Tobias og Tollak – de siste vektere

05.11.2015
Tobias og Tollak – de siste vektere
VALBERGTÅRNET: Tårnet på toppen av Valberget var arbeidsplassen til byens tårnvektere. Fra toppen kunne de se ut over hele byen. Fortsatt finnes kanonene som varslet brann ved tårnet som i dag også huser et vektermuseum.

En gammel sportsjournalist hadde et yrkesmessig credo som slett ikke ville bli applaudert av nidkjære lærere i journalistikk: Reporterens utgangspunkt var at hvis en historie ikke var helt sann, var han i hvert fall alene om den. Det var mer enn godt nok for han.

For andre er det mer enn godt nok at Stavangers vekterlegende, Tobias Sanstøl, muligens var modell for figuren ”Tobias i tårnet” i Torbjørn Egners barneskuespill ”Folk og røvere i Kardemomme by”. Om han virkelig var modellen, vil nok flere enn den tidligere nevnte sportsjournalisten synes var uvesentlig. Tobias i Valbergtårnet er utvilsomt en artigere kar enn navnebroren i Kardemomme-tårnet.

 

Da Tobias Sanstøl døde like før freden brøt løs i 1945, 89 år gammel, ble hans bortgang presentert på første side av ”Stavanger Avis”. Det forteller sitt om hans posisjon i bybildet. Da han døde, var det gått mer enn et snes år siden han, sammen med Enok Berge og Tollak Øksnevad, hadde stilling som tårnvekter i Stavanger. Tobias og Tollak ble de siste tårnvekterne i Valbergtårnet.

 

Tobias Sanstøl begynte som tårnvekter allerede i 1904. Han var en frodig og fargerik person med mange og ulike interesser, atskillig av en lokal livsfilosof, som var vel kjent med at det mellom himmel og jord nok fantes atskillig mer enn de fleste steder. 

 

Da Sanstøl la bort vekterstaven, grep han stadig oftere til pennen og blekkhuset. Han skrev jevnlig i ”1.ste Mai”. Han var sterkt opptatt av det som rørte seg i samtiden, og begikk atskillige aviskommentarer til tidens begivenheter, fortrinnsvis formulert på lette verseføtter.

 

Også sitt eget livs historie skrev han på vers. Det ble totalt 108 vers før han satte sluttstrek. Den omfattende beretningen om sitt lange liv innledet han med følgende verselinjer:

 

”Til pennen jeg griber og dikter en sang

den vil nu blive så uendelig lang

Jeg vil nu min læser her gjøre bekjendt,

om noget av dette som haver meg hendt”

 

Deretter skildrer han sin sørlandske oppvekst og årene før han nådde fram til sitt faste ståsted i vakttårnet. Han gir også et kjapt bilde av hva han får tiden til å gå med på toppen av Valberget:

 

”Nu er jeg at finde i vakttaarnet her

og blir det lidt langsomt hør nu hva jeg gjør

Jeg kveiger min pibe som frisker mit mod

Av Quies tobakker, ti den er saa god”

 

Han skildret også vekterens jobb. Åpenbart er han av den mening at vekteren er den årvåkne mann som passer på sine bysbarn. En hyrde for en menneskelig hjord.

 

”Vegter de vaager over byens fred

Skuer gjennem taage ifra taarnet ned

I maa gaa og glane hvert minut med flid

Ildens røde hane gale kan hver en tid”

 

Alexander Kielland har også gitt en skildring av vekternes rolle i byen.  I romanen ”Skipper Worse” skriver han:

 

”Men efter Klokken syv var der ikke stort mere Lys i Butikerne, og der blev stille i Gaderne; kun af og til faldt en Lysstribe ud over Sølen og Pytterne, naar Døren gik op til en Brændevinssjap, hvor Søfolk og faste Drankere sad og brølte eller sloges.

Saa begyndte Vægterne at sprede sig fra Raadstuen udover Byen. Det var helst gamle Matroser og Skibstømmermænd, som ikke længer kunde arbeide, -- med grovt, grødet Mæle, krogryggede og tunghørte.

De kom gaaende ganske langsomt i sine lange, tykke Vadmelsfrakker med Lygten i venstre Haand, stødende den tunge Pigstav i Brostenene, saa man hørte dem lang Vei. Og ved de bestemte Hushjørner raabte de Tiden og Vinden -- hver paa sin Maade, saaat hver Vægter blev forstaaet i sin Gade, men ellers neppe nogetsteds i den hele Verden.

