Katten Agnes kom til oss fra et dyrehjem, og selv om hun ikke tok over husholdet fullstendig, ble hun et i høyeste grad levende medlem av familien. For noen hundrelapper ble hun med hjem ferdig vaksinert og kontrollert.
Takket være iherdige og flittige og dyrekjære venner, finner husløse katter et nytt hjem; et sted å bo med trygghet, mat og varme.
Jeg kan ikke komme på noen levende skapninger som ikke setter pris på hus, mat, lys og varme. Selv de farligste dyrene i vår fauna trenger mat og omsorg av og til. Det ser ut som om det er noe Vårherre har nedfelt i vår natur – til glede for mange, til sorg for noen.
Forleden dag kjørte jeg bil med en hjemløs som endelig hadde fått plass på et midlertidig husvære.
Vi stoppet kort underveis. Han ville ta en røyk og legge ned noen blomster på sin onkels grav. Alene lot jeg mannen gå frem til graven – ensom, men rett i ryggen stod han der. Det var kaldt, men for ham var dette viktig, og til tross for lite penger på kontoen, hadde han kjøpt en fin blomsterbukett som onkelen sikkert ville ha blitt glad for om han hadde vært i live. Nå gledet det nok den hjemløse mest. Det var glede med verdighet for han som hadde alt han eier i en bod bak et supermarked i nærheten.
Etter noen uker var den hjemløse på veien igjen. Denne gangen hadde kommunen ordnet ham en leilighet, og forleden dag flyttet han inn på sine små kvadratmeter med sine esker og sin gamle gitar; sprukken og med brustne strenger som ga falske toner.
Den hjemløse har det bra nå. Han gikk fra sin hjemløshet og fant mat og lys. Ytterligere varme må han selv stå for. Slik er livets harde virkelighet.
At Agnes og den hjemløse fikk hjelp og trøst skyldes selvfølgelig at noen vil, kan og tør ta ansvar. Dyrehjemmet fant et hjem til Agnes, kommunen fant et hjem til den bostedsløse. Det ene er kanskje lettere enn det andre, men i begge tilfellene handler det om liv – om et hjerte som slår og går, og om blod som pumpes rundt i levende årer. Det er dette som kalles liv, ja som er liv.
Hva handler dette dypest sett om? Jo, om det legen i Lambarene i Afrika, nobelprisvinneren Albert Schweitzer kalte ”ærefrykt for livet” – at vi skal elske livet mens vi har det og ta vare på det. Det er vår forpliktelse mot oss selv og våre medskapninger, enten de er mennesker eller dyr. Ærefrykt for livet innebærer respekt for alt liv.
Det må også understrekes at den som har ærefrykt for livet ikke er passiv, men prøver å gjøre en innsats. Ærefrykt for livet er i høyeste grad en handlingsetikk hvor menneskelivet – og dyrelivet – går inn i en større enhet – hvor alt liv i universet er inkludert. Albert Schweitzer mente at hvert enkelt menneske kan oppnå ærefrykt for livet ved å iaktta liv, ved å tenke over hva det er og ved å hjelpe andre og på den måten også seg selv.
Her spiller ikke penger noen særlig rolle enten man er hjemløs eller heter Agnes. Nestekjærligheten blir aldri umoderne – uansett hvilket århundre vi befinner oss i. Nestekjærligheten vil alltid være – og må – holdes levende. En dag kan det være du og jeg som trenger den. Da kan den være god å ha og god å få.
Jørn-Kr. Jørgensen