Høstdager i selskap med døden

I noen høstdager har jeg hatt selskap med døden. Om kvelden når jeg har lagt meg, har jeg arbeidet med døden. To søndager på rad, har døden vært min følgesvenn. Jeg har lest Inge Eidsvågs nye bok «Døden – livets følgesvenn».

Prisen for å møtes, er å skilles, heter det. Prisen ved å leve, er å dø. Ingen er kommet fra døden levende. Den som forsøker mislykkes alltid. Og ingen har kommet tilbake fra dødsriket og fortalt om hvordan det er der. Det er en erfaring vi alle må gjøre selv, og vi får alle oppleve den bare vi venter og tar dagene som de kommer. Det er neppe noe å hige etter. Enskjønt; en vet aldri.

Den nye boka til Inge Eidsvåg handler om døden i ulike fasetter. Om opplevelser, inntrykk, synspunkter, fortellinger, dikt og små prosastykker. Alt satt sammen til en klok enhet som samler dette ene – døden.

Nå skulle man kanskje tro at dette er en trist og litt kjedelig bok, men så langt der fra. Dette er opplysende, lærerikt og interessant. Og byr på utfordringer av tankemessig karakter. Det er en sunn og nyttig øvelse for de fleste.

I mange år har jeg hatt dette bildet av døden, og jeg forteller det for å gi døden et ansikt – mitt eget:

Vi står ved en kai i en ukjent by. En skip legger fra land. Det seiler fra oss, og minutt for minutt blir skipet mindre og mindre der den seiler ut på det store havet. Til slutt møter havet himmelen, og med ett er skipet borte for mitt øye. Da sier en ved min side: «Der forsvant det». Men samtidig som skipet forsvinner, er det noen på den andre siden som sier: «Se, der kommer det!» - Og slik er det kanskje å dø? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe eller noen svar. Jeg har bare sett dette for meg, og på en forunderlig måte funnet fred med det. «Se, der kommer det!» For meg er det håp i dette. Optimisme, og kanskje også tro på at på en eller annen måte skal både du og jeg leve videre. Hvordan, vet jeg ikke.

Inge Eidsvågs bok er tilgjengelig og lettlest, og full av sitater og fortellinger om døden. Fort og ofte kan slikt bli platt, fordi døden for mange er vanskelig å gripe. Og det er ikke det minste rart. Den er jo fullstendig ukjent.

Det kan være klokt for oss alle og gjøre oss om ikke til venn, så i hvert fall litt dusere med døden. Det vil hjelpe oss når dagen kommer hvis vi kan være det bevisst. Og i dette arbeidet kan Inge Eidsvågs bok være en hjelp og støtte. Det er modig gjort å skrive en bok om kanskje det vanskeligste og såreste av alt – slutten. Men her har altså jeg funnet håpet i at noen ser at jeg kommer. «Se, der kommer det!»

I mellomtiden er det klokest og best å støtte seg til det Göran Tunström skriver: «En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve!» Bedre er det vanskeligere å si 

Jørn-Kr. Jørgensen