Siddisen som høydedykket til sølv

09.11.2017

Det er ikke alltid det er viktigst å hoppe høyest mulig. Stundom er det langt viktigere å hoppe lite, i hvert fall i betydningen av å hoppe færrest mulig ganger. En slik viten sikret den eneste friidretts-sølvmedaljen som noen rogalending har oppnådd i olympiske sommerleker.

I 2007 døde statsadvokat Bjørn Paulson, 84 år gammel.  Denne historien skal handle om de omvendte tall – 48 – og dreie seg om den julidagen da han sikret seg en overraskende sølvmedalje under de første etterkrigsolympiske lekene i London i 1948.

 

Det var et London som fortsatt var preget av ettervirkningene av krigen. Det ble derfor et idrettsarrangement som, i hvert fall i startfasen, også kom noe i skyggen av den første cricketkampen mellom Australia og England etter krigen. Noen briter tok det også som et svært dårlig arrangementstegn at den olympiske ilden sloknet da den ble brakt i land i Dover fra torpedojageren ”Bicester”. Heldigvis for arrangøren hadde man en slags backup. I all stillhet hadde man brakt med seg nok en flammende fakkel fra Olympia i Hellas. Den ble benyttet til å antenne den såkalte originale olympiske fakkelen, slik at ilden var intakt da den nådde London 29. juli.

 

Omkring 82 000 mennesker var på plass under åpningsseremonien på Wembley stadion hvor de drøye 4000 deltakerne fra 59 land, brukte om lag en time på innmarsjen. Den foregikk til tonene fra ”Gladiatorenes inntogsmarsj”. Noe mindre kunne selvsagt ikke gjøre det når freden, og fryden og fordrageligheten skulle demonstreres på en internasjonal basis og bane. Det fikk kanskje heller våge seg at den sør-afrikanske troppen var delt i to leirer, den hvite og den ikke-hvite. Beboerne i de to leirene verken snakket eller spiste sammen.

 

Derfor lyttet de vel heller ikke til åpningsordene fra arrangementskomiteen formann, Lord Burghley, som, på sitt meste nasale vis, slapp fram et fromt ønske under sin ellers svært så stive britiske overleppe: ”Disse lekene er et levende bevis på den sportsånd som binder verdens ungdom og nasjoner sammen.” Kong George 5 nøyde seg med å mumle – han ble aldri betraktet som noen stor taler, heller – at han erklærte lekene for åpnet.

 

Straks etter ble 7000 brevduer sluppet løs sammen med jubelen fra tribunemassene.  Ifølge Stavanger Aftenblads utsendte medarbeider, Bernhard ”Benna” Lund, var det en av duene som skilte seg ut fra den store hvite flokk.  Det heter i et av hans mange og lange reisebrev til Stavanger Aftenblad at ”Inger Johanne Danielsen fra Stavanger fikk en sjelden suvenir under åpningshøytideligheten.  En av duene var nemlig så elskverdig å løse litt på en fjær, og den fjæren landet rett i fanget på fru Danielsen…”

 

Nå var det andre enn ting fjær fra oven som de øvrige tilskuerne merket mest under åpningen. London ble truffet av en veritabel varmebølge på åpningsdagen. Opptil 35 grader ble det målt i skyggen. Svettelukten lå stram over Wembleys tribuneanlegg. Det gledet Frelsesarmeens fotsoldater. De solgte nemlig helt ekte tropehjelper for en shilling stykket, og hadde en rivende omsetning. Lageret ble fort tømt, og det eneste skåret i armeens salgsglede, var at den ikke ville klare å få tilsendt nye hjelmer før lekene var over. ”Benna” lurte for øvrig så lenge på om han skulle kjøpe en hjelm, at han ikke behøvde å lure lenger. De var utsolgte.

 

Nede på stadionanlegget var ikke varmen mindre merkbar enn oppe i tribunene. Det førte til at speiderguttene som bar innmarsj-plakatene med nasjonsnavn, falt om kull som dominobrikker etter hvert som åpningsfesten varte. Også den franske troppen utmerket seg med et betydelig mannefall. Det var mange av deltakerne som slapp å delta i utmarsjen. De ble båret ut.

