Knottfabrikken ble blåst til himmels

12.10.2017
Knottfabrikken ble blåst til himmels
Før sprengningen av knottfabrikken, forsøkte Helge Hansen og en gjeng på fire mann å sprenge en kullbåt ved Kullimports kai. Det ble mislykket, men knottfabrikken gikk i luften med bulder og brak. (Illustrasjon fra Hillevågsboka)

Publisitetsmakerne innen ”Stavanger 2008” bekjentgjorde med betydelige bokstaver at åpningsfyrverkeriet til starten på Stavangers år som en av Europas kulturhovedsteder, ville savne sitt sidestykke i moderne tid. Nå tror jeg imidlertid at sprengningen av knottfabriken i Hillevåg, 29. november i 1944, både ga større lysvirkning, og ikke minst bidro med mye mer bulder og brak enn dette fredelige fyrverkeriet viste seg å gjøre.

Knottehistorien startet egentlig da sabotøren og frihetsforkjemperen Helge Hansen benyttet lille julaften 1942 til å stikke av fra det gamle kretsfengslet på Lagårdsveien i Stavanger. Fengselsflukten – som har vakt betydelig oppmerksomhet i alle etterkrigsår – ble slett ikke nevnt, selv ikke i en bisetning i datidens ”Stavanger Avis”. At en fange rømte fra et tysk-kontrollert fengsel var selvsagt ikke noe som var verdt trykksverte sett med okkupasjonsmaktens øyne. Det skulle ties i hjel at noen slapp unna fangevokternes favntak.

 

Det som ”Stavanger Avis” var opptatt av ved inngangen til julaftens klokkeklang, var situasjonen på slagmarken ved Don-knutepunktet, fortrinnsvis slik det ble formidlet fra den tyske overkommando på bulletinspråket. ”Stavanger Avis” slo fast i en overskrift over det meste av sin første side at ”Den tyske ledelse har aldri vært så sorgløs som i dag”. Derfor fikk det vel bare våge seg at sjefen for den franske imperial i Nord-Afrika, admiral Darlan, var blitt drept i Alger.

 

På den lokale nyhetsfronten skrev avisen med påtatt begeistring at det skulle være julepremiere på ”D`ække te å tru” i Filmteatret. Det var en såkalt lystspillfarse med Leif Juster og Ernst Diesen i hovedrollene. Etter premieren hadde bladpipen fått en helt annen lyd. Det var tydeligvis en forestilling som verken kalte på latteren eller gleden.

 

Ellers noterte avisen seg med betydelige bokstaver at Stavanger Amatørscene skulle gjenoppta suksessen med ”Jeppe på Bjerget” i romjulen. Forestillingens Jeppe, Ansten Endresen, hadde nemlig gjenfunnet stemmen og var klar til ny innsats i baronens seng. Det lokale underholdningsorkesteret Rhytmikanerne med Harald Abrahamsen som refrengsanger, skulle for sin del ha nyttårskonsert både i Stavanger og Sandnes med det som ble kalt et ”variert repertoar”.

 

Størst sideplass ga imidlertid ”Stavanger Avis” til reportasjen etter sin egen juletrefest for byens barn. Den hadde samlet stappfullt hus i Filmteatret, hvor Bjarne Andersen og Reinhold Nicolai hadde underholdt både store og små.  At en tydeligvis etternavnsløs Henry hadde vunnet festens hovedgevinst, en gyngehest kalt Balder, ble også omtalt med bastant begeistring. Det var bredere avisdekning av denne festen enn NS juletrefest for barn som gikk samtidig. Begge festene fikk sin plass på førstesiden selv om festbildene var så små at bare de aller nærmeste pårørende kunne gjenkjenne barna.