Naar saa de, der vare i Selskaber, kom hjem i god borgerlig Tid lidt over Ti, svingede der atter nogle Lygter gjennem Gaderne, mødte Vægteren, hilste Godaften; og de Unge spurgte, hvad Klokken var, forat plage ham; men de Gamle spurgte efter Vinden for Alvor.

Men efter den Tid var Byen ganske sort og uddød. En drukken Mand gik fra Stok til Væg, indtil han havnede etsteds i en Kjælderhals, i en Rendesten, i Søen eller -- hvis han snublede over en Vægter -- paa Raadstuen.

Men de var ikke lette at snuble over -- Vægterne; for de havde sine vel forborgne Sovepladse, som de kun yderst nødig forlod, naar de syntes, der maatte raabes noget, eller naar der nærmede sig slæbende Skridt af gamle, stive Læderstøvler i Gaden.

Det var Rundvagten -- den egentlige Brandvagt. Den bestod -- tror jeg -- helst af rigtig ældgamle Vægtere, som der ikke længer var Lyd i. De var fire eller fem i Følge, og alle havde de slaaet Kraverne helt op og trukket Skindhuerne helt ned, saa nogen Ildebrand skulde de neppe mærke, før det sved dem i Skjægget.

Og alligevel sov Byen saa trygt, saa trygt.”

Selv om Kielland mente å vite at i hvert fall noen vektere hadde sine faste sovesteder når natten falt dem lang, var det imidlertid et vers som de måtte fremføre hver eneste morgen kl.04.00. Det var vel ikke et krav at verset skulle synges, men det måtte resiteres med klar og kraftfull stemme:
 

”Dig, evig Gud, ske ære

I høie himmelkor

Som vekter ville være

For oss, på jorden bor

Det ringer nu af vagt

for en god nat, sig herren tak

Tag tiden vel i agt”

 

Vektervesenet er opprinnelig et europeisk storbyfenomen som kom til Norge på 15-1600-tallet. I en gammel bylov fra Stavanger heter det at det var ”en plikt for legmenn som var friske på syn og hørsel, friske til fots, frie menn, fullvoksne og stridsføre, aa delta i forsvaret av byen, både mot ytre fiender saa som brann, samt at vaage ”over byens indre fred”. I byens vedtekter fra 1594, heter det blant annet at ”hver natt vaage ’tre møndige karle’”.

 

Vekternes viktigste arbeidsoppgaver i tillegg til å varsle brann, var å holde generell ro og orden. Dersom folk oppdaget brann, skulle vekterne i Valbergtårnet straks varsles. Hvis brannen ble oppdaget om natten, tente tårnvekterne ei lykt som de plasserte på utsiden av tårnet og i retning av brannstedet. Dessuten ble det ringt kraftig med klokkene og skutt med brannkanonene. En brann var slett ingen stillferdig sak. Hvis det ble varslet om brann på dagtid, ble lykten byttet ut med et flagg. Lampen og flagget skulle vise brannkuskene i hvilken retning brannen var, slik at de raske brannhestene kunne styres til rett ildsted. Det finnes eksempler på at brannmannskapene kjørte til feil sted.

 

Tårnvekterne holdt hus i tårnet, mens nattvekterne gikk faste runder i gatene. Til vekternes plikter hørte det også med å banke på hos brannfolkene for å varsle at det var tid for branninnsats. Dessuten skulle vekterne holde orden på tiden og vindens retning, og forkynne for folket både klokkeslett og vindretning. I Stavanger foregikk vaktholdet nattetid – om vinteren fra kl. 22 til kl. 6, om sommeren fra kl. 23 til kl. 5.

 

På begynnelsen av 1920-tallet var vekternes tid ute i Stavanger. De ble avløst av profesjonelle brann- og politifolk. Også innføringen av elektriske gatelys bidro til å skaffe vekterne utelukkende en plass i byens historie. Det var ikke lenger nødvendig at noen ruslet rundt i mørke bygater som lysfontener.

 

Da Tobias Sanstøl startet sin vektergjerning i 1904, fantes det ikke gatelys i Stavanger. Det kom først i 1909, atskillige år etter at Hammerfest var blitt generelt opplyst. Ved bystyremøtet i Stavanger 10. desember 1909 ble det elektriske lyset slått på i salen til stor begeistring blant folkets kårne. Det ble satt på med 120 normallys styrke, og avisene skrev dagen derpå at ”lyset brændte overmaade rolig og smugt”. 

