Heidi Hjelmeland
Selvmordsforebygging
Noen mennesker velger å ta sitt eget liv. Hvert år dør vel 600 mennesker for egen hånd i Norge. Tallene har gått noe ned de siste årene. Tallene for 2021 viser ingen økning i selvmord i befolkningen. Totalt tok 639 personer, 467 menn og 172 kvinner sitt eget liv i 2020. Det totale antall er på linje med de siste årene, for eksempel var det gjennomsnittlige antall selvmord 640 per år fra 2017 til 2019. Og selv om tallene ikke er så høye, er de for høye – og det er ingen tvil om at det ligger et vesentlig forebyggende potensial i det forebyggende selvmordsarbeidet i landet vårt.
Å ta sitt eget liv er kanskje noe av det mest personlige et menneske kan gjøre. Jeg har ofte tenkt på hva som foregår forut for at et menneske velger å gjøre det slutt. Jeg vet jo ikke dette, men jeg vil tro det er en indre kamp som det for andre er vanskelig å forestille seg fordi motsetningene i et liv er mange. Selvmordet blir da en slags utløsende faktor – en befriende faktor – og handlingen blir en mulighet.
Det er slik at noen av oss ser livet så svart, at døden er den eneste løsningen. Dette har også noe med avvisning å gjøre – dypest sett om avvisning av seg selv. Det er klart det er leit, men undersøkelser viser at de som overlever selvmord, er glade for at de overlevde. Det viktigste ved et selvmord må være livsperspektivet – det å leve videre med seg selv og sine medmennesker.
Heidi Hjelmelands bok «Selvmordsforebygging» går inn i denne analogien. I en tykk fagbok har hun samlet relevant viten om selvmord og selvmordsforebygging basert på forskning og evidens. - For å forebygge selvmord må vi forstå hva selvmord handler om, skriver Hjelmeland – og det er ikke spesielt vanskelig å være enig i det.
Men å forstå selvmord er ikke gjort i en håndvending. Det er skrevet bindsterke bøker om emnet, men ingen har klart å knekke «selvmordets gåte». Den venter rett ut sagt på en løsning.
Mye fortvilelse og sorg ligger bak et selvmord eller et selvmordsforsøk, men det er viktig at vi snakker om det og setter selvmord mer enn noen gang på dagsorden. Å gjemme det bort har ingen hensikt. Da blir alt fort mye verre. Nesten ikke noe er verre enn det som er viktig og vanskelig i livet og som vi ikke snakker om – liv og død. Tausheten er ikke noe verktøy – livet er til for å leves, og det er alltid lys ... selv om det til å begynne med kan være aldri så lite.
Heidi Hjelmelands bok inneholder for så vidt ikke noe nytt, men er et meget nyttig stykke arbeid for å forstå hva selvmord handler om, selv om hun langt fra gir noen endelige svar. De er det uhyre vanskelig å få plassert mellom to fagbokpermer. Den som finner svarene bør få Nobelprisen i medisin på flekken!
I sin bok siterer Hjelmeland wienerpsykiateren Viktor E. Frankl og refererer til han flere ganger. Frankl skapte uttrykket «vilje til mening». Det er kanskje her noe av det forebyggende arbeid ligger – å gi selvmordtruede mennesker innsikt i sin egen vilje – i sin vilje til mening. Frankl brukte ikke noe mindre enn konsentrasjonsleirkomplekset Auschwitz-Birkenau til laboratorium for sine ideer, og i sin bok «Vilje til mening» forteller han inngående om dette. I Viktor E. Frankls teorier anvendt på den rette måten er det håp – også for det forebyggende arbeid.
Den polske Nobelprisvinneren i litteratur, Wislawa Szymborska, skrev dikt. I norsk oversettelse heter hennes bok «Livet er den eneste måten». Jeg er fristet til å sette opp følgende «læresetning» for det selvmordsforebyggende arbeid: «Livet er den eneste muligheten!»
Jørn-Kr. Jørgensen