 

På annonseplass hadde arbeiderne ved Sven Andersen Møbelfabrikk i Hillevåg rykket inn en takksigelse til ledelsen for den ”kjærkomne julegaven”, mens Borghammers byrå averterte at ”vi kan ikke skryte av å lage de billigste og beste sangene, men vi har laget en aktuell Stavangervise som fåes på vårt kontor ved Petrikirken…”  

 

Dagens historie kan gjerne betraktes som et æresminne for Hansen-gjengen som sørget for at tyskernes krigsproduksjon av knott ble effektivt stoppet. Skjønt den gang brukte ikke sabotøren sitt døpenavn Helge Hansen. Han var kjent som ”Bjørn” innenfor motstandsbevegelsen.

 

Gunnar Skadberg forteller i sin bok ”Livet er å velge – en bok om andre verdenskrig – skrevet for ungdom”, hvordan Helge Hansen i desember 1942 planla å rømme fra fengslet på Lagårdsveien sammen med haugesunderen Ferdinand Bernfeldt. De to var ganggutter i fengselet. Selv om det bokstavelig var en drittjobb – den innebar blant at de hver eneste morgen måtte tømme dobøttene fra cellene i kloakkummen i fengslets bakgård – ga den dem også anledning til å studere fengslets omgivelser. Det var omgitt av et fire meter høyt murgjerde som endatil var utstyrt med piggtråd på toppen. Den offisielle utgangen var en bilport som vendte ut mot Lagårdsveien.

 

Gunnar Skadberg forteller i boken på denne måten om flukten:

 

”Lille julaften 1942 kl. 07.00 om morgenen var Ferdinand og Helge i gang med, den ikke helt luktefri, morgenjobben sin.  Helge hadde sagt til Ferdinand at han stakk om sjansen bød seg, men Ferdinand hadde fått kalde føtter og trukket seg fra deltakelse i det han opplevde som hasard med liv og helse.

 

Vel ute på gårdsplassen, la Helge merke til at den tyske vakten ble stående igjen inne i gangen av fengslet for å tenne seg en sigarett.  Han snudde seg til og med innover for å komme i ly av vinden så han fikk fyr.  Det var sjansen som Helge hadde ventet på.  Nå gjaldt det at alt klaffet slik han hadde planlagt det i detalj i tankene.  Om og om igjen hadde han sett det for seg: En rask spurt til bommen, venstre fot oppå bommen, høyre hånd festes i staget der jernporten er festet til fengslets murvegg, høyre fot festes i den skrånende gesimsen under vaktmesterens vindu. 

 

Et kraftig spark fra med høyre foten og venstre hånd får grep om topprøret på porten, så hal i og dra opp på porten og et hopp ut på Lagårdsveien og friheten er din.  Alt klaffet slik Helge hadde sett det for seg.  Ferdinands måpende ansikt var det tyskeren skimtet i morgenmørket da han skjønte at noe galt var fatt.

 

Da var Helge allerede på vei ut i sitt frihetssvev.  Svevet ble noe forsinket, for akkurat i det han skulle hoppe, passerte en dame under han på vei til dagens arbeid.  Damen stokk voldsomt da Helge drunset ned bak henne.  Hun begynte å løpe, men ble snart innhentet av en som tydelig hadde det mer travelt enn henne.

 

Helge for innover Lagårdsveien til han kom til en trapp som førte opp mot Kong Carls gate på Våland.  Opp trappa spurtet han med to trinn i steget.  Fluktruta hadde han planlagt i detaljer.  Han skulle til nær bekjent i Hillevåg, men ville avlede tyskerne ved først å løpe innover mot byen og ikke ta raskeste veien ut Lagårdsveien. Via flere avstikkere oppe på Våland, klarte Helge, gjennom mørklagte gater, å ta seg usett ut til kameratens bolig i Hillevåg.”

 

Så langt Skadbergs beretning om flukten.  På dette tidspunktet var alt en omfattende jakt satt i gang etter den rømte. Tyskertrafikken i bygatene var en bekreftelse på at noe stort var i gjære. Det var langt fra noen fredelig lille julaften trafikkmessig.

