Lyrikkforlaget
Oskar Fiske Pettersen
Oskar Fiske Pettersen tvinger sorgen inn i språkets rytme, og lar tapet av søsteren bli til en stille, men kraftfull kamp for å holde seg selv i live.
Oskar Fiske Pettersen er aktuell med diktsamlingen «Søstersanger», utgitt på Lyrikkforlaget. Forfatteren, opprinnelig fra Frei i Kristiansund kommune, er i dag bosatt i Færder i Vestfold og har tidligere utgitt flere diktsamlinger som indie-forfatter, blant annet «Periculum in Mora» (2016) og «STRØ (om Liva)» (2019). Han har også vært representert i Cappelen Damms antologi «Mer Ren Poesi» (2017) med diktet «håp». Pettersen skriver med et lyttende blikk for relasjon, fravær og det som lever videre i oss.
I «Søstersanger» er det søsterens fravær, nærvær og etterklang som står i sentrum. Boken er en undersøkelse av sorgens bevegelser, minner som holder fas, og forbindelser som fortsetter å puste i stillheten. Det er ikke en historie om død, men en sang hjem – et forsøk på å gi språk til det som ikke lar seg si høyt.
Pettersen selv forteller at boka ble til i et rom der språket først manglet etter tapet av søsteren.
– Jeg skrev ikke for å forklare sorgen, men for å overleve den, sier han.
Tekstene kom som små kroppslige bevegelser, rytmer og pauser, og sprang ut av det som fortsatt levde i ham etter henne – sporene, restene, lyset og mørket. Boka er også skrevet for familien: søsken, mor, barn, nieser og nevøer, som et bevis på at det finnes et språk for det som føles håpløst å forstå og snakke om.
Tematisk beveger samlingen seg i skjæringspunktet mellom fravær og nærvær, og søker å beskrive hvordan sorg setter seg i kroppen – i pusten, i måten man går gjennom et rom på, i de små forskyvningene som skjer når livet må finne balansen igjen. Pettersen understreker at diktene ikke forsøker å fortelle en lineær historie, men å åpne et rom der leseren kan kjenne igjen sin egen erfaring.
– Jeg har ikke hatt en bestemt målgruppe, men jeg tror alle som har kjent på tap, savn eller motstand, kan finne noe de kan hvile i, sier han.
Boka har fått varme anbefalinger fra flere sentrale stemmer i norsk lyrikk og kunstliv. Poeten og billedkunstneren Cecilie Cottis Østreng beskriver «Søstersanger» som en samling som bærer tapet og nærværet av en elsket søster med inderlig ømhet, og sier at tekstenes stillhet får henne til å lytte etter både bokas søster og dem hun selv har mistet. Forfatter og prest Elisabeth Thorsen mener diktene gjør livet mer rommelig ved å la erfaringene med døden høre livet kjærlig til. Poeten Lise-Marte Vikse Kallåk fremhever samlingens stille, varsomme og usentimentale tone.
Forfatteren arbeider til daglig som lærer i fylkeskommunal voksenopplæring, der han møter mennesker med livserfaringer, språk, sår og styrker. Han mener dette har formet både hans menneskesyn og skrivemåte:
– Å lytte, romme og tåle er noe av det viktigste man kan lære for å være medmenneske, sier han. Ved siden av skrivingen jobber han også med å skape musikk til noen av tekstene sine og beskriver skaperkraften som en bevegelse i ham – noe som åpner, river og åpner igjen.
Pettersen beskriver sin skrivestil i «Søstersanger» som kroppslig, musikalsk og lyttende. Diktene er korte, presise og rytmiske, og søker ikke en løsning, men nærvær.
– Boka står i et rom mellom det personlige og det allmenne, og undersøker hvordan et menneske kan bære både smerte og håp samtidig, sier han.
Forfatteren arbeider allerede med nye manus. To arbeidstitler han nevner er «Kantre» og «Alt som kommer og forsvinner i meg». Begge utforsker temaer som små forskyvninger i livet, balanse, og kroppens hukommelse – og han vurderer å sende dem til forlaget når «Søstersanger» er utgitt.
Med «Søstersanger» presenterer Oskar Fiske Pettersen en poetisk og sårbar bok som søker å gi stemme til det som lever videre i oss, selv når det som ble borte, ikke kan hentes tilbake.
Mer informasjon om boken finner du her: Lyrikkforlaget.
Karen Iversen