Hestetorg med det fornemme pissoir

09.11.2017
Hestetorg med det fornemme pissoir
En gang var Nytorget stedet for parkering av hester. (Fra boken Østre bydel – Hafrsfjord Forlag)

At kjært barn kan ha mange navn, er vel kjent fra godtfolks familiehistorier. Fra byens historie er det kanskje ikke like kjent at steder som noen betraktet som kjære, også kunne ha flere navn. Navnebyttene har i hovedsak skjedd i takt med årenes gang og navnemakernes lyster.

Dagens historie skal i hovedsak handle om et torg som av den gamle garde formodentlig fortsatt forbindes med hester og busser – samt et usedvanlig fornemt pissoir. Det dreier seg om Nytorget, som for noen århundrer siden utgjorde en del av det området som opprinnelig ble kalt for Pedersdalen.

 

At navnet på en del av dette området senere skulle bli ”Nytorvet”, hadde selvsagt sammenheng med at byen allerede hadde et torg. Torget ved Vågen tilhørte opprinnelig Domkapitlet, men uten at dette kirkelige eierskapet nødvendigvis var forklaringen på at dette torget var et sted hvor fæle folk med menneskelig makt ble ekspedert ut av den jordiske jammerdal og inn i den evige død og pine. På 1600-tallet var torget ved Vågen byens rettersted.

 

Carl Lous skriver for eksempel i sin ”Cicerone” fra 1868 om det gamle torget:

 

”I fortiden tilhørte torvet, ligesom en stor del af Stavanger, Domkapitlet; saaledes nævnes i 1635 ”en kapitels grund på tørffuet”.  For 200 år siden har det langt fra været hyggelig at passere dette sted, prydet som det var med ”en krag med tvende halsjern”, ”en galge vippe samt en træhest”, sidsnævnte til straf for opsætsige soldater.

 

Hvis nogen i den tid havde dristet sig til at foreslaa dødsstraffens afskaffelse, vilde han i det allermindste være bleven stillet i gabestokken, ”ligesinnede til skræk og advarsel”. Thi dødsstraffen - ved sværd eller baal - var den gang et universalmiddel mod alle ”gemene” forbrydelser.  Uden videre kunde et stakkels fruentimmer, der var lidt fjollet, blive anklaget offentlig som hex og slæbt paa baalet.”

 

(Det var på 1600-tallet mange kvinner som ble halshugget med et skarpslipt sverd eller brent levende på torget. De fleste var anklaget for hekseri. Bare et fåtall var beskyldt for mer konkrete kriminelle handlinger.  Felles for de henrettede var at de fikk drikke en potte vin som et siste farvel med livet på jorden. Det var ikke snakk om den siste olje eller det siste måltid. De fikk i stedet atskillige munnfuller vin ved livsreisens slutt. I byfogdens regnskap var vinen prissatt til 1 1 mark, mens skarpretteren, som oftest ble hentet fra Bergen, fikk 12 riksdaler for å gjøre sin jobb. Prisen var den samme enten bøddelen brukte sverd eller ild.) 

 

I årenes løp endret også det gamle torget karakter. Det ble utvidet ved at byen kjøpte gamle bolighus, noe som gjorde at torget ble atskillig romsligere enn det opprinnelige hadde vært. Carl Lous skriver om torget på midten av 1800-tallet:

 

”Torvet indeholder nu et areal af omtrent 6000 kvadratalen, men har ogsaa kostet byen en vakker sum paa 20 000 spd, deriblant ikke at forglemme 1000 spd til den smukke fontæne, der staar som et ”merakkelse” for den simple mand.  Byens vise mænd var nok ellers lidt uenige om, hvorvidt den burde opstilles her paa dette terrain, der ligger altfor vejrhardt til nogensinde at blive et ”courland” for løver og løvinder.

 

Her har ”mortepompningen” floreret, som du kan faa høre af bergenserne om.  Tjenestepigerne havde – specielt i tørke – sin børs her, hvor aar og dag flere ferske nyheder bragtes til torvs end blant byens ærværdige børsforsamling.  Men til pigernes store sorg er pumpen forsvunden. Det staar nu kun tilbage, for at faa et ordentlig og vakkert bytorv, at indkjøbe konsul Sømmes søbod med tilhørende gaardsrum for billig pris og planere grunden der omkring.”