 

Den norske troppen på 79 deltakere – med tikjemperen Godtfred Holmvang som flaggbærer – klarte seg godt i varmen.  Som det alltid heter i norske aviser, utmerket troppen seg også denne gang med taktfast og flott innmarsj. Deltakerne holdt seg også oppegående under hele seremonien og vendte tilbake til kveldens middag i leiren i Richmond park ”i god form”.

Nå var det ikke alle de norske deltakerne som bodde i Richmond Park. Den var forbeholdt de mannlige deltakerne og lederne. De tre kvinnelige olympierne var innlosjert i kvinneleieren på Southland college i Wimbledon Park, ganske langt fra herreleiren. Det skulle ikke være noen nærkontakt over kjønnsbarrierene.

 

Selv om Stavangers to olympiske deltakere, Bjørn Paulson og Liv Paulsen, bodde langt fra hverandre under de olympiske dagene, reiste de med samme charterfly til London. Det var med SAS sin aller nyeste maskin, en DC-6 Cloudmaster, som hadde plass til 48 passasjerer, 14 i den bakre kabinen og 34 i den forreste.  Flyet var utstyrt med trykk-kabin, og de 48 setene kunne omdannes til 24 senger om så skulle trenges.  Det var et fly som vakte betydelig oppsikt på Sola da det var som snarest nedom før det skulle frakte de olympiske deltakerne til den engelske hovedstaden.

 

Vikings Liv Paulsen hadde i flere år vært den dominerende blant friidrettskvinnene i landet.  Hun var påmeldt både på 100 og 200 meter samt i kulestøt, og var den første norske kvinne som deltok i olympiske friidrettsøvelser. Ingen ventet medalje i noen av grenene, men de friidrettsinteresserte antok at hun ville hevde seg med bravur.  Det ble sagt at hun var i sitt livs form før lekene startet.

 

Bjørn Paulson representerte Skjalg, og hadde hatt en bemerkelsesverdig utvikling som høydehopper i løpet av de første etterkrigsårene. Datidens reportere tok det som et eksempel på at det svarer seg å trene hardt og målbevisst.  Det gjorde Bjørn Paulson. Han ga alltid full gass i alle sammenhenger, men uten at det nødvendigvis hadde sammenheng med at faren var sjef for Gassverket…

 

Bjørn Paulson debuterte på friidrettsbanen i 1946 med å hoppe 1,71 og ble straks karakterisert av den gamle tikamp-legenden Helge Løvland, som et ”av de største hopptalentene han hadde sett”. Året etter ble Bjørn Paulson Norgesmester i juniorklassen med 1,76, men bommet totalt i kretsmesterskapet som gikk en uke senere. Da stoppet han på 1,65.

 

1947 var året da Bjørn Paulson startet klatringen mot de store høyder. Han ble tatt ut til en nasjonal treningsleir og ble oppfordret til å gå over fra sin gamle ”sakse-stil” til den nye ”dykk-stilen”. Det var en overgang som passet Paulson perfekt. I sitt første stevne med den nye stilen, slettet han den gamle kretsrekorden til Gerhard Meling med en centimeter. Paulson ga seg ikke før han hadde dykket seg over 1.87.

 

Høyden gjorde at hans navn ble notert med store bokstaver på friidrettsforbundets lister. Han sesongdebuterte i 1948 med å svinge seg over 1,90. Høyden sikret plass på landslaget mot Island. Det var ikke noe dumt uttak. Paulson vant like godt øvelsen med 1,93 og slo datidens beste norske høydehopper Birger Leirud klart.

 

Leirud var allerede uoffisielt klar for de olympiske lekene. Spørsmålet som olympiakomiten drøvtygget på, var om den også skulle ta ut flere høydehoppere, for eksempel Bjørn Gundersen og Bjørn Paulson. Tyggingen stanset straks da begge, både barfothopperen Gundersen og dykk-hopperen Paulson klarte 1,95 like før olympiaflyet skulle gå. For første gang – og sannsynligvis vil det aldri skje igjen – stilte Norge med tre høydehoppere i olympiske leker.

