Oppmerksomhet er en livvakts første bud

Det er vanskelig å komme utenom at en livvakts første bud er oppmerksomhet mot det objektet han eller hun er satt til å beskytte. Et tiendels sekund kan være katastrofalt og ulykken kan være ute. Derfor er det å være livvakt en særlig ansvarsfull oppgave.

I Norge er det først og fremst kongehuset og den kongelige familie som har hatt livvakter, men etterhvert som den politiske situasjonen har forandret seg i verden, Europa og Norge, har også enkelte statsråder og noen få andre fått livvakter. Noen få «viktige» mennesker har private livvakter, men de har langt fra de fullmaktene som politiets livvakter besitter.

Livvakttjenesten er ingen gammel polititjeneste i Norge. Organisert så den trolig dagens lys i maidagene 1945 da kaptein Gunnar Sønsteby ble anmodet av politimester Kristian Welhaven ved Oslo politikammer om å være livvakt for kongehuset. Sønsteby sa ja og fikk tittelen «politifullmektig». Den første han ansatte, var ingen ringere enn storsabotøren Max Manus. Vi kjenner alle bildene fra da både kong Haakon VII og daværende kronprins Olav kom hjem fra England etter fem tunge krigsår (1940-45) – Max Manus og Gunnar Sønsteby med hver sin stengun foran i bilen på passasjersetet. Uforglemmelige og historiske bilder.

Nå foreligger boken «Livvakt» med undertittelen «På innsida av PST» ført i pennen av NRK-journalisten Simon Solheim. Undertittelen er nok en overdrivelse, men boken tar for seg livvakttjenesten i politiet fra begynnelsen og frem til våre dager. Ikke som en historisk fremstilling, men med smakebiter fra en meget allsidig arbeidsdag som kan gjøre nær sagt hvem som helst med livvaktambisjoner misunnelig.

For bare noen få år siden ville det ha vært umulig for Solheim å skrive denne boken. Men nå har han kommet på innsiden av livvakttjenesten i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og gjør et dypdykk i deres hverdag.

Stikkordene for en livvakt er oppmerksomhet – men også en uendelighet av venting. Det siste er det ikke så mange som snakker om, for det hører med til jobben, men mye handler om å vente – vente på objektet. Det kan fort bli en påkjenning – særlig for veltrente politifolk som gjerne til ha action. Men skal du være livvakt, må du pent vente. Det er en av jobbens uskrevne lover.

Simon Solheim har skrevet en interessant og innsiktsfull bok som mange samfunnsbevisste mennesker kan ha glede av å lese. De fleste har mye å lære og boken «Livvakt» er med på å fylle ut dette bildet.

Jørn-Kr. Jørgensen