 

Det ble også en svært travel julehelg for flere innen den lokale mostandsbevegelsen.  Hansen ble flyttet fra det ene skjulestedet til alle de andre, stadig fotfulgt av jaktende NS-folk.  Helge Hansen var et bytte som de mer enn gjerne ville ha tak i.  Det klarte de imidlertid ikke. Etter atskillige viderverdigheter kom Helge Hansen seg til Stockholm etter dekningsopphold både i Haugesund og Oslo. I Sverige ble han blant annet opplært i sabotasje og våpenbruk.  

 

 Det skulle gå et par år før Helge Hansen returnerte til distriktet for å utføre sabotasjeoppdrag for kommunistene. Det som vakte mest oppsikt, skjedde i Hillevåg natten til den 29. november 1944. Da skulle den tyske knottfabrikken i Hillevåg sprenges.

 

Knott var små, tørkede biter av oretre eller annet løvtre som under okkupasjonen ble brukt som et surrogat for bensin. De ørsmå bensinrasjonene fra april 1940 gjorde det ganske fort klart at bare en liten del av trafikken kunne holdes i gang. Privatkjøring opphørte i all hovedsak.

 

Surrogatet som sørget for at noen biler kunne kjøre, var generatorer fyrt med knott. Biler, lastebiler og busser kjørte omkring med brennende ovner i store, varmeisolerte beholdere. I de aller fleste tilfellene ble disse plassert bakpå bilene. Der ulmet knott som dannet brennbar gass. Gassen passerte et rense- og kjøleanlegg før den ble sprøytet inn i motoren på samme måte som forgasset bensin. Det var et drivstoff som fungerte.  I nøden er det flere enn nakne kvinner som lærer å spinne, noen lærer seg også å fremstille surrogat-bensin.

 

Hjemmefrontens ledelse hadde på denne tiden sendt ut ordre om å sabotere flest mulig av de mange knottfabrikkene rundt om i landet.  Ble de satt ut av spill ville det ha betydelig betydning for tyskerne muligheter til å kjøre sine biler.  Jo færre knottfabrikker, jo vanskeligere ville det bli å holde de tyske bilene i drift.

 

Budskapet fra Hjemmefronten ble tatt til følge.  På flere steder i landet ble knottfabrikkene sabotert. Disse sprengningene førte til at ved den tyske knottfabrikken i Hillevåg – omtrent hvor Hillevåg Blikemballagefabrik senere holdt hus ved Hillevågsveien – ble det satt inn bevæpnede vakter fra Bedriftsvernet.  Døgnet rundt ble fabrikken bevoktet av fire vakter.  I tillegg jobbet fyrbøterne på en døgnkontinuerlig skiftordning.  Normalt var det imidlertid bare en mann på jobb nattestid.

 

Det var denne fabrikken som Helge Hansen og hans fire medsammensvorne hadde sett ut som sabotasjemål. De hadde studert fabrikken i lengre tid, og kjente i detalj til vaktenes vandringer og rutiner. Sabotasjegjengen var klar til innsats.

 

Det blir gjerne skrevet at en dårlig generalprøve skal gi en god premiere. På en måte erfarte Hansen-gjengen sannheten i utsagnet.  Et par uker før de slo til mot Knottfabrikken, hadde de forsøkt å sprenge en kullbåt i luften. Den lå ved Kullimports kai i Hillevåg. Hovedpoenget ved sprengningen var at skipet måtte sprenges mens det lå ved kai. Da ville også kaien bli ubrukelig i lange tider.

 

Sabotørene overvant både knurrende Rottweilere og andre problemer på veien mot båten.  Da de satt i robåten som de hadde låntatt ved Paradis, klar med limpets som skulle festes til skutesiden, oppdaget de plutselig en tysker som sto på dekket av kullbåten og røykla kveldsluften.  Han suget seg på en sigarett mens han lyste med en stor lykt langs skutesiden og ned i sjøen.  Lykten nådde ikke karene i robåten, men de våget seg ikke fram mot skutesiden før han hadde forsvunnet.  Det gjorde han ikke. Enten hadde tyskeren en fornemmelse av noe var i gjære eller så var han bare usedvanlig friluftsinteressert. Han ble stående som en lysstolpe på dekket.