 

Mens byens bestyrelse ”kjøpte og planerede grund” på det gamle torg, kjøpte slakter Thore Idsøe et større tomteområde i den gamle Pedersdalen. Det varte ikke lenge før hans nye eiendom på folkemunne fikk navnet Idsøemarka. Før navngivning ble en sak for de høytidelige gatekommisjoner og -komiteer, ble en eiendom oppkalt etter eieren.

 

Idsøemarka har for øvrig inntatt en helt spesiell plass i Stavangers regulerings- og utbyggingshistorie.  Det var nemlig på Idsøemarka at tyngden av de huseierne som var blitt rammet av den store brannen på Holmen i 1860, fikk kommunalt tilbud om å få ny tomt for å kunne reise seg et nytt hus. Holmen skulle reguleres på en annen måte enn før storbrannen.  Mange måtte følgelig flytte fra Holmen til Idsøemarka.

 

Navnet Idsøemarka varte imidlertid ikke evig. Ganske fort ble området omdøpt til ”Det nye torv”, i dagligtale forkortet til ”Nytorvet”.  Noen – muligens blant slakterens kunde- eller vennekrets – forsøkte forgjeves å kalle området for Idsøetorvet. Navnet fikk imidlertid aldri noe fast feste i folkesnakket. I stedet var det atskillig flere som med mer enn god grunn kalte torget for ”Hestetorget”. Den betegnelsen hadde selvsagt ingenting med slakterens vareutvalg å bestille. Slakter Idsøe foretrakk andre firbente kreaturer på sin slakterdisk.

 

Før den store ”Holma-bra`en” – og dermed før folk flest flyttet til Idsøemarka – var det i hovedsak hester som holdt seg i området. Det var etter ordre fra byens bestyrelse og maktens mange menn. Kom du til byen med hest, fikk du pent plassere den på ”Nytorget”. Stedet var blitt byens offisielle parkeringsplass for firbente vogntrekkere. 

 

Maktmannen som sørget for at hestene ble samlet på Nytorget var byens aller første politimester, Ove Malling Wettergren.  Like etter at han inntok politimesterstolen i 1859, foreslo han at ved ”sommer- og høstmarkedet, ikke bare burde og kunne, men skulle bøndene plassere sine hester på Nytorget”. Det var en bestemmelse som politimesteren ikke ville ha noen unntak fra. 

 

Formannskapet fattet fort innholdet i politimesterens forslag, og vedtok enstemmig følgende forklaring på hvorfor det – og dermed byen – gikk inn for en ren tvangsplassering av hester på bybesøk:

 

”Da byens borgere ere vante til at søge deres forsyning paa det nuværende torv, hvor de ikke blot erholde saadanne varer, som bringes til torvs med heste og kjærrer, men ogsaa for den største deel saadanne, som søveis bringes til byen, og da det nuværende torv formeentlig udenfor markedstiden afgiver tilstrækkelig plads, for alle de bønder, der søge torvet, ansees det uhensigtsmæssig for tiden at bestemme nogen anden holdeplads for bøndernes heste og kjærrer.

 

Derimod er der fra formannskabets side intet at erindre imod at pladsen udenfor Møbelmagazinet benyttes til hestetorv under sommer og høstmarkedet.”

 

At ”Nytorget” virkelig ble tatt i bruk av hester, bekreftes også av Carl Lous:

 

”Nytorvet er byens hestetorv, hvor du i markedstiden kan se alleslags heste, lige fra ”braffer” (eller om du ynder betegnelsen øik eller mærr bedre) til 3 spd, til de stolte suldølinger til 40-50 speciedaler.”

 

  ”Nytorget” ble et sted for alle slags hester til langt ut på 1900-tallet. Det fortelles for eksempel med krav på absolutt pålitelighet at det etter hvert ble svært trangt på hestetorget.  Det ble hevdet at politikonstablene stuet så mange hester så tett sammen under markensdagene, at bønder som eide det de mente var spesielt verdifulle hester, nektet å bruke torget. De fryktet for at hestene deres kunne bli skamspent av andre hester.  Var det ”trangbølt for folk flest på Jåttå” – som det heter i et gammelt munnhell – var det ikke mindre trangbølt for gamle fola Blakken på ”Nytorget”...