 

Samme dag benyttet gartneriet på Holm-Egenes til å avertere i avisene at ”Søndag den 12. desember kl. 5 ville det ”elektriske lyset straale” over gartneriet”. Firma Rasmussen & Racine var ikke snauere. Det annonserte samtidig at forretningen nettopp hadde fått inn akkurat de riktige julegavene for dette lysåret, nemlig ”elektriske utstyrsgjenstander”, som det het i firmaets forretningsspråk..

 

En ny tid var definitivt inne. At vekternes utkikkssted ble Valberget, var ingen tilfeldighet. Det var byens høyeste punkt, hvor man hadde god utsikt over hele byen. Før vekterne inntok toppen, bodde byens skarpretter på Valberget. På 1700-tallet var skarpretter den vanlige yrkestittelen på byens bøddel. Nå tok ikke skarpretteren bare livet av folk, men han var, som det het i en stillingsinstruks fra Galgeberget i Oslo, også ”behjelpelig med å utføre dommer som medførte kroppslig avstraffelse, som pisking og brennmerking”.

 

Det første vakttårn som ble bygget på Valberget, har klokker Hans Smidt skildret på denne måten: ”Står et vakttårn øverst, gjort av bindingsverk i breder hvor en vegter hver natt holder vakt, han kan se over hele byen.”

 

Tidens tenner tygget etter hvert sterkt på det gamle tretårnet. Det sto i fare for å falle ned. I 1849 ble det derfor vedtatt å bygge et nytt tårn. Det er tårnet som står i dag. Det er tegnet av arkitekt Grosch, som også har tegnet Tollbodens bygg på Skagenkaien. I Oslo har Grosch hatt sine arkitektfingrer med i arbeidet med både Slottet og Universitetet.

 

Tar du turen til Valbergtårnet i dag, vil du i et lite vektermuseum kunne finne flere minner fra den gang vekterne var, ifølge Alexander Kielland, bysamfunnets generelle trygghetsgaranti:

”Eller et Barn vaagnede af en ond Drøm og laa og lyttede og pintes af fæle Skikkelser -- Tyve og Rokkedreiere, som kom ind af Kjøkkenvinduet og vilde dræbe Far og Mor med lange Kniver! -- da hørte de udenfor paa Hjørnet: «Hør Vægteren -- hør; Klokken er slagen to; Vinden er stille!

 Ah! -- Vægteren! -- ja det var jo sandt -- Vægteren var der! saa kunde der ikke komme Tyve og Rokkedreiere i Kjøkkenvinduet! alle onde Mennesker maatte holde sig hjemme hos sig selv, ellers tog Vægteren dem paa Raadstuen; ja -- der var vist ingen onde Mennesker, -- bare gode, snille Folk -- og Vægtere.

Saa sov de ind igjen saa trygge og taknemlige og drømte ikke det ringeste Gran mere.”

Redaktør -

Nyheter

Et liv på flukt

Et liv på flukt

Avin Rostami skriver dikt om en barndom i ...

Dikt om krigens skyggesider

Dikt om krigens skyggesider

Bojan Celise Skaar debuterer med diktsamlingen ...

Byggebransjemann med klare meninger

Byggebransjemann med klare meninger

Øivind Ørnevik skriver ofte dikt ...

Dikt på servietter

Dikt på servietter

Sverre Kragset bruker det han har for hånden ...

Bonenberger med si tredje bok

Bonenberger med si tredje bok

Hans Günther Bonenberger er aktuell ...

Anmeldelser

Viktig politihistorie om Møllergaten 19

Viktig politihistorie om Møllergaten 19

Den gamle hovedpolitistasjonen i Oslo, Møllergaten ...

Alltid søkende, alltid underveis ...

Alltid søkende, alltid underveis ...

Mantraet «alltid søkende, alltid underveis» ...

Når et politihjerte banker

Når et politihjerte banker

Det foreligger ikke for mye litteratur skrevet ...

Konkret og direkte om Irans moderne historie

Konkret og direkte om Irans moderne hist...

Den som vil vite mer om Iran og Irans moderne ...

Refleksjon og dybde

Refleksjon og dybde

På bordet foran meg ligger Ann Kristin ...