Det er noe helt spesielt med Hellas. Menneskene, deres enestående gjestfrihet, kultur og livsvisdom. De antikke søylene, skulpturene, klostre og kirker som henger i fjellene. Blågrønt hav og solnedgang. Titusener av nordmenn drar til fastlandet og øyene år etter år. Tette bånd knyttes, og mange vender tilbake. I romanen "Når du gjenkjenner noe", tar Elisabeth Ihme (f. 1949) oss med på to slike reiser utover i Egeerhavet. Hovedpersonen Kristinas dilemma blir etter hvert om hun foretrekker Martin eller Jannis.
- Inspirasjonen til å skrive kom gradvis da jeg begynte å reise til Hellas for mange år siden. Jeg gikk rundt i Athen og syntes byen var både vakker og veldig spennende, særlig den delen som ligger under Akropolis. Jeg har studert kunsthistorie, og i Akropolismuseet og det arkeologiske museet fant jeg skulpturene jeg hadde lest om. Jeg var bergtatt fra første tur. Senere ble det mer av fastlandet. Jeg hadde ikke tenkt noe spesielt på øyene; det var templer, antikke teatre og skulpturer jeg ville oppleve. Men en dagstur til tre øyer like utenfor Pireaus fikk meg til å ønske å se mer av den greske øyverdenen, og da var det gjort.
De fleste turene har gått til Kykladene, men etter hvert har jeg vært innom de fleste øygruppene, sier Ihme og fortsetter:
- Hellas gjør noe med deg. Jeg tror de fleste kan få det samme nære forholdet til dette landet som jeg har. Jeg har utelukkende møtt hyggelige mennesker og har fått en rekke gode venner. Nå for tiden trenger grekerne all den turismen de kan få.
Under skriveprosessen hadde hun en annen arbeidstittel på romanen, men da hun en dag skulle forklare hva den handlet om til engelske bekjente, brukte hun ordet ”recognition” Hun fant ut at det var meget beskrivende for innholdet, og dermed valgte hun ”Når du gjenkjenner noe".
- Jeg har arbeidet med boken i nærmere seks år mens jeg har hatt full jobb i ungdomsskolen. Skrivingen har betydd mye for meg underveis, og jeg har sett fram til å kunne sette meg ned ved kjøkkenbordet og skrive videre. Når jeg har vært i Hellas, har jeg gjerne bare lest og rettet opp det jeg hadde gjort, sjelden begynt på nytt. Fortellingen om Kristina er fiksjon. Menneskene hun møter, er også oppdiktede, men jeg har selv erfart hvordan det er å sitte på mange ferger på vei til eller fra en øy, og besøkt klostre og kirker, avrunder Ihme.
Hun har begynt på en slags fortsettelse av romanen. Da er det greit med en åpen slutt som gir rom for flere muligheter. Hun tror helt sikkert at leserne gjør seg opp ulike meninger om hvordan det vil gå med Kristina. Uansett hva som hender, kommer Hellas til å være bakteppet.
Christian W. Holst