Olaf W. Garh er aktuell med sin syvende bokutgivelse, «Djevelens barn!», en roman som løfter fram stemmer som lenge har vært tause i den norske etterkrigshistorien. Garh er født i 1939 og oppvokst i Haugesund, og bærer selv på minner fra en tid preget av krig, skam og utenforskap.
– Vi som var barn på 1940- og 50-tallet, bærer på en bagasje andre generasjoner ikke kjenner, sier han. – For oss er det nesten umulig å ikke huske etterkrigstiden og rettsoppgjøret. Og det var særlig vanskelig for barn av foreldre som var på den tapende siden.
Gjennom et langt og variert arbeidsliv som journalist i NRK og tyske Deutschlandfunk, lektor i videregående skole og informasjonsmedarbeider i NHO, har Garh alltid vært opptatt av språk, historie og samfunn. Nå bruker han romanen som medium for å utforske hvordan etterkrigstiden artet seg for dem som bar på en dobbel skam: barn av NS-medlemmer – og i tillegg skeive.
– Enkelte prester kalte etter krigen NS-medlemmer for «djevelens barn». Tenk da hvordan det var å vokse opp med en slik arv, og samtidig vite at man skilte seg ut seksuelt i et samfunn der det ikke fantes noe rom for det.
Djevelens barn! er en roman inspirert av virkeligheten, men Garh presiserer at det er fiksjon – om enn nært virkeligheten.
– Skulle man skille mellom hva som er sant og ikke, måtte det blitt to bøker. Romanen gir rom for nyanser og kompleksitet, sier han.
Garh ønsket med denne boken å vise en annen side av historien enn den vi vanligvis møter.
– Seierherrenes historie er blitt fortalt i 80 år. Jeg vil fortelle om dem som ikke ble heiet fram, men tvert imot foraktet – også av sine egne.
– Å ikke knekke sammen krevde sin strategi. For noen handlet det om å flytte, for andre om å skjule seg. Men sannheten fant gjerne veien ut.
Om det kommer en oppfølger? Det vil tiden vise.
– Det avhenger av responsen. Men historiene fra skyggesidene av samfunnet fortjener å bli hørt, sier Olaf W. Garh.
David Espeland