 

På begynnelsen av 1900-tallet var ikke ”Nytorget” det mest innbydende stedet i byen.  Det var helst et sorpet og fælt område, som dertil var dominert av et slags ”forargelsens hus”. Dette huset var egentlig Stavanger bys store redskapsbod. Boden var 20 x 20 meter og ga plass for flere av kommunens hester og de forskjellige trekkvogner som ble brukt ved feiing og vanning av gatene.  En datidens form for dampveivals skal også ha hatt sin plass i redskapsbygget.

 

At denne bygningen ikke ble betraktet som noen pryd for sitt nabolag, ble bekreftet av folkesnakket som med tyngde bare kalte den for ”en gul fare”. Hvordan uttrykket oppsto, er det ikke lett å finne ut av i dag. Selvsagt har det hatt atskillig å gjøre med den gyselige gulfargen på bygget, men bygningens bredde og beliggenhet førte også til at den hindret utsikt mot Pedersgaten. Av den grunn kunne det stundom oppstå farlige situasjoner i trafikken.

 

I 1922 ble det med både brask og bram lansert store vyer og visjoner for ”Nytorget”. Den store forvandling skulle skje. ”Nytorget” skulle virkelig bli et nytt torg. Mot Pedersgaten skulle det bli anlagt en flott steinmur. Den skulle virkelig vise igjen i bybildet, og gjøre slutt på det som godtfolk kalte for et veritabelt ”søleskråplan” mot Pedersgaten. For å pynte ekstra opp i området, ble det også vedtatt å flytte 13 lønnetrær fra Hillevåg til ”Nytorget”. Disse trærne skulle sikre at det ellers temmelig grå miljøet på ”Nytorget” ble livet opp med litt grønn fargeprakt. Trærnes hovedoppgave var imidlertid en helt annen.  De skulle sørge for en best mulig beskyttelse mot vær og vind.  Lønnetrærne skulle rett og slett skape et lunere torg. Det ellers forblåste ”Nytorget” skulle gjennomgå et virkelig hamskifte.

 

I utgangspunktet var det planen at den nye muren skulle rekke helt til Langgaten, men den ”gule fare” satte i lang tid en kontant stopper for dette prosjektet.  Kommunen trengte sitt lager, og fant heller ikke noen alternativ tomt til en pris den mente var akseptabel. Det tok derfor sin tid før bygningen ble fjernet og ”Nytorget” igjen ble et område dominert av hester. 

 

Da hestens tid som transportdyr var ute, skulle ”Nytorget” bli dominert av andre hestekrefter.  Det ble byens busstasjon. Rutebussene til Bersagel, Høle, Hommersåk og Sirdal etc., hadde sitt utgangspunkt på Nytorget.  Spesielt når det stundet mot påske, var det fullt av både passasjerer og busser. Det var nesten som i de gamle trange hestetidene…

 

Nå forbindes ikke Nytorget utelukkende med hester og gode busser. Det var også et sted for undervisning og politifolk. For igjen å sitere salig Carl Lous: 

 

”Ved Nytorvet ligger en av byens større almuskoler, der endnu kaldes Møbelmagasinet efter sin tidligere bestemmelse.  Denne, en toetages træbygning, indkjøbtes i aaret 1856 for 2526 speciedaler.  Her findes 5 skoleværelser med 200 børn samt bolig for førstelærer og pedell.”

 

Dette Møbelmagasinet var en møbelfabrikk som en del av byens snekkere hadde gått sammen om.  Det var imidlertid ingen lykksalig drift.  Den varte ikke mange år før fabrikken måtte gi opp virksomheten. I stedet for produksjon av møbler, ble den store bygningen et senter for læring.

 

Fra midten av 1800-tallet var det flere private pikeskoler i Stavanger. Noen ble drevet av jomfruer, andre av frøkner.  Jomfru Winsnes drev for eksempel sin skole i Kleiva, mens Jomfru Rasmussen holdt skolehus i Nyrkirkebakken.  Hennes skole skiftet for øvrig navn til Madam Ellingsens skole da hun giftet seg.  Da ble det også plass til gutter på hennes skolebakke.

