Kristian Hagestad
Jugoland
Boken «Jugoland» virker som en innsiktsfull bok om Jugoslavia som «hvem som helst» burde lese. Den er personlig, ganske direkte og den fremhever viktige poenger som fort blir borte i den øvrige litteraturen. At det er en kjentmann som skriver, løfter bokens innhold med mange hakk. For mange andre land i Europa er hva som skjedde på Balkan tilnærmet en gåte.
Jugoslavia er tradisjonelt et land Norge har hatt god kontakt med – ikke minst gjennom arbeiderbevegelsen personifisert med avdøde president Joseph Broz Tito og statsminister Einar Gerhardsen. Tito drev en form for sosialisme kalt «Titosme»; en kommunistisk ideologi som hovedsakelig blir brukt for å beskrive en form for kommunisme Tito skapte etter 1948 resolusjon. Jugoslavia brøt da alle bånd med Sovjetunionen. De erklærte seg «sosialistiske, men uavhengige». Titoisme skilte seg ut fra de andre kommunistiske retningene ved å desentralisere økonomien og ga arbeiderrådene i bedrifter virkelig innflytelse. Titoisme er et begrep som ble skapt i Moskva – og i en negativ betydning. I dag brukes det sjelden, men det hjelper en leser til å forstå noe om Tito. Han var uansett ikke hvem som helst.
I boken «Jugoland» tar forfatteren Kristian Hagestad oss med på ferden. Han har reist mye i landet og om han ikke kjenner den minste avkrok, vet han godt hva han skriver om. Det kommer frem i teksten som er lett tilgjengelig og detaljert nok til at man får et helhetsbilde av grusomhetene som utvikler seg gjennom de 314 sidene.
Som de aller fleste vil huske ble Jugoslavia delt i ikke mindre enn sju land som sloss og kriget innbyrdes. Det kom til forferdelige oppgjør mange steder med katastrofale følger; det verste trolig Srebrenica der mer enn 8 000 unge og voksne menn bra drept i løpet av noen få dager. Man kan spørre hvilken logistikk som lå til grunn; det er å sammenlikne med et Holocaust i moderne drakt.
Gravene i Srebrenica gjør inntrykk på enhver som besøker dette stedet. Og selv om de fleste som ble drept har funnet sin grav etter hvert, er det fremdeles menn det ikke er gjort rede for. Krigens gru skjenner ingen grenser.
Sentralt i konflikten ligger byen Sarajevo. En ualminnelig vakker by. Om man går fra gamlebyen, over elven og opp til gondolbanen og reiser opp i fjellene, får man et spektakulært inntrykk av et usedvanlig vakkert land. I gondolen på vei nedover kan man – hvis man ser etter – fremdeles se skudd i husene; store skudd og ødeleggelser som er blitt stående som et minne. Det er et grufullt scenario. Snikskyttere lå på hver sin side av fjellet og siktet og drepte hverandre og sivilbefolkningen.
Dette og mye, mye mer forteller Kristian Hagestad om. Det er et godt stykke arbeid som det ikke er vanskelig å forstå at det har tatt tid å sette sammen. Det krever tid å skrive bok når man reiser og opplever; hver ting skal liksom stemme med virkeligheten. Det gjør «Jugoland».
Selv om det i dag er fred i de sju landene, ulmer det under overflaten. F.eks. er Serbia et svært nasjonalistisk land og de anerkjenner ikke Bosnia-Hercegovina som en egen stat. Dette gjør at siste ord ennå ikke er sagt om denne tragiske konflikten. Kanskje Tito ville snudd i sin grav om han visste dette?
Boken er forsynt med mange illustrerende bilder, og leseren blir tatt med gjennom den ene konflikten etter den andre for å skape en slags forståelse av hva dette handler om.
Krig er ondskap. Det er ikke ondskapen det handler om å forstå, men å møte menneskene som opplevde den. Det lar forfatteren oss få gjøre gjennom sitt rike persongalleri.
Jørn-Kr. Jørgensen