5. juli 1941 ble Andrei Alexandrovich Pogozhev innkalt til militærtjeneste, men allerede 15. august samme år ble han tatt til fange av tyskerne og sendt til Stalag 308. Halvannen måned senere ble han og mange andre stuet inn i togvogner, og sendt til Auschwitz.
Innen utgangen av oktober 1941 var det ca. 10 000 russiske krigsfanger i Auschwitz, gjett inn i en spesialpreparert "Russiche Kriegsgefangenen Arbeitslager" eller "arbeidsleir for russiske krigsfanger" – inkludert Andrei Alexandrovich Pogozhev.
Flukt fra Auschwitz var sjeldent, men det forekom. Når det er sagt, så var ikke alltid flukt veldig velkomment blant resten av fangene, som led under brutale represalier etter hvert forsøk – enten det var vellykket eller ikke. Alt i alt var det ca. 700 som forsøkte å rømme, og ca. 400 endte med å bli tatt. De som var så uheldige å bli tatt, ble, før henrettelse, paradert rundt i leiren med en plakat rundt halsen hvor det sto: Hurra – jeg er tilbake! En vellykket flukt ble som regel fulgt av drap på den rømtes kamerater.
Den 9. mai 1943 rømte Andrei sammen med tre andre krigsfanger i ly av mørket, og satte kursen mot Karpatene, men de ble spredt av skudd fra en tysk patrulje, og han måtte fortsette alene. Etter hvert kom han tilbake til sin russiske enhet. Etter Stalins ordre nr. 270 (datert 16. august 1941), som erklærte at det ikke finnes russiske krigsfanger, kun forrædere, følte Pogozhev at han var forpliktet til å understreke sin lojalitet til Sovjetunionen, men han kom aldri mer i aktiv tjeneste.
27. januar 1945 frigjorde Den røde armé Auschwitz, den største konsentrasjonsleiren i de tyskkontrollerte områdene. Da de sovjetiske troppene kom frem, var det bare noen tusen syke og sultende overlevende igjen.
I 1965 fikk Andreis skjebne en ny vri, da han ble dratt tilbake til Tyskland som et vitne for aktoratet i en krigsforbryterrettssak. Der, i et rettslokale i Frankfurt-am-Main, konfronterte Andrei Alexandrovich Pogozhev, eks Auschwitzfange nr. 1418, sine fangevoktere for siste gang.
Det er ikke mye vi vet om forfatteren, Andrei Alexandrovich Pogozhev. Han var født i 1912, og giftet seg med Maria før krigen brøt ut. De ble foreldre til to jenter, og han fikk også oppleve å bli bestefar. Etter krigen arbeidet han som gruvearbeider. Han døde i 1990.
Her er altså Andrei Alexandrovich Pogozhevs personlige skildringer av dagene han tilbrakte i nazistenes grusomme dødsleir, om motet og styrken blant de sovjetiske krigsfangene, og hans tilsynelatende umulige prestasjon; flukten fra Auschwitz.
Carsten Flo