Politiet besørget postludiet for broder Åge i Sandnes

13.10.2016
Politiet besørget postludiet for broder Åge i Sandnes
Åge Samuelsen med den ene hånden pekende mot himmelen, mens Bibelen har fått plass under den andre armen. (Foto: Stavanger Byarkiv)

Selv om grunnleggeren av menigheten Maran Ata, Åge Samuelsen, gjerne regnet seg som både sin Herres herold og hurragutt, var det slett ikke noen himmelsk hærskare som hyllet broder Åge da han søndag den 31. august i 1969, inntok Sandnes med gitar og kollektbøsser for å forkynne sitt evangelium om sjelens frelse og legemets helbredelse…

Tvert om var det en temmelig tvilende forsamling som verken ropte ut noe høystemt halleluja eller hossiana, men som snarere skrek ut noen svært så forsterkede varianter av uttrykket ”fysjom”, ”fysjom” – i tillegg til atskillig ord som på ulike vis omtalte en adresse på den motsatte siden av de evige oppholdsrom som ble kalt for de himmelske haller.

 

Vekkelsespredikanten kom til langt flere enn sine egne i møtesalen i Folkets Hus i Sandnes, men ble likevel gjenkjent.

 

Det lå atskillig spenning i sandnesluften før broder Åge steg ned fra skyen på flyplassen på Sola og lot seg frakte i bilen til den lokale Maran Ara-predikanten, Rolf Auke, til søndagsmøtet i Sandnes. Pastor Auke hadde sørget for å piske opp stemningen i byen før det store kveldstreffet med selveste broder Åge.

 

Under et torgmøte på Utstillingsplassen i Sandnes lørdag formiddag, hadde nemlig Rolf Auke rettet noen durabelige verbale angrep på ”statskirken og alt dens uvesen”, som han gjentok og gjentok. Han sparte verken på ordene eller det verbale kruttet.

 

Åpenbart var det ikke måte på hvilken syndens pøl som Statskirken egentlig representerte. Kirken i Sandnes var tydeligvis etter predikantens undersøkelser og viten, et slags helvete på jorden hvor ingen rettroende medlemmer av Maran Ata noen gang måtte sette sine føtter. Da ville de straks fortæres – ikke av pinsens ildtunger – men av helvetets flammehav, forkynte Auke med stadig stigende stemmestyrke. Han ble tydeligvis grepet av seg selv og sine ord.

 

Med høyt hevet Bibel og med sterkt oppskrudde stemmebånd, skrek Rolf Auke ut til sin relativt fåtallige forsamling:

 

”Hvis noen vil sette fyr på Sandnes kirke, skal jeg sørge for både fyrstikker og bensin!”

 

Ordene falt ikke på stengrunn. Tvert om tok de bolig i en ungdomsflokk som lyttet på avstand til taleren. De ble ikke grepet av en kollektiv pyromani, men av en ubendig lyst til å ta et oppgjør med prestemannen som lyste Sandnes kirke – om ikke i bann, så i hvert fall i brann.

 

Ungdomsflokken beveget seg i retning av Auke, som straks oppfattet situasjonen som noe truende. Han avsluttet møtet, glemte både å lyse velsignelsen og takke for kollekten og folkets fåtallige frammøte, og beveget seg så fort hans korpus tillot det, i retning av sin bil sammen med kona og deres ni måneder gamle baby.

 

”Den predikende broderen” satte straks fart på bilen og tok snarveien over en sykkel før han var ute av området, og inne i det han mente måtte være en trygg sone. Kanskje hadde han i mente, den gamle søndagsskolelærdommen om at ingen var så trygg i fare, som Guds lille barneskare.

 

I hvert fall var det den ni måneder gamle babyen som han brukte til skjold og verge da han flyktet fra ungdommen:

 

”Ser dere ikke at jeg har en ni måneder gammel unge med meg”, skrek han ut i et forsøk på å besinne den ungdommelige opphisselse. Ifølge Auke var det siste han hørte fra ungdommen før han kjørte av gårde, en høylydt stemme som hauket: ”Bare vent - me ska dreba deg…”

 

Pastor Rolf Auke oppfattet ikke utsagnet som en trussel, men snarere som et absolutt løfte. Da pastorfamilien nådde velberget fram til det som Auke alltid omtalte som sitt lune, hjemlige rede, grep han telefonen – ikke for å ringe til sin Herre, men til mesteren på Rogaland Politikammer.

