Fra 1934 til 1940 fantes det en vekkelse i Norge som ble kalt for Oxford-bevegelsen; av noen ble denne bevegelsen kalt ”Frelsesarmeen for overklassen”. Bevegelsen bygget på høy moral, men startet med noe så annerledes i de tider som et houseparty – en ukelang, kristen samling på Høsbjør hotell i Brumundal.
Vi kan nok uten videre fastslå at Oxfordbevegelsen ikke var for ”hvermannsen”, men for det øvre sosiale lag av befolkningen. Bevegelsen ville liksom stille den enkelte til ansvar for egne gjerningen og la stor vekt på åpenhet og tilgivelse.
I den glimrende boken ”Norge i brann” tar Helje Kringlebotn Sødal for seg bevegelsens år som aktiv i landet vårt og gir samtidig en god innføring i andre vekkelser som har virket blant folk i vårt vidstrakte land.
Oxfordbevegelsen bygget sitt hovedgrunnlag på Bergprekenen, men la også til grunn De fire absolutter: 1.) Absolutt ærlighet. 2.) Absolutt renhet. 3.) Absolutt uselviskhet og 4.) Absolutt kjærlighet.
Sånn umiddelbart høres jo dette både godt og evangelisk ut, men noen kan fortelle at når enkelte stod opp i møtene og begynte å fortelle, ble mer ødelagt enn leget. Og da er liksom hensikten med både ærligheten, renheten, uselviskheten og kjærligheten borte. Det forsvinner i åpenhetens brutalitet som ofte er mer til sorg enn til gavn. Sjelesorg skal foregå i det lukkede rom; ikke i åpenhet.
Her var det kanskje Oxfordbevegelsen bommet i all sin velmente holdning. Det ble rett og slett for mye – og sikkert også for vanskelig for mange. Hvor det så blir av det sentrale, Kristus, er vanskelig å forklare. Og det var kanskje derfor den amerikanske pastoren Frank Buchman ikke hadde noe mer å hente her i landet? Når kjød overtar for ånd forsvinner ofte det essensielle. Det er ikke noe som er særegent for Oxfordbevegelsen, men for alt som utgir seg for å være åndelig vekkelse. Denne misgrepet er ikke Oxfordbevegelsen alene om.
Boken ”Norge i brann” forteller om Oxfordbevegelsen i Norge, om dens tilblivelse og fremvekst her i landet og om de personene som var aktive innen bevegelsen. Her er det mange kjente navn og mange vil nok bli forundret over å finne datidens kjendiser på listene. Det er ikke negativt, men nok et ankepunkt mot noe som gjerne ville 2opp og frem” og virke positivt for mennesker.
Det er grunn til å spørre: hvor ble det av vekkelsen? Hvor ble det av Oxfordbevegelsen? Det finnes kanskje fragmenter av den fremdeles både i verden og Norge, men det er ingen vekkelse. Og hva er det da? ”Fremdeles ulmer glørne i organisasjoner og institusjoner”, skriver forfatteren – men vi tror det blir med en meget svak ulming.
Som sosiologisk rammeverk for å forstå datidens strømninger og Oxfordbevegelsen, er boken et funn – og den bør leses av alle som har interesse for religionssosiologi ut over det vanlig litteratur gir.
Helje Kringlebotn Sødal
NORGE I BRANN
Cappelen Damm akademisk
432 sider – ISBN 978-82-02-40597-7
Jørn-Kr. Jørgensen
Redaktør -