Elisabeth Sofie Wiggen Gundersen
I tekster med spirituelle og sensuelle undertoner, tett sammenvevd med egne feminine illustrasjoner, gir debutanten Elisabeth Sofie Wiggen Gundersen (f. 1961) seg til kjenne med diktsamlingen ”Strofer fra en sjel”.
- Mitt mål har vært å uttrykke universelle tanker, lengsler, drømmer og følelser og vise at vi som mennesker er i pakt med naturen. Sjelen og hjertet mitt uttrykker det essensielle i tilværelsen min gjennom dikt og malerier. Alt jeg har skrevet, er selvopplevd i ulike faser av livet, spedd på med refleksjoner jeg har gjort meg. Jeg er samtidig opptatt av at jeg ikke skal sjokkere eller utlevere noen, men vise meg fram som en myk og varm person, sier Wiggen Gundersen.
Noen av strofene er tilegnet hennes nærmeste uten at de dermed blir private. Hennes mor, som i flere år har lidd under Alzheimers sykdom, er en av dem
- Å gå fra å være datter til omsorgsperson for egen mor i en så spesiell sykdom, har vært sårt, og lærerikt. Først nå ser jeg henne som det mennesket hun var og er. En mor er ikke bare en mor. Hvilke lengsler og drømmer har hun som kvinne, gitt avkall på for å kunne oppdra sine barn? Det fine med dikt er at jeg kan fortelle en historie og formidle en følelse med noen få linjer; deriblant også om min mor slik jeg opplever henne gjennom meg selv, forklarer Wiggen Gundersen.
Et av diktene hun setter høyest, har hun imidlertid skrevet med oppveksten til sønnen Tommy på minnet. For utenforstående dreier det seg ikke om en hvilken som helst Tommy, men om den tidligere verdensmesteren i skihopping, Tommy Ingebrigtsen (red. anm.). Hun er mektig stolt av hvor godt han har klart seg til tross for at hun bare var 15 år og ungdomsskoleelev da hun ble gravid med ham.
- Mange tenkte at dette aldri ville gå bra, men foreldrene mine tok omsorgen både for Tommy og meg. Vi har vært ungdommer sammen. Vi var til for hverandre. Svært unge mennesker mestrer mye mer enn hva de voksne tror når støtteapparatet er på plass, sier Wiggen Gundersen.
Her kommer siste avsnitt av diktet ”Barn i barn” som skildrer dette nære forholdet:
I barne- og ungdomsår lærte vi sammen
om livet og verden mens vi snekret rammen
Forsterket og limt sitter kantene tett
- rammen den rommer vårt liv i duett
Glemt er fortidens brennende kull
Som lå der og ulmet og dekket for gull
Nå er vi modnet og glemt er den gang
- Jeg er blitt kvinne
- Min sønn er blitt mann
Som mennesker bør vi slutte med stadig å be om bekreftelser på at vi er elsket etter vår egen oppsatte mal. Når vi lærer oss å se vår egen iboende verdi og stoler på egen kraft, blir vi i stand til å elske oss selv og andre betingelsesløst, og trenger ikke de stadige bekreftelsene. Vi skal elske noen for det de er, ikke for det vi gjør dem til.
I teksten ”Svik” beskriver hun dette slik:
Kjenner meg tom nå
- Svik
- Et ord
som fulgte meg altfor lenge
Du svek meg
- trodde jeg
Gravde meg inn
i et bedrag
som ego ga meg
Jeg lot det vokse seg
- stort
Nå sitter jeg her
- innser det
Jeg bedro og svek
- meg selv
Fordi jeg trodde det var viktig
- at du elsket meg
Elisabeth Sofie Wiggen Gundersen skulle ønske hun hadde mer tid til å skrive og male ved siden av oppdrag som healer og terapeut, kurs innen billedkunst og en deltidsjobb i et reklamebyrå. Likevel skriver hun nå på to romaner samtidig, hvor den ene er inspirert av morens Alzheimer-sykdom med diktstrofer flettet inn i teksten.
- Jeg har alltid likt å holde på med både det ene og det andre. Jeg er en kvinne med stor skapertrang. Alt kommer til meg som i en drøm, avslutter hun.
Christian W. Holst