 

Aukes telefoniske budskap var klart og konsist, og ganske mye kortere enn det han hadde fremført under det offentlige møtet på Utstillingsplassen:

 

”En gjeng med pøbler angrep og truet med etter formiddagsmøtet. Gjengen kastet også en sykkel foran bilen min. Så fort og brått som sykkelen ble slengt gjennom luften og havnet foran fronten på bilen, var det ganske umulig for meg å unngå å kjøre over den”, vitnet Auke til politimannen i vakten på kammeret.

 

Pastor Auke lurte deretter på hvilken jordisk straff denne gjengen ville få. Selv var predikeren selvsagt ikke et øyeblikk i tvil om hvilken straffereaksjon som ville møte ungdomsgjengen i det hinsidige, dersom den ikke i tide vendte om og bort fra de syndige avenyene som den nå vandret på, og fant fram til de ”smale stiene som førte til det lykkesalighetens land som den frelste flokk skulle få et evig opphold i”.

 

Den vakthavende politimann noterte seg predikantens forklaring i glemmeboken. I stedet fortalte ungdommen til avisene om episodene, og da var skildringen av begivenhetsforløpet noe annerledes når det gjaldt sykkelens skjebne. Ungdommene var skråsikre i sin tro på at hvis predikanten bare hadde villet, kunne han ha unngått å kjøre over sykkelen.

 

Han kjørte over sykkelen med vilje, var deres budskap til avisenes skrivende sjeler. 

 

Mange hadde lenge sett fram lenge til broder Åges komme til Sandnes. Noen fordi han var en troens mann som ville gi dem påfyll til deres egen kristne tro. Andre var mer opptatt av fenomenet Åge – fyren som var vandret fra å være en lokal ranglefant og spillemann i Skien - til å bli en menighetsskaper og -leder som hadde nærmest fast spalteplass i de nasjonale avisene.

Selv likte broder Åge svært godt å fortelle om sitt første møte med pinsebevegelsen som 16-åring i 1931. Han var da blitt grepet av den ”store vekkelsen” som herjet i Grenlandsområdet, og “bøyde kne” – som det ble sagt med takksigelser fra menighetsbenkene - i pinsemenigheten Tabernaklet i Skien

Snart skulle det imidlertid vise seg at broder Åges åndelige omvendelse hadde blitt påført et slags datostempel. Den varte ikke lenge.

Den nyomvendte hadde et sterkere grep om den gamle gitaren, sangmikrofonen og rundt flasketutene, enn å holde fast ved den nyfunne plassen i menighetsbenkene. Det harde livet utenfor menighetssalen, førte til at Åge Samuelsen etter hvert kom til å ligge ”under for alkoholdemonen og stadig sank dypere ned i materiell og åndelig fattigdom”, som det ble skrevet.

I 1944 fikk Åge Samuelsen en opplevelse på linje med den som den bibelske ”kristenfolk-jegeren” Saulus fikk på sin vei til Damaskus. Brått så Saulus det himmelske lyset, og gjenoppsto som apostelen Paulus. Den gamle Saulus var blitt borte.

Den offisielle historien forteller at umiddelbart etter denne omvendelsen, ble Åge Samuelsen også “åndsdøpt” og talte i tunger med det som blir beskrevet som ”stor frimodighet”. Åge hadde jo heller aldri vært skåret for tungebåndet. Sterkt støttet av kristne venner i pinsemenigheten, brøt han over tvert med sin tidligere livsstil. Han sluttet å drikke og begynte i stedet med å vitne og synge om sin nye tro.

Åge Samuelsen markerte seg fort som en populær predikant. Det fylte liv og røre med ham på talerstolen. Hans frie, direkte og glade form – i tillegg til hans ustanselige og uslitelige iver og inderlighet - gjorde at han ganske snart fikk et stort gjennomslag som forkynner og sanger. Kronen på kristningsverket skjedde nok da han ble utnevnt til evangelist i pinsemenigheten Tabernaklet i Skien. Medlemskapet i menigheten opprettholdt han i mange år.

Ingenting varer imidlertid evig. Det gjorde heller ikke Åge Samuelsens tid som evangelist i pinsebevegelsen. Det ble for trangt for ham innenfor bevegelsens rammer. Han hadde et betydelig behov for å løsne på mer enn snippen og slipset.