 

I det gamle Møbelmagasinet var det imidlertid sju søstre som rykket inn og satte sitt skolepreg på bygget.  Frøknerne Ring hadde overtatt en skole som Jomfru Arenholdt hadde startet i 1861. Fire av søstrene, Laura, Josefine, Sally og Maria, sto for undervisningen. De tre andre, Dorte, Hanna og Nathalie – ”hjalp til ellers”, som det heter i de gamle protokoller. Fram til 1869 holdt skolen hus på Nytorget. Den flyttet da til Kongsgata 49 ved Breiavatnet, mens Petri skole overtok Møbelmagasinets bygning og fortsatte med opplæring av den oppvoksende slekt. Det var ikke lenger noen syv søstre som underviste, men offentlige lærere.

 

14. mars 1929 brant Elektrisitetsverkets bygg i Laugmannsgaten – hvor politikammeret hadde sitt sted å være.  Politiet ble flyttet til provisoriske lokaler på det gamle Amtssykehuset (hvor dagens Tinghus) ligger, men fikk ingen lang botid i den gamle og nokså miserable bygningen.  Da Amtssykehuset ble revet i 1937 for å gi plass til dagens Tinghus, flyttet politiet inn i nabobygget, det gamle Møbelmagasinet/Petri skole.  Bygget hadde det til felles med amtssykehuset at det både var gammelt og egentlig kondemnabelt.

 

Da Stavanger-politiet hadde vært på Nytorget i omkring to tiår, tok noen av datidens Stortingsmenn fra Rogaland opp de elendige arbeidsforholdene for politiet. Lars Ramndal fra Venstre slo fast i en budsjettdebatt at ”Politistasjonen i Stavanger er snart den største og styggeste rønna i byen”, mens Høyres Ole Bergesen påpekte at det fra bygget ”steg en stank som det var vanskelig for han å karakterisere på en presis måte innenfor en parlamentarisk ramme”.

 

Stavangers helseinspektør, dr. Ramsfjell, og helsekontrollør Hinna, fjernet all språklig ferniss i en samtidig rapport om forholdene ved Stavanger politikammer.  De to skrev: ”Det finnes neppe noen andre som har slike arbeidsforhold som politiet har. Selv om enkelte kontorer er pyntet med tapeter, er bygningene slik at det er helt uforsvarlig. Politikammeret har i årevis vært kondemnert – og det er vel nærmest en unnlatelsessynd fra min side at det ikke er kondemnert av helserådet”, heter det i helseinspektørenes rapport.

 

Sukkene over de elendige arbeidsforholdene nådde også fram til justisdepartementet, hvor statsråd Jens Haugland helst toet sine hender.  Han svarte nemlig slik da arbeidsforholdene ved politikammeret ble behandlet i Stortingets budsjettdebatt i 1958:

 

”Justisdepartementet er fullt klar over at det ved politikammeret i Stavanger er høyst utilfredsstillende forhold.  Jeg tør si at byggingen av et nytt politikammer i Stavanger står høyt på justisdepartementets prioritetsliste. Men det har dessverre ikke vært mulig å få det med i det foreliggende budsjettforslag.”

 

Det ble det heller ikke i det neste, selv om arkitekt Harald Kristiansen allerede i 1954 hadde utarbeidet et par forslag til nytt politikammer på den gamle Petritomten.  Det hører med til historien at det ikke var departementet som hadde bedt om tegningene, men at det var Stavanger Politilag som hadde tatt et slikt initiativ. Det er jo alltid den som har skoen på, som vet hvor den trykker mest og verst.

 

På Nytorget skjedde mye mot slutten av 1950-tallet. Sensommeren 1959 presenterte arkitektene Retzius & Bjoland et utkast til nytt politikammer som var kostnadsberegnet til 3,6 millioner kroner. Tegningene ble imidlertid straks barbert slik at et planlagt høybygg ble borte.  Det avstedkom et høylydt hjertesukk fra politimester Olav R. Lea: ”Nybygget er sprengt allerede den dagen politiet flytter inn i det.” Stavangerpolitiet hadde nemlig fått overtatt flere lensmannsdistrikt og arbeidsoppgaver.

