Dyslektiker debuterer med barnebok

04.11.2012
Dyslektiker debuterer med barnebok
Finn B. Hansen
Marion Th. Th. Lund

Marion Th. Th. Lund vokste opp i Stavern, stedet som hevder å ha flest soldager i Norge. Men for Marion var det langt fra noe lyst sted å vokse opp. Som overvektig og dyslektiker ble
hun mobbet hver eneste dag, og følte seg i mange år totalt mislykket. Nå har hun rettet ryggen. I disse dager debuterer hun som barnebokforfatter.

- Jeg har skrevet historien om en elg som heter Elmer, forteller hun. – Han er nok også litt annerledes, og har mye av meg i seg.

Marion gikk på Jordet barneskole, og som de fleste andre barn gledet hun seg til første skoledag. Men hverdagen skulle bli veldig annerledes enn det hun drømte om.
- Jeg var overvektig og usikker, og de andre syntes nok jeg var velig rar. Jeg fikk stadig kommentarer for utseendet og vekta mi, og det ble etter hvert ganske fysisk og vondt. Jeg gikk ofte veldig tidlig på skolen for å slippe og møte noen på veien. Og gjemte meg på skolen for å være sikre på at de som var verst var gått hjem før meg. Foreldrene mine lurte ofte på hvorfor jeg var så sen, og trodde jeg hadde lekt med de andre barna og glemt tiden… Men jeg hadde jo nesten ingen venner, og siden jeg stort sett var alene, ble det til at jeg satt hjemme og trøstespiste isteden for å være ute og leke med andre barn. Dermed ble jeg enda større og tykkere. Det var en vond sirkel.

I skogen hvor Elmer bor, kan det nok være litt småerting, men ingen mobber hverandre. Her
det plass til alle. Både store elger, rampete kråker og bitte, bittesmå skogmus. Elgen Elmer har dessuten et godt forhold til familien sin, og det har Marion bestandig hatt også. Allikevel
fortalte hun lite om mobbingen til foreldrene.
- Jeg syntes det var flaut, og trodde det var min egen skyld. På grunn av dysleksien og at
jeg hadde problemer med å konsentrere meg, havnet jeg i klassen for de som trengte ekstraundervisning. Og den gangen var det få som visste hva dysleksi var, så det fikk
jeg ikke påvist før mange år etterpå. Så mobbingen fortsatte gjennom hele barne og
ungdomsskolen. På ungdomsskolen var det ikke så mye fysisk mobbing lenger, mest munnbruk og utfrysing. Det var stort sett de samme som mobbet meg hele tiden, og læreren hjalp meg heller ikke. De syntes bare jeg var en umoden unge, et uromoment. Og det var jeg sikkert også, men ingen lurte på hvorfor. Etter ungdomsskolen begynte jeg på Handelskolen i Larvik, men jeg måtte slutte. Jeg våget rett og slett ikke å ta bussen inn til byen, det ble for vondt…

Marion blir taus mens hun tenker tilbake.
- Jeg drømte veldig om å ha venner, om å dele hemmeligheter, om å oppleve det jeg så de rundt meg hadde. I boken om Elmer opplever han alt dette, han er stor og kanskje litt klossete på grunn av disse lange beina, men allikevel er han totalt inkludert blant de andre dyrene. Jeg har på mange måter skapt en ideell verden i denne boka mi, selv om alt ikke bare er fred og glede der heller. Det er jo noe som heter elgjakt…

Til tross for mange vonde opplevelser og daglig sykdom, forteller Marion at hun har det mye
bedre i dag. Mye endret seg da hun utdannet seg til Steinerpedagog.
- Jeg har det bra i dag, og har forsonet meg med fortiden. Jeg tror ikke de som mobbet meg egentlig mente å være så slemme, de var bare unge og forsto nok ikke helt hvordan de såret. Men jeg forteller historien min i håp om at det kan hjelpe andre som sliter. Jeg tror at alle er gode på noe, det gjelder bare å finne talentet sitt. Og i Steinersystemet fant jeg endelig en plass hvor de hadde rom for slike som meg. Jeg ble venn med bokstavene, og det var en lærer der, Ebba Krogh, som så at jeg hadde talent for å skrive. Hun oppfordret meg til å fortsette og skrive, og det gjorde jeg. Til å begynne med skrev jeg dikt, og i forfjor kom jeg med diktsamlingen ”Dikt fra en nedlagt bensinstasjon”. Men allerede da hadde jeg Elmer i bakhodet, han har levd med meg lenge. Jeg begynte å skrive på ham for åtte år siden, og nå har han endelig blitt bok.