Samuelsen ble stadig mer kontroversiell, også innenfor pinsebevegelsen, og det definitive bruddet kom 1957, da “pinsemenighetenes brødreråd” uttalte at siden Samuelsens virksomhet “har fått en form og tendens som er vesensfremmed for pinsevekkelsen, vil vi bestemt ta avstand fra den”.

 

Denne knusende dommen fra Pinsemenighetens eldste, rammet selvsagt også de mennesker og menigheter som støttet Samuelsen. Den norske pinsebevegelsen opplevde dermed en gjennomgripende splittelse.

1958 startet Samuelsen sin egen bevegelse, Maran Ata, som fra 1959 også fikk en menighet i Oslo. Fra 1960 utgav han Maran Ata-bladet. Kritikken fra media og fra medarbeidere fortsatte når det gjaldt virksomhetens form, men ikke minst i forhold til Samuelsens personlige livsstil, med anklager om utroskap, alkoholmisbruk og løgner.

Det toppet seg 1966, da Dagbladet kunne avsløre at Samuelsen hadde deltatt på en fyllefest på et hotell i København. Dermed ble han også kastet ut av den pinsemenigheten som han selv hadde startet.

Om tungvektsboksere som hadde tapt sin mestertittel, het det i sin tid at ”they never came back”. Det utsagnet hadde ingen relevans i forhold til pinsepredikanter, i hver fall ikke broder Åge. Han kom sterkt tilbake.

Etter den svært så innvendig fuktige Københavner-helgen, dannet han en ny menighet som han kalte for Vekkerropet Maran Ata – men uten at den skulle få samme oppslutning som hans første Maran Ata-menighet hadde fått.

Samme år skrev også psykiateren Victor Borg et manuskript som ble grunnlaget for Nils J. Müllers film ”Broder Gabrielsen”. Musikken til filmen ble forøvrig komponert av stavangermannen Thor G. Noraas. Broder Gabrielsen rettet et skarpt søkelys mot vekkelseskristendommen, og de religiøse møtene hvor bønn ble til et slags sirkus. Under innspillingen omtalte regissør Müller filmen som et ledd i ”kampen mot såkalt helbredelse ved bønn og håndspåleggelse”.

Det ble mye bråk i kjølvannet av lanseringen av Broder Gabrielsen. Åge Samuelsen var klippefast i sin tro på at filmen var basert på hans liv, og følte at filmen var et overtramp i forhold til hans privatliv.

”Hvis jeg ikke har laget bølger før, så skal jeg i hvert fall lage det nå”, sa Samuelsen da han fikk kjennskap til filmens handling. Allerede under innspillingen gikk Samuelsen ut mot filmen, blant annet ved å dele ut flygeblad over innspillingsstedene. Både manusforfatter og regissør benektet at Samuelsen var modellen for Gabrielsen. Skuespillere og utstyr måtte forsikres for en halv million kroner på grunn av trusler om bråk under opptakene. Filmen utløste en av de største samfunnsdebattene i Norge på 60-tallet.

Selvsagt var Åge Samuelsen modellen for broder Gabrielsen. Broder Åge var den gang som vekkelse- og helbredelsespredikantenes melkesjokolade – ingen over og ingen ved siden. Uten Åge Samuelsens mangeårige karriere som ”predikende broder”, ville det ikke ha vært grunnlag for å lage en film a la broder Gabrielsen. Fenomenet ville ha vært ukjent i Norge.

Det var med fyllerøret i København og striden omkring Gabrielsen-film in mente, at Åge Samuelsen etlet seg på misjons- og kristningsferd til Sandnes. Det var nok også derfor at folk hadde fylt festsalen i Folkets Hus til siste benkerad.

De fremmøtte var spent på om Åge Samuelsen ville leve opp til forventningene, enten fordi man så fram til en himmelsk godstund - eller til helvetes spetakkel. Det skulle bli atskillig av begge delene.

Åge Samuelsen snakket alltid direkte fra sin hardt prøvde lever, han som aldri fordømte ”hjælpeløse syndere”, men som ønsket enhver ”fariseer til hælvete”. Han var også seg selv – og ikke minst skulle han bruke sitt eget liv - da han grep mikrofonen og stilte forsamlingen sitt sedvanlige, retoriske åpningsspørsmål, mens han rettet sin høyre pekefinger mot sitt eget betydelige brystparti.