 

I mai 1960 begynte politiet å flytte ut fra Nytorget. Mens et nytt kammer skulle bygges på Nytorget, måtte politiet ut på legd. For folk flest var det ikke lett å vite hvor politiet til enhver tid holdt hus. Det befant seg på fire forskjellige kontorsteder rundt om i byen.  Sommeren 1960 startet rivingen av den vel hundre år gamle bygningen, og 18.oktober tok politimester Lea selv det første gravemaskinjafset fra Nytorgets tomtejord.  Byggingen av et nytt politikammer var i gang. Vel to år senere var politiet tilbake på Nytorget.

 

 Politiets inntogsmarsj til det nye lokalene på ”Nytorget” ble behørig beskrevet i avisene. Det skjedde også ti år tidligere da det i ”Nytorgs-muren” ble innredet noen fornemme toaletter i 1952. Det heter for eksempel i en begeistret avisartikkel:

 

«I dag morges ble toalettene på Nytorget åpnet for publikum. Den nye «underjordiske» er et førsteklasses anlegg med det beste utstyr som kan skaffes, og inneholder urinal for 12 mann. Toalettrom med tre klosetter og to vasker for menn og fire klosetter og to vasker for kvinner. Alt er toppkvalitet: Teak-dører og vinduer, glaserte, syrefaste leirfliser og dobbelt brent porselen på vegger og golv, forkrommet kopper i ledninger, det beste som kan skaffes i sanitærutstyr, og innramming av slepet skifer.

 

Det eneste som mangler er ventilasjonsvifter og lufttørker for håndvask.  Det har ikke vært råd å skaffe disse tingene, men så snart de kommer på markedet, vil de bli anskaffet.»

 

Da toalettene ble vedtatt bygget i 1947, skulle de koste 40 000 kroner. I løpet av det fem år lange svangerskapet før toalettene ble forløst, var prisen steget til 48 000 kroner. Den var det ingen som klaget på. Til gjengjeld var det svært mange som klaget på at de nye toalettene skulle være stengt fra kl.15.00 til kl.16.30, og ellers være lukket etter kl. 19.30. Den delte toalettiden og den tidlige kveldsstengningen, var det ikke mange som forsto noe av. Heller ikke byingeniøren hadde noen forklaring. Han lovet da også å se på saken. 

 

Også i dag er det mange som ser på saken ”Nytorget”. Hva det vil avstedkomme av endringer på det ”nye torg” som etter hvert er blitt gammelt, vil man oppdage etter hvert. Det eneste sikre er at både hester, busser og det fornemme pissoiret er blitt borte, formodentlig for godt…

Mr. Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Bokbransjens hederspris til Foreningen !les

Bokbransjens hederspris til Foreningen !...

Foreningen !les mottok i går bokbransjens ...

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen 2017

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen ...

«Galderstjerna» er kåret til vinner ...

Historisk begivenhet på Lillehammer

Historisk begivenhet på Lillehammer

Torsdag 1. juni skrives det historie på ...

Utdeling av Uprisen 2017

Utdeling av Uprisen 2017

Torsdag 1. juni klokken 1300 deles Uprisen ...

Nå er det snart revolusjon på gang

Nå er det snart revolusjon på gang

Programmet til Kapittel 17 tar form! Kapittel ...

Anmeldelser

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Er det mulig at en diakonisse på siste ...

Høstdager i selskap med døden

Høstdager i selskap med døden

I noen høstdager har jeg hatt selskap ...

Historien om kulturmennesket  og krigsveteranen Ragnar Ulstein

Historien om kulturmennesket og krigsveteranen ...

Det er ikke ett sekund for seint. Nå ...

Seriøse og biografiske «apestreker» mellom to permer

Seriøse og biografiske «apestreker» mellom ...

Det hører med til nærmest «de store ...

I møtet med det ukjente er vi alle fremmede

I møtet med det ukjente er vi alle fremm...

Usikkerhet i forhold til religionsmangfoldet ...