merkenavn på Roklubbens lag. Laget ble senere aldri kalt annet enn ”lakselaget”.

 

Standpunktet at ”alle inne i Oslo er i mot Stavanger og alt hva byen står for”, er det fortsatt mange som tviholder på. Da Stavanger Roklubb rundet sine første 25 år i 1919, søkte klubben om å få arrangere Norgesmesterskapet. Roforbundet, med kontoradresse Oslo, la imidlertid mesterskapet til Bergen, noe som ikke ble tatt nådig i mot i klubblokalene i Strømvig.

 

Det het i et brev til Roforbundet at ”Roforbundets begrundelse for afslaget er alt andet end væktige – de er til dels meningsløse.” Og som om ikke det var sterke nok ord, konkluderte klubben kontant med – det den selv karakteriserte som en ”høflig skuffelse” – at ”bestemmelsen om at NM 1919 skal henlegges til Fjøsanger kan kun betegnes som det rene magtmisbrug”.

 

På regattabanen var det imidlertid Stavangerroerne som viste muskler og maktbruk. To NM-titler ble hentet hjem til Stavanger, og mange ble takket. Kanskje spesielt Stavangerske ”som ogsaa denne gang med stor elskværdighed har støttet oss med fragtmoderation og fri fragt av racebaater”.

 

11. november klokken 11 i 1918 tidde kanonene på de europeiske slagmarkene. Våpenhvilen ble etterfulgt av fredens fryd. Bare fjorten dager etter at skyttergravene var tømt, møttes de olympiske chartermedlemmene i Sveits og bestemte at de olympiske sommerlekene i 1920 skulle arrangeres i Antwerpen i Belgia. Alle medlemsland skulle få delta bortsett fra Tyskland, Østerrike, Ungarn, Tyrkia og Bulgaria. De hadde ”tapt krigen”, som det het, og fikk følgelig ikke adgang til den olympiske lekegrinden. Det hjalp ikke at lekene skulle ha et spesielt fredspreg ved at tusenvis av fredsduer ble sendt opp som en del av åpningsseremonien og det olympiske flagget ble heist for første gang. Noen skulle tregas igjen…

 

I dag blir norske olympiske deltakere høytidelig plukket ut av den olympiske komite. I 1919 oppfordret komiteen landets roklubber til å melde på lag til eventuell olympiske deltakelse.  Komiteen ville gjerne ha et norsk lag med en åtter og fire utriggere. I åtter satset nok forbundet på at et sammensatt lag fra Østlandet skulle fikse biffen. Stavangerroerne ville det imidlertid annerledes. ”Lakselaget” skulle utgjøre grunnstammen i en åtter fra Stavanger.

 

En ting er å ville delta, noe ganske annet er å kunne. Det handlet selvsagt om penger. Riktignok hadde OL-komiteen bevilget 5000 kroner til trening for roerne, men ingenting gikk til Stavanger-roerne, fordi det var blitt samlet inn altfor lite penger på Vestlandet til at komiteen ville bidra. Dermed delte den ut sine midler til Oslo-roerne.

 

Den avgjørelsen ble ikke tatt nådig i mot i Stavanger, hvor det ble sterkt påpekt overfor forbundet at klubben slet økonomisk fordi ”den inntekt vor klub har hat, har imidlertid strøket med til avbetaling av gjeld, utvidelse av båthuset, indkjøp av flere båter og reiseudgifter til våre kapproingslag”.

 

Komiteen holdt imidlertid på sitt. Stavangerroerne kunne bare svare på den måten som falt dem mest naturlig, på kapproingsbanen. ”Selv om det blaaste en orkanaktig storm og sjøerne gikk høit på banen”, sikret åtteren seg et nytt NM med relativt klar margin. Den gjentok seierssuksessen under Nordiske mesterskap fjorten dager senere. Dermed måtte åtteren bli innstilt til olympisk deltakelse.

 

Laget ble tatt ut av den olympiske komiteen, men den helte samtidig opptil flere dråper malurt i det lokale gledesbegeret. Både byen og klubben måtte spytte omkring 5 000 kroner i reisekassen. Hvis de ikke klarte å samle inn et slikt beløp i fellesskap, ”var det meget sannsynlighed for at Olympiaturen maatte indstilles…”

 

Når pengenøden er størst, er oftest entusiastiske pengeinnsamlere nærmest. Morgenavisen ”Stavangeren” slo noen solide slag for at byens borgere måtte sørge for at byens roere fikk forsøke seg i Antwerpens havnebasseng. Det gikk bare en liten uke før innsamlingen hadde gitt 5 375 kroner. Da hadde Sif og Vidar spilt en fotballkamp til inntekt for det gode formål, og ”Ynglingen av 1882” hadde gitt en parkkonsert. Også åtterens mannskap hadde engasjert seg. Det spilte en oppvisningskamp i fotball mot et rolag fra Terje Vigen. Det var blitt en bysak å få til en olympisk deltakelse.

 

14. august 1920 startet roerne reisen til sommerlekene i Antwerpen. Lekene var da for lengst åpnet, og de 190 norske deltakerne hadde markert seg på flere arenaer. Totalt tok Norge 13 gullmedaljer, 9 sølv- og 9 bronsemedaljer i Antwerpen. Nå skal det medgis at 7 av gullmedaljene kom i ulike typer seiling hvor det i enkelte klasser stort sett dreide seg om et slags Norgesmesterskap. Helge Løvlands gullmedalje i tikamp var den største prestasjonen, mens Norges seier 3-1 over de regjerende OL-mesterne fra England, vakte mest internasjonal oppmerksomhet.