 

Kompani Hansen så ingen annen utvei enn å gi opp hele sprengningsforsøket. Så lenge soldatens lykt lyste langs skutesiden var det uråd å få festet noen limpets til skutesiden. De rodde derfor så stille som bare mulig tilbake til Paradis. For at årene skulle støye minst mulig hadde de lagt tøystykker i tollegangene.

 

Knottfabrikken skulle derfor bli sabotørenes virkelige manndomsprøve.  Gunnar Skadberg har også fortalt hvordan den saken gikk:

 

”Helges sabotasjegruppe besto av fem mann.  Operasjonen var nøye planlagt.  Sabotørene møtte på sykkel til avtalt tid.  På bagasjebrettene lå sprengstoff, parafin, lunter og alt nødvendig utstyr.  Sabotørene var bevæpnet, og de maskerte seg før fire av dem tok seg inn i fabrikken.  En ble igjen som vakt utenfor.  Bare en av vaktene i fabrikken var ute på post. De to andre satt i vaktrommet.

 

Sabotørene klarte å komme overraskende på vakten.  På forhånd hadde de sjekket hvor vaktene pleide å gå.  Da vakten nølte med å få opp hendene og i stedet fiklet med den ene hånden på den ene siden av kroppen, kjørte Helge pistolen sin inn i magen på han.  Vakten gispet, stønnet og fikk armene opp i en fart. Han lystret kvikt da han ble bedt om å vise hvor de andre vaktene oppholdt seg.  De tre vaktene var kledd i statspolitiets grå feltuniformer. De ble bedt om å ta av seg uniformene.  Uniformene kunne sabotørene få bruk for på fremtidige oppdrag.  Vaktene ble så kneblet og bundet på hender og føtter.  Deretter ble de båret ut av bygningen og plassert i ly av en vedstabel.  En av sabotørene sikret seg Knottefabrikkens pengeskrin.

 

I fabrikken pleide det å være en norsk fyrbøter, men denne natten var det to.  Det hadde akkurat vært avløsning mellom dem, og den ene hadde somlet litt med å gå hjem. Fyrbøterne ble bedt om å bli med utenfor. De ble ansett for å være ”ufarlige”.

 

Sabotørene la så ut ammonal-sprengstoffet.  En ladning ble plassert under hver av ovnene.  Sprengstoffet ble forbundet med detonerende lunte slik at alt skulle gå i lufta i samme smellet.  Helge satte tidsinnstillingen på fem minutter.  Sabotørene for så opp på loftet og helte parafin over 1000 kubikkmeter med trenott som lå ferdig oppkuttet – klar for ovnen. En fyrstikk ble slengt bortpå knotten. Ilden fattet straks og sabotørene kom seg av gårde.

 

Knottefabrikken sto allerede i lys lue da smellet kom som et kjempefyrverkeri - Hillevågs kraftigste gjennom tidene. Ildsøylen sto hundre meter til værs, varmen slo utover som en vegg, mursteinsbygningen falt sammen som et korthus.  Oppdraget var fullført.  Ingen trengte å varsle at noe var skjedd.  Stjernesmellet hørtes over hele byen…”

 

Selv om smellet ble hørt over hele byen, ble saken likevel ikke hovedoppslag i ”Stavanger Avis” dagen derpå.  Den dominerende artikkelen på første siden handlet om at ”Materialslaget øst for Aachen fortsetter med forbitrede kamper”. På den nedre halvsiden av første var det imidlertid noen tekstlinjers oppslag i diapositiv som fortalte følgende:

 

”SABOTASJEBRANN I HILLEVÅG

 

I går kveld brente Hillevåg Knottfabrikk ned til grunnen etter at flere maskerte og bevæpnede hadde forøvd et sprengstoffattakk mot fabrikken.  Ingen personer ble drept eller skadet.  Den brannen vil selvsagt i høg grad forverre transportsituasjonen i distriktet, og vil også ellers – som alle slike handlinger – kunne få de alvorligste følger for befolkningen.”

