– Som et jordskjelv i sinnet

Noen mennesker setter dype spor i oss, så dype at de endrer oss og minnene av dem aldri forsvinner. Siri Kverndokks nye diktsamling, «Landskap i dis», utforsker både indre og ytre landskaper, og hvordan menneskene i livet vårt påvirker dem.

Siri Kverndokk er født i Porsgrunn, men har bodd flere steder gjennom oppveksten. Som voksen har hun bodd lenge i Oslo, og nå over 20 år på Nesodden. Hun har arbeidet med barn og unge gjennom hele yrkeslivet sitt, spesifikt gjennom sang, drama, fortelling og visuell kunst.

– Selv har jeg alltid vært litt «tredelt», jeg har tegnet og skrevet mye, samt drevet med musikk. Med tiden har jeg jobbet med å forene uttrykkene. Gjennom forteller- og figurteater, og rene eventyrstunder med noe musikk til, forteller hun.

 

Kverndokk leier et lite atelier hvor hun arbeider med skrive- og tegneprosjektene sine. Et av hennes nyttårsforsetter er å tilbringe mer tid der, og forhåpentligvis realisere en langvarig drøm.

– Én av mine store drømmer har alltid vært å illustrere en egen barnebok, og jeg håper jeg kan få til dette etter hvert, før jeg blir for gammel, smiler hun.

 

Som dikter kjenner hun en tilknytning til poetene Emily Brontës og Liv Holtskog. Felles for de tre er at de henter inspirasjon fra naturen. Kverndokk liker godt å reise med tog gjennom vakre naturlandskaper for å finne inspirasjon. Hun er spesielt glad i naturen i Telemark og Vestfold, gjerne når det er disig vær.

Hun har også brukt naturbilder som symboler på livstemaer og mellommenneskelige relasjoner i sin nye diktbok «Landskap i dis».

– Ordet «landskap» står også for noe symbolsk i boken, ikke bare naturlandskap. Disse landskapene påvirker hverandre. Altså de indre og de ytre, samt sjelelandskap oss mennesker imellom.

 

Noen av diktene Kverndokk skriver er inspirert av sorg og savn. Hun finner ideer og inspirasjon når hun minnes de som ikke lenger er med henne, eller når hun mimrer om tidligere faser i livet sitt. Da hun bestemte seg for å samle diktene i boken «Landskap i dis» kjente hun et sterkt behov for å ta med minnediktene.

– Særlig tapet av min far, som vi mistet i fjor, er et stort savn. Og min farmor, som også var en bauta i livet mitt. Det oppleves jo som et jordskjelv i sinnet når så nære og viktige mennesker forsvinner. Men slik er jo livet, og jeg prøver å allmenngjøre disse tapene gjennom min poesi.

Karoline Løyning