Med stor stemmestyrke, forkynte han for forsamlingen av taust lyttende sjeler – med direkte referanse til sin egen person:


”HVEM GA HAM rett til å være Guds barn? Hvem ga HAM rett?

Det var han som gjorde det”, pekte han med venstre hånden vendt opp mot taket og ropte ut et gjentatt: ”Amen!”

Han trakk pusten et ørlite øyeblikk, festet blikket mot den første benkeraden og fortsatte:

”Og når han har gjort det, så er det ikke no' mer å snakke om, da. Og skulle det vært mennesker, ja, så måtte jeg legge inn ansøkning. Og med ansøkning, så måtte jeg legge vandelsattest, og da var det ikke mer å snakke om engang da.

Kjære all verden, hæ, hæ, hæ. Hå, hå. Jah. Hæh?

Kan du se det foran deg? Åge Samuelsen med vandelsattest?

Som en sa til meg før jeg ble frelst:

 ”Du er den verste mann i hele Skiens by,” sa'n. ”Fins ikke makan tel deg. At ikke du blir slått i hæl?!”

”Jaja, jeg er enig i det,” sa jeg.

Så ble jeg frelst, da skjønner'u og hadde vært frelst en fjorten da'ers tid, tenker jeg. Så kom samme mann bort til meg.

 ”Si meg det, Åge, er'e noe i det atte du har blitt sånn omvendt?”

”Åssen sånn omvendt?” sa jeg.

”Ja, det som vi kallær sånn frelst?”

”Dæ'kke kalle frelst, jeg ER frelst jeg,” sa jeg.

Men så sa'n: ”Å ska det værra vits for'a? Du var da'kke så fæl, du,” sa'n.

Hø? Så sku' liksom djevelen fortelle meg at jeg va'kke så fæl allikavæl, så jeg trang ikke søke nåde?

Jeg sa: ”Det var'a voldsomt så fort du skifta mening'a. Det ække mer enn et par månter siden du sa at jeg var den verste i hele Skiens by.”

”Ja, du er visst au det,” sa'n. Så forsvant han.

HALLELUJA – ja, Halleluja”, hauket han gjentatt ganger med ulike stavelsestrykk på ordet halleluja, og minnet forsamlingen på et viktig mannakorn:

”Den som vil til himmelen, må gå rett imot strømmen. Rett mot strømmen. Halleluja. Amen!”

Slik fortsatte møtet med Åge i toppslag og som en slags stand-up-komiker i Herrens navn. Folk flest lo, og var begeistret medrevet, men ikke alle lot seg sjarmere og fascinere av taleren som hadde mer erfart av livets ulike sider enn vel noen andre i Folkets Hus.

Mange i salen ropte etter hvert ”takk og pris”, ”halleluja”, ”hossiana”, men det var også noen som både buet og pep, spesielt da broder Åge fortalte om en av sine siste helbredelser. Det var en sykepleier i Oslo som hadde fått diagnostisert kreft i livmoren, og som etter medisinsk sigende hadde ganske kort tid igjen å leve.

”Hun kom gråtende til meg på et møte”, forkynte Åge Samuelsen og fortsatte, mens han nærmest klatret over den improviserte talerstolen, og stadig økte volumet på stemmen samtidig som Skiens-dialekten ble sterkere og sterkere:

”Jeg kjente en kraft strømme gjennom meg, og følte at denne kvinnen kunne jeg med Guds hjelp, helbrede. Jeg la begge hendene mine på hennes hode, og befalte sykdommens årsak – denne demonen - om straks å forlate hennes kropp og la henne få slippe fri for sine lidelser og sin pine.

Og vet dere hva som så hendte?” ropte han frydefullt ut til forsamlingen, og svarte straks selv - uten å vente på noen svar fra menigheten:

”Dagen etter kom det 3-4 svære ormer ut av kvinnens kropp. De kom bare krypende ut av henne og ble borte. Nå er damen helt frisk, og giftet seg sist lørdag.

Halleluja”, avsluttet Åge Samuelsen sin rapport om fruens fortreffelige og forbilledlige frigjøring fra ormebolet i de indre organene.