 

Om ikke nyhetsreportasjen var på mange linjer, brukte redaktør Thor Øyslebø atskillig flere på å fastslå hva slags skader denne sabotasjehandlingen ville påføre lokalsamfunnet.  Den ville ikke skade det tyske riket på noen måte, men utelukkende ramme sivilbefolkningens transportbehov, påpekte redaktøren med forbitrelse og forurettethet.

 

Redaktøren skrev også at de 29 ansatte ved fabrikken nå ville være uten arbeid, og at eierne av fabrikken ville lide et betydelig tap siden den var underforsikret.  Øyslebø understreket også at man hittil hadde vært spart for denne type aksjoner, og henstilte til sine lesere om ”å ha øyne og ører åpne, fordi det er vi selv og våre egne som rammes ved slike forbrytelser.”

 

Dagen etter fortalte ”Stavanger Avis” at skadene på fabrikken nok ble så omfattende fordi vannledningene i Hillevåg var for små, og derfor ikke ga tilstrekkelig trykk til slukkingen.  Det ble også fortalt at en av vaktene hadde klart å komme seg løs, fikk så befridd kollegene, og deretter varslet brannvesenet om det inntrufne.

 

Etter at knottfabrikken var satt ut av drift, ble det øyeblikk innført kjøreforbud for bybussene, mens fylkets øvrige busser fikk halvert sitt rutenett.  Drosjene fikk bare kjøre livsviktige oppdrag, som transport til sykehus etc.

 

Fylkesmann Alf S. Krog ga i en avisartikkel uttykk for sin forbitrelse over den kommunistiske aksjonen som utelukkende ville ramme sivilbefolkningen, mens redaktør Øyslebø skrev nok en lengre leder hvor han var bekymret for de stakkars husmødrenes skjebne.  Når de nå hadde vært på sin handletur i byen, måtte de også slepe seg hjemover med sine varer fordi bybussene ikke lenger gikk. Det kunne de takke sabotørene for…

 

Til gjengjeld skrev ikke Stavanger Avis noe om tyskernes represalier og aksjoner etter sprengningen. Helge Hansen ble straks mistenkt for å stå bak – og siden han var oppvokst på Storhaug, ble hele Hetlandshalvøya avsperret i jakten på ham. Den ble mislykket. Det var først da freden brøt løs, at Helge Hansen igjen kunne besøke barndomshjemmet på Storhaug.

Mr. Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Bokbransjens hederspris til Foreningen !les

Bokbransjens hederspris til Foreningen !...

Foreningen !les mottok i går bokbransjens ...

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen 2017

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen ...

«Galderstjerna» er kåret til vinner ...

Historisk begivenhet på Lillehammer

Historisk begivenhet på Lillehammer

Torsdag 1. juni skrives det historie på ...

Utdeling av Uprisen 2017

Utdeling av Uprisen 2017

Torsdag 1. juni klokken 1300 deles Uprisen ...

Nå er det snart revolusjon på gang

Nå er det snart revolusjon på gang

Programmet til Kapittel 17 tar form! Kapittel ...

Anmeldelser

I møtet med det ukjente er vi alle fremmede

I møtet med det ukjente er vi alle fremm...

Usikkerhet i forhold til religionsmangfoldet ...

Baltikum i våre hjerter

Baltikum i våre hjerter

Hva skal vi si om Baltikum? Kanskje noen ...

Lærerik biografi om «mannen som  gjorde Norge større» - Jens Evensen

Lærerik biografi om «mannen som gjorde Norge ...

Endelig er det kommet en biografi som «veier» ...

Siste nytt fra NTB

Siste nytt fra NTB

Alf R. Jacobsen har skrevet Norsk Telegrambyrås ...

Med Jahn Otto Johansen på jakt etter fortiden

Med Jahn Otto Johansen på jakt etter for...

”De gamle er eldst”, heter det. Og det slår ...