 

Bjørn Paulson, som hadde tatt en slags olympisk pustepause fra sine jusstudier i Oslo, ble karakterisert som en ”iskald konkurransemann som var klartenkt og intelligent.  Hans store styrke var at han alltid vokste med oppgavene”.  Nettopp Paulsons kalde og beregnende ro skulle han få godt betalt for under hoppkonkurransen som foregikk på den første olympiske konkurransedagen, 30. juli 1948.

 

Høydehopp ble en langdryg affære som stilte store krav både til deltakernes nerver og utholdenhet. Konkurransen startet om formiddagen. Kvalifiseringsgrensen var satt til 1.87. Finalehoppingen skulle skje om ettermiddagen.

 

Mens hopperne startet på høyden 1,60 og beveget seg langsommelig mot kvalifiseringsgrensen, knuste den tsjekkiske langdistansekongen Emile Zatopek sine konkurrenter på 10 000 meter.  Han kom i mål 300 meter foran sølvmedaljevinneren Alain Mimoun.  Trønderen Martin Stokken ble nr. 4, et snaut minutt etter Zatopek, men bare fem små sekunder fra bronsemedaljen.

 

Da resultatlisten ble offentliggjort, skjedde stevnets første skandale. Det skulle bli flere.  Martin Stokken ble utropt som nr. 5 selv om alle på tribunene – tydeligvis bortsett fra dommerne – hadde sett at han var minst 15 meter foran sin svenske rival i mål.  En norsk protest skulle imidlertid resultere i at rettferdigheten skjedde fyllest. Stokken fikk sin fjerde plass som han var vel tilfreds med. ”Jeg holdt jo på å besvime av varmen halvveis i løpet,” forklarte han før han umiddelbart dro hjem til politijobben i Trondheim.

 

Som et eksempel på datidens journalistikk og uttrykksmåter, tar jeg med et avsnitt fra en av ”Bennas” – Bernhand Lunds - stemningsrapporter. Han la ikke skjul på at han satt ved siden av FNs generalsekretær Trygve Lie på friidrettstribunen. Han undret seg over at Lie ikke var blitt plassert på hovedtribunen sammen med de kongelige, men måtte sitte i ”Bennas” sektor hvor setene ”mest minnet om stolene i Folken før ferien…”

 

Alle de tre norske hopperne klarte kvalifiseringen, mens den amerikanske favoritten, 2-meters hopperen McCrew, så vidt maktet å kvalifisere seg i sitt tredje forsøk. Før finalen var derfor tonen optimistisk i den norske hoppleiren. Hopperne hadde klart å markere seg.

 

Fra sin tribuneplass har ”Benna” notert disse observasjonene fra kvalifiseringen:

 

”Bjørn Gundersen vakte stor oppmerksomhet fordi han hoppet barføtt, og det var jo litt rart at gutten fra Eleverum gjorde det, mens svartingene fra Afrika, og deriblant prins Andreouy, hoppet med piggsko.”

 

Før hoppfinalen skulle starte, åpnet himmelens sluser seg til akkompagnement av noen kraftige tordenskrall. Uværet kom fort, og forsvant like fort.  Etter stevnet var det noen nordmenn som mente at tordenskrallene egentlig kom for tidlig; de var ment som en seiershyllest til den norske sølvvinneren…

 

Etter stevnet fikk for øvrig Bjørn Paulson et gratulasjonstelegram fra sin gode venn og klubbkamerat, hekkeløperen Arnt Garpestad. Det lød: ”Du er verdens frekkeste fyr”. Sannsynligvis henspilte det på et kjapt utspill fra Paulson før finaleomgangen skulle starte. Han foreslo for de øvrige finalistene at første høyde skulle være 1,90. Det var ingen som våget å si noe annet siden de allerede hadde kvalifisert seg med 1,87.