Fortellingen om underet, ble imidlertid de siste ord som ble sagt på møtet. En gjeng som senere ble omtalt som ”tvilere og skeptikere” ropte ut at de ville ha mer enn et ord med Samuelsen om både denne saken og hans andre kontroversielle synspunkter.

”Vent til etter møtet”, svarte Samuelsen mens han foldet ut begge hendene, grep til gitarplekteret og slo an åpningsakkordene i sin mest kjente salmesang, ”O, Jesus du som fyller alt i alle”.

Samuelsens sang klarte ikke å stagge gemyttene. Stemningen blant deler av forsamlingen var imidlertid blitt såpass opphisset at politiet ble tilkalt av den lokale menigheten. Pastor Auke fryktet for opptøyer i det gamle revolusjonslokalet Folkets Hus.

Auke og Samuelsen hastet inne i et sideværelse, mens kveldsmøtet ble avsluttet med buing og hujing fra deler av forsamlingen, mens andre i salen ropte sine ”halleluja” og ”hossiana”. Det var egentlig en babelsk forvirring i Sandnes.

Utenfor døren ventet en gruppe ungdommer på Åge Samulesen. De ville si ham noen sannhetens ord. Det fikk de ikke anledning til. To bolde politimenn ledsaget nemlig Samuelsen til hans bil, mens de oppfordret både predikanten og hans hærskare til ikke å lage mer sirkus.

”Det er de der andre som lager sirkus”, skrek Samuelsen før han forsvant i den ventende bilen. Samtalen etter møtet som han hadde lovet deler av forsamlingen, ble det aldri noe av.

Til gjengjeld lot han seg intervjue samme kveld av en medarbeider i Rogalands Avis, hvor Samuelsen slo fast at det var en gjeng soldater som gjennom hele møtet hadde slengt med leppene og stadig avbrutt ham.

- Jeg forsøkte å ta det ganske gemyttelig, skjønt det var vanskelig for meg å holde meg i tømme mange ganger.

- Det har ikke vært så mye bråk om Vekkerropet Maran Ata i det siste?

- Nei, vi har hatt stille og rolige møter i lange tider. Men det er enkelte steder, som for eksempel her i Sandnes, der det er individer som tror at de kan tilta seg særlig stor frihet på mine møter. Men det de gjerne ikke vet er at de kan få opptil seks måneders fengsel for å forstyrre offentlige møter – for jeg har lovboka hjemme, og den har jeg studert!

- Jeg er jo et sånt spesielt menneske, legger Samuelsen til – som folk tror at de både kan la det ene og andre gå ut over. Det ser nesten ut til at det er blitt kutyme her i landet.

- Men det har vel sine årsaker?

- Ja, avisenes stadig hets og myndighetenes stadige unnfallenhet enkelte steder. Dette har ført til at publikum har vært direkte provoserende.

- Hva var det som skjedde i Sandnes etter møtet?

- Pøblene ville ikke gå etter møtet, de satt der for å ta meg. Vi oppfordret dem til å gå, men det hjalp ikke. Så måtte politiet til. Da jeg ble eskortert ut i bilen, var det en i den tettpakkede massen som sparka meg på leggen uten at jeg gjorde noe med det.

Til avisens medarbeider forteller for øvrig vakthavende på politikammeret at Åge Samuelsen var ganske sint da han ble eskortert ut til bilen, og at han forsøkte å slå til en av tilskuerne på veien.

Dermed ble det satt punktum for Åge Samuelsens kortvarige korstog i Sandnes – med et spark på skinneleggen - og flere slag i løse luften…

Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Mobilfri jul

Mobilfri jul

Å se noen, virkelig se dem, høre ...

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. Croix

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. ...

NRK-duoen Gokstad og Bache utforsker et mørkt ...

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Anmeldelser

Skriv bedre engelsk – skriv!

Skriv bedre engelsk – skriv!

På 123 sider – en, to, tre – morsomt ...

Løgn på løgn på løgn på løgn

Løgn på løgn på løgn på løgn

Det er nesten fristende å åpne ...

Spennende, levende og interessant om Jugoslavia

Spennende, levende og interessant om Jug...

Boken «Jugoland» virker som en innsiktsfull ...

Legenden om St. Hallvard

Legenden om St. Hallvard

I Norge har vi beskjedne ti helgener, nemlig ...

Konge i krig og fred

Konge i krig og fred

Det andre bindet av Tore Rems gigantiske ...