 

I disse dager er norske ledere i Kina for å sjekke forholdene foran neste års sommerleker. I 1920 var det ikke snakk om å sjekke forholdene på forhånd. Eksempelvis måtte Stavangerroerne ta trikken for å komme seg til rostadion. Trikketuren fra hotellet til Vilvorde robane tok nærmere en time. Kanskje ble reisetiden benyttet til å legge opp taktikken. Banen var nemlig så smal at bare to lag kunne konkurrere om gangen. Tevlingen ble derfor lagt opp etter en slags utslagsmetode.

 

At også sportsjournalistikken endrer seg med årene, er for eksempel Stavangers Aftenblads olympiske reportasjer fra 1920 et illustrerende eksempel på.  Det heter for i eksempel i bladet for den 30. august i 1920:

 

”I gaar indløp meddelelse fra Bergssel, om at resultatet av semifinalerne for otte-aarede outriggere var, at England slog Stavanger-otteren og Amerika Frankrig. Englands tid var 6,26,2, Stavanger-otteren 6,36.

 

I finalen seiret Amerika over England.  Det amerikanske lagets tid var 6,05.

 

Nogen officiel meddelelse om hvorledes den endelige rækkefølge blir, er ikke indløpet, men Stavanger-otteren mener selv, at den er nr. 3, og saa faar vi foreløpig haabe at det er riktigt.  Forholdet er jo, at Amerika ubestridelig er nr 1, idet den amerikanske lag har slaat baade det franske og det engelske, som igjen har slaat det norske.

 

Hvilket lag som er bedst av det franske og det engelske, kan ikke avgjøres uten at disse lag ror mot hverandre, med mindre da tiden har vært avgjørende, hvilket dog er usandsynlig. Skulle Frankrig slaa England, saa er rækkefølgen dermed avgjort, og Stavanger-otteren bliver uplaceret; men selvom England skulde slaa Frankrig, skulde det franske lag have chansen at blive nr 3, nemlig hvis det slog det norske. Begge er jo da beseiret av England, men det er ikke avgjort om det norske eller franske er bedst.  Men foreløpig faar vi altsaa haabe at rekkefølgen er 1. Amerika, 2. England, 3. Norge.”

 

Så langt Stavanger Aftenblads filosoferinger om hvis, såfremt, i fall...  Temmelig uklart var det tydeligvis hvordan det skulle ende, for å formulere seg forsiktig. Og forvirringen skulle bli større. Det heter for eksempel i 100 års jubileumsberetningen til Stavanger Roklubb:

 

”Det var ingen kamp om tredjeplassen så tidene på de to tapende semifinalistene var avgjørende. Tredjeplassen gikk dermed til Norge med tiden 6,36 mot Frankrikes 6,42.

 

Flere av de fremmede roere, ja selv et par av de belgiske rormennene gratulerte vort lag med 3. plassen. Præmieutdelingen fandt sted paa stadion i Antwerpen den 30. august, men her blev 3die præmien for otterløpet tildelt Sweits sitt lag.

 

Sveits som var blitt utslaat i forsøket mot England – hadde den dag bedre tid enn vort lag – og det skulde nu være avgjørende for 3die præmien. Hvor uretferdig en slik ordning var, forstaar man kanskje bedst naar man ser paa den omstendighed, at selv amerikanerne som blev verdensmestre, under første dags roning, hadde daarligere tid enn Sweits. Ordningen var ogsaa urigtig fordi den blev truffet efter roningen, og er strid med hva der blev besluttet og oplyst før kaproningen.

 

Der er indsendt protest gjennom Norges Olympiakomite”, heter det.

 

Nå skulle det imidlertid gå både vinter og vår før det ble tatt noe endelig standpunkt til protesten. Den som venter på noe godt, venter stundom lenge. Protesten ble tatt til følge. Stavanger-otteren ble tilkjent tredjeplassen i ro-konkurransen, og figurerer følgelig i alle de offisielle resultatlistene på bronseplass.

 

Noen bronsemedalje fikk imidlertid Stavangerroerne ikke. Ingen har kunnet gi noen forklaring på hvorfor medaljene aldri kom til Stavanger. Enten har sveitserne nektet å gi dem fra seg, eller så har den olympiske komiteen ment at det var gått så langt tid at det ikke var rimelig å kreve medaljene tilbakelevert…

 

I etterhånd kan kanskje Antwerpen-lekene også tas som en begredelig bekreftelse på at galt kan bli verre. Stavangerroerne fikk heller ikke båten tilbake i brukelig stand. Under hjemreisen ble åtteren såpass skadet under transporten at den aldri mer kom på noen kapproingsbane. Bronsebåten måtte rett og slett kondemneres…

Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Mobilfri jul

Mobilfri jul

Å se noen, virkelig se dem, høre ...

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. Croix

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. ...

NRK-duoen Gokstad og Bache utforsker et mørkt ...

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Anmeldelser

Fuglene skal også ha mat

Fuglene skal også ha mat

Alle mennesker vet at «også fugler skal ...

«Stillest vann har dypest grunn»

«Stillest vann har dypest grunn»

I løpet av kort tid er det utkommet ...

Fenomenet Dag Børge Akerø

Fenomenet Dag Børge Akerø

For den som er opptatt av kjendiser, er det ...

Jakten på «den røde fare»

Jakten på «den røde fare»

En bit av historien etter 1. verdenskrig ...

Kongelig jul i de tusen hjem

Kongelig jul i de tusen hjem

Hvordan feirer de kongelig jul – og hvordan ...