Marion blar i den store og fargerike boka, og viser oss tegningene. Helsides tegninger av
dyrelivet i skogen, slik det kan foregå når dyr blir gitt menneskelige trekk. Her er Elmer som
feirer bursdagsselskap, dyrebarna i dyrebarnehagen og mange små og store elgdrømmer
- Jeg synes boka er blitt så fin. Og tegningene, som kunstmaler Astrid Haagensen har laget, passer helt perfekt. Jeg visste med en gang jeg så de første skissene at det var akkurat slik Elmer måtte se ut. Bildene er store og fargesterke, akkurat som barn liker dem. og selv om dyrene er menneskeliggjort i tanke og handling, er de mest mulig naturtro framstil, slik at barna kan se hvordan dyrene faktisk ser ut.

Marion har bestandig vært glad i barn, og etter å ha fullført Steinerhøyskolen begynte hun som Steinarpedagog. I 2003 fikk hun jobb som leder ved Tommeliten Barnehage i Asker, og stortrivdes med det.
- Det var noen fine år, jeg stortrivdes og ungene der likte meg for den jeg var. Vi gikk mye på tur i skogen, og flere av episodene fra Elmer er hentet fra den tiden der. Ungene sa og gjorde så mye fint…

Marion smiler når hun tenker tilbake.
- Men dessverre så ble jeg syk i 2006, jeg fikk en lungesykdom som gjorde at jeg knapt kunne bevege meg. Det var ikke lett å leke med barna da… Sykdommen er vanligvis noe bønder som jobber mye i silo risikerer å få.
Marion ler.
- Jeg har aldri vært i en silo i mitt liv…
Legene tror at hun fikk sykdommen i en annen barnehage hvor hun jobbet tidligere, i lokaler
med mye muggsopp. Uansett, Marion hadde ikke noe valg, hun måtte slutte. Isteden begynte en hverdag med jevnlige besøk på Rikshospitalet hvor de fremdeles sliter for å finne ut hvordan de kan hjelpe henne.
- Jeg tok en slankeoperasjon for tre år siden, og har gått ned 74 kilo. Det hjelper litt på
pusten, men jeg må fremdeles inn til Riksen for å sjekke lungene hver 12.te uke, og de
finner ikke helt ut hva de skal gjøre med dem.

Skrivingen gir henne både trøst og glede i hverdagen.
- Jeg stortrives som forfatter og skriver nesten hver eneste dag. Jeg har allerede begynt å skrive Elmer nummer to, og jeg skriver dikt hver eneste dag. Nå som sykdommen gjør at jeg ikke kan jobbe i barnehage lenger, er det å utrykke meg skriftlig blitt nesten livsviktig for meg. Så drømmen er å få et langt forfatterliv, og jeg håper selvfølgelig at mange vil ha glede av å lese bøkene mine.

Hun smiler.
– Men at jeg skulle bli glad i å lese og skrive, det hadde jeg aldri trodd som barn. Den gangen laget jo bokstavene stort sett bare trøbbel for meg…

Redaktør -

Stikkord i denne artikkelen
Marion Th. Th. Lund,

Nyheter

Mobilfri jul

Mobilfri jul

Å se noen, virkelig se dem, høre ...

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. Croix

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. ...

NRK-duoen Gokstad og Bache utforsker et mørkt ...

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Anmeldelser

Herlig og befriende om Dronning Sonja, kunsten, menneskene og mulighetene

Herlig og befriende om Dronning Sonja, kunsten, ...

Boken «Sonja – samtaler med Dronningen» av ...

Et julehefte for både deg og meg

Et julehefte for både deg og meg

Juleheftenes tid er heldigvis ikke forbi. ...

Kunnskaper er viktig –  kjenner du din prostata?

Kunnskaper er viktig – kjenner du din p...

For menn er det bare en ting som gjelder ...

Politihøgskolen har lært bort kunnskap i over 100 år for et tryggere samfunn

Politihøgskolen har lært bort kunnskap i ...

Det er ingen tvil om at boken «Kunnskap for ...

Dannelsesagenter skaper mennesker

Dannelsesagenter skaper mennesker

Det er nesten så jeg blir sittende musestille ...