 

Paulson klarte 1,90 i første forsøk, Leirud i annet, mens barfothopper Gundersen og favoritten McCrew, rev. Paulson tok også neste høyde, 1,95, i første forsøk, mens Leirud måtte si takk for seg. Høyden 1,98 var det bare australieren John Winter som klarte.  Paulson og fire andre ble stående på 1,95, men siden Paulson hadde gjort færrest hopp, var sølvmedaljen hans.

 

Det var for øvrig så vidt hopplisten bar for vinner Winter. Listen leet lenge på seg før den omsider fant fast feste på 1.98. Winter hadde langt vanskeligere for å bevege seg. Han skadet seg i nedspranget, så mye at han ikke ville ha klart å gjøre flere hopp. Hadde listen falt ned, ville Paulson ha fått gull…

 

Nå hører det også med til historien at Bjørn Paulson skadet kneet under forsøkshoppingen, og måtte behandles med en smertestillende sprøyte før finalen. Virkningen av den skal ha blitt borte da hopperne var kommet til 1.98.  Selv avviste Paulson kontant at han var hemmet av skaden, og gjorde det helt klart at konkurransens aller beste hopper var australieren. Winter brukte ”saksestilen” og hadde en helt utrolig spenst, sa Bjørn Paulson som av avisreportere ble utropt til den hopperen som utførte dykkstilen på den beste måten.

 

Etter konkurransen la imidlertid amerikanerne inn en protest hvor de hevdet at alle de fem hopperne som klarte 1.95, måtte få sølvmedalje.  Blant disse var det to amerikanere.  Appellretten ga protestantene først medhold, men da protesten noen timer senere ble behandlet av den olympiske dommerkomiteen, ble protesten blankt avvist under henvisning til regelverket. Bjørn Paulson ble alene med sin sølvmedalje fordi han hadde færrest hopp.

 

Det gikk ikke like godt med Paulsen som for Paulson under lekene. Selv om ”benna” sterkt understreket hvor stilig hun var i sin olympiske paradedrakt, var det ikke særlig stil over hennes prestasjoner på friidrettsbanen. Hun var tydelig preget av varmen og omgivelsene, og var ikke i nærheten av de resultatene hun hadde oppnådd på hjemmebane.  På 100 meter var hun sjelden dårligere enn 12,6 hjemme. I sitt olympiske forsøksheat ble hun sist med 13,1. Verken  på 200 meter eller i kulestøt gikk det bedre.

 

Det var kanskje derfor hun ikke var å finne da en del av de norske deltakerne ble invitert til kongelig lunsj på Buckingham Palace. Selv om Bjørn Paulson lette lenge etter sin nesten navnesøster, var ikke lærerinnen å finne noen steder. For henne var ikke London-lekene den samme feststunden som den var for Bjørn Paulson. Det hadde også startet galt for Liv Paulsen. Da hun kom til Oslo var ikke hennes piggsko klare, og den lederen som hadde lovet å ta skoene med til London, glemte dem på flyplassen. Hun hadde derfor ingen god følelse før konkurransene startet.

 

Bjørn Paulson hadde for sin del de aller beste følelser før konkurransen. Han fortalte for eksempel ”Benna” følgende”:

 

”På bussen fra Oslo og ut til flyplassen på Fornebu, fant jeg i setet mitt en ett-øring som hadde kronen vendt opp. Det tok jeg som et usedvanlig godt tegn selv om de andre mente at jeg måtte være overtroisk.  Da jeg på vårt firemanns rom i Rickmond, også så en stor spinnekjerring krype oppover den ene veggen, følte jeg at det med var et tegn på at jeg var inne i en god periode.  Da Birger Leirud ville klaske til den, måtte jeg straks stoppe han. Det ville bety ulykke. Jeg fortalte at hvis han drepte spinnekjerringen, ville ikke han klare mer enn 1.85. Han drepte den ikke, og klarte mer…”

 

Også festen på Buckingham Palace likte Bjørn Paulson godt. Han fortalte til ”Benna” at han helst ikke ville trykke journalistens hånd:

 

- Jeg har nemlig hilst på den engelske kongen, og vil gjerne beholde kongelukta så lenge som mulig, sa Paulson som også hadde notert seg i sin juridiske sjel at spesielt at de sørafrikanske deltakerne - som ikke hadde forsynt seg særlig meget av de olympiske medaljene - tok sitt monn igjen når det gjaldt å sikre seg kongelige, syltynne drikkeglass som suvenirer…

 

”Benna” ble på sin side invitert til olympisk gallamiddag på Savoy hotell som tydeligvis kostet ham mer enn den smakte. I hvert fall måtte ”Benna” betale 4,6 sh for en sigar han trodde han ble tilbudt gratis. Det var kanskje ikke slike regninger Aftenbladet dekket. Til gjengjeld dekket reporteren kjolen til kronprinsesse Märtha på sitt motevis – ”den var stilig” – men det var nok hennes kondisjon på dansegolvet som imponerte ”Benna” mest. Hun var stadig i sving, men uten at han navnga hennes dansepartnere. Det var ikke kronprinsen...

 

Dermed var også den lokale olympiske innsatsen over selv om ikke ”Benna” unnlot å nevne i noen utvidete bisetninger at han observerte både fotballspilleren William Danielsen, Sauda-turnerne Alf Nørgård og Arne Lunde samt den gamle høydehopperen Jonas Solheim på de olympiske tribunene.

 

Reporteren hadde også vært øyenvitne til to av de olympiske skandalene.  På den første langsiden av sin 800 meter ble den danske løperen Christensen tråkket ned slik at han ble liggende med brukket fot. En dansk svømmerske, Grethe Andersen som allerede hadde vunnet gull på 100 meter fri, fikk magekrampe under 400 meteren. Da hun etter 250 meter var i ferd med å gå under for 3. gang, var det en dansk tilskuer som kastet seg ut i det olympiske bassenget og fikk lagt henne over tauet som skilte banene. Både Christensen og Andersen tilbrakte resten av de olympiske lekene i sykeseng.

 

Bjørn Paulson ble hjertelig hyllet da han returnerte til Stavanger og straks deltok utenom konkurranse i politimesterskapet. Han hoppet 1.90 før han på den midterste augustdagen satte sesongpunktum i Bergen med 1.93.

 

-Nå skal jeg konsentrere meg om jussen og eksamen, fortalte han før han forsvant fra sportssidene. Etter hvert dukket han opp på andre sider som en mangeårig og markant statsadvokat i Telemark, men det er en helt annen historie..

Mr. Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Bokbransjens hederspris til Foreningen !les

Bokbransjens hederspris til Foreningen !...

Foreningen !les mottok i går bokbransjens ...

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen 2017

«Galderstjerna» av Asbjørn Rydland vant Uprisen ...

«Galderstjerna» er kåret til vinner ...

Historisk begivenhet på Lillehammer

Historisk begivenhet på Lillehammer

Torsdag 1. juni skrives det historie på ...

Utdeling av Uprisen 2017

Utdeling av Uprisen 2017

Torsdag 1. juni klokken 1300 deles Uprisen ...

Nå er det snart revolusjon på gang

Nå er det snart revolusjon på gang

Programmet til Kapittel 17 tar form! Kapittel ...

Anmeldelser

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Rikke Nissen – diakonisse og rebell

Er det mulig at en diakonisse på siste ...

Høstdager i selskap med døden

Høstdager i selskap med døden

I noen høstdager har jeg hatt selskap ...

Historien om kulturmennesket  og krigsveteranen Ragnar Ulstein

Historien om kulturmennesket og krigsveteranen ...

Det er ikke ett sekund for seint. Nå ...

Seriøse og biografiske «apestreker» mellom to permer

Seriøse og biografiske «apestreker» mellom ...

Det hører med til nærmest «de store ...

I møtet med det ukjente er vi alle fremmede

I møtet med det ukjente er vi alle fremm...

Usikkerhet i forhold til religionsmangfoldet ...