Biografien om Rolf Hofmo kom ut like før jul
Det er mange mennesker som skal takkes i samfunnet. En av dem som bør takkes aller mest, er Rolf Hofmo. Straks før jul forelå biografien om hans liv ført i pennen av Arne Kvalheim. Rolf Hofmo var mye for mange. «Et liv i idrett og politikk», heter boken.
At Rolf Hofmo var et ektefødt barn av sosialdemokratiet, bør neppe være noen stor overraskelse. Men han er i ferd med å bli glemt. Derfor er det både flott, riktig og viktig at Arne Kvalheim, den gamle idrettsutøveren med 10 norske rekorder bak seg i løpsøvelser og aktiv kommunepolitiker i Oslo, har skrevet bok om en mann som godt kan karakteriseres som en «datidens helt». Hofmo var aktiv i samfunnet fra sin fødsel i 1898 til han døde i 1966.
Nå er det slik at med Rolf Hofmo var det nesten alltid «bråk»; han tok opp saker, gjennomdiskuterte forslag og planer, forkastet ting og kom med nye – og han deltok i en uendelighet av møter, møter, møter. Møter som bare den som er dypt politisk interessert og engasjert har glede av å delta i, men nettopp ved alle møtene, all uenigheten, all støyen, alle diskusjonene og alt pratet vokste det fram som «furet, værbitt over landet» samfunnshus, idrettsarenaer, en Holmenkollbakke, et Jordal Amfi, en Bislett Stadion, og ikke bare i Oslo, nei, hele landet var Rolf Hofmos kall – og uten å vite noen verdens ting om det, har nærmest enhver idrettutøver i Norge noe å takke Rolf Hofmo for. Det var han som stod bak og trakk i trådene – og holdt i dem så lenge han levde.
Rolf Hofmo tenkte langt. Han var med på å ta initiativet til Norsk Tipping og pløyde overskuddet tilbake til bl.a. Idretten, han hadde mer enn en hånd med da Munchmuseet på Tøyen ble bygget og han stod bak realiseringen av Frognerbadet.
Det spennende spørsmålet er: Hvor lærte Rolf Hofmo alt dette? Hvor tok han det fra? Boken gir ikke noe endelig svar på dette, men hvis jeg skal gjette, tror jeg han hentet mye av sitt personlige tankegods i teorien om Arbeiderbevegelsens solidaritet, i idretten og under sitt fangeopphold i Sachsenhausen under krigen. Sachsenhausen var et universitet for ca. 2300 norske fanger som ville lære mer om seg selv, livet og kameratskapet – og det var noe av dette Rolf Hofmo tok med seg tilbake fra brakkene i Oranienburg hvor mange av hans kamerater også måtte bøte med livet under den nazistiske jernhæl. På sett og vis var dette arven fra Sachsenhausen i tillegg til et veldig stort ønske om nestekjærlighet i praksis. Dette skriver ikke Arne Kvalheim, men denne anmelder tipper på at det må ha vært slik. Slik var nemlig mange av Rolf Hofmos kamerater skrudd sammen, og Rolf var neppe noe unntak.
Man blir glad i Rolf Hofmo ved å lese denne boken. «Politikk er å ville», sa Olof Palme mange år etter at Rolf Hofmo døde. Palme traff spikeren på hodet. Rolf Hofmo både ville og kunne.
Jørn-Kr. Jørgensen