De kjempet og døde i kamper som utspilte seg på det barskeste sted på jorden. Noen bar uniform, men de fleste var sivile som dro til sjøs i flukt fra datidens økonomiske nedgangstider. I stedet havnet de midt i en titanisk kamp som var avgjørende for historiens skjebne. Da kanonenes torden stilnet lå 3.500 skip under Atlanterhavets massive grå-grønne bølger.
- Gjennom nesten tjue år som forfatter har jeg aldri støtt på et prosjekt som var like spektakulært som Slaget om Nord-Atlanteren. Slaget var så omfangsrikt, og spekket med fascinerende historier og episke enkeltepisoder at det har vært vanskelig å plukke ut hva som skulle tas med i boken, og ikke minst når jeg skulle innstille researcharbeidet.
Den som sier dette, er forfatter og krigshistoriker John R. Bruning.
Arbeidet med boken tok lenger tid en antatt, ikke fordi skriveprosessen var spesielt vanskelig, men fordi så mange andre ting kom i veien. Bruning ble bedt om å reise til Afghanistan for å slutte seg til de amerikanske styrkene der. Ideen var å skrive innimellom oppdragene.
- Jeg tenkte det ville bli en fin avveksling fra de moderne kamphandlingene. Jeg ble helt satt ut av tanken. Dager på tolv til tjue timer utmattet meg helt inn til margen. I september 2010 fløy jeg omkring 100 operasjonelle timer sammen med helikoptermannskapene i Task Force Brawler. Jeg var på landpatruljer og fløy til Helmand–provinsen for å følge ingeniørtroppene fra Oregon Nasjonal Guard, mens de utførte sine avsluttende oppgaver i forbindelse med ryddingen av ruten til USMC-enhetene i området, forteller han.
- På en eller annen måte lyktes det allikevel å begynne på denne boken i det støvete teltet mitt i FOB-forposten, sier Bruning.
Det var på dette tidspunktet Taliban grep inn. Situasjonen ble nesten komisk for historikeren.
- Hver gang jeg begynte å skrive, fyrte fiendene av den frie verden en rakett inn i basen vår, slik at vi måtte gå i bunkerne akkompagnert av alarmsignalet som alltid slo ut etter første treff. Etter å ha sittet i mørket sammen med karene fra den nasjonale afghanske hæren (ANA), som viftet til oss med riflene sine, ga jeg opp bunkertilværelsen og ble heller sittende i teltet mitt. Mellom denne boken og guttekvelden på kasernen, var vi nesten garantert å bli rammet av fienden, fortsetter han.
Men det ble bok til slutt. Og det er bra, siden Bruning behandler et viktig stykke krigshistorie. De alliertes sivile handelsflåte reddet hele land. Likevel har historien oversett dem. Til tross for alt blekket som er brukt på 2. verdenskrig, vil dagens unge ha vanskeligheter med å navngi så mange som en eneste av de sivile heltene som ofret livet på havet.
- Mennene som førte handelsskipene over Atlanteren forblir krigens martyrer uten ansikt. Uten deres innsats og utholdenhet ville en ny mørkealder ha oversvømmet den vestlige verden, og millioner ville være fortapt, sier Bruning, som går langt i å hevde at det var slaget om Nord-Atlanteren som sikret alliert seier i det totale krigsbildet.
- Deres blod kjøpte en fremtid for oss alle. Men etter at den siste granaten var splintret, ble deres anstrengelser glemt av utakknemlige vestlige regjeringer. Dette er historien om dem, fortalt med de bildene som ble tatt av minst like anonyme fotografer, som fulgte disse helvetesaktige slagmarkene til sjøs side om side med mennene som bar de alliertes endelige seier hjem.
Carsten Flo