Husmannsvesenets skjebne

Å snakke om husmannsvesenet i Norge i 2022 er ikke god kristendom. Det ble avviklet i landet vårt gradvis mellom 1850 og 1930, samtidig som det var i vekst mellom 1650 og 1850. Den som har leder om Alf Prøysen - som ikke trenger noen nærmere presentasjon - og hans oppvekst på Rudshøgda i Ringsaker, vil her og der komme over opplysningen om at han kom fra en liten husmannsplass. (Han skrev bl.a. «Husmannspolka»). I dag er begrepet «husmannsvesenet» og «husmannsplass» så godt som ute av det norske språk

I Cappelen Damm Akademisk utmerkede serie «En kort introduksjon til» foreligger det nå en bok om husmannsvesenet som et blikk tilbake på tidligere tider. Boken er skrevet av Nils Olav Østrem som er professor i historie ved Universitetet i Stavanger med migrasjons- og regionalhistorie som spesiale.

En husmann bodde på husmannsplassen, som regel sammen med sin familie. Husmenn uten jord leide bare en mindre festegrunn av den ofte mektige eieren, og husmenn med jord fikk disponere over jordbruksland, åker og eng.

Husmannen betalte som regel en årlig festeavgift. I mange tilfeller ble avgiften betalt med arbeid på gården, som enten var pliktarbeid eller frivillig arbeid, eller begge deler. Både kone og barn deltok i arbeid på og utenfor plassen.

Det kunne være stridt mange ganger «å stå i en annens tjeneste» og ikke få full uttelling for utført arbeid. Derfor opplevde mange husmenn og deres familier sin situasjon som en byrde, men ofte hadde de ikke noe valg. Det var dårlig med arbeid mange steder, og maten var viktig, så ofte var det ikke noe annet å gjøre enn å bite tennene sammen og holde ut. At dette var slitsomt i det lange løp, er det ikke tvil om.

Nils Olav Østrem tar leseren igjennom dette landskapet og belyser husmannsvesenet fra ulike sider. Den korte introduksjonen som denne boken er ment å være, blir på en, to, tre en solid innføring i norsk historie; en del av historien som ofte blir glemt fordi den ikke snakkes om. Den som vil vite mer kan lese Østrems meget velskrevne bok.

At det også fantes samiske husmenn og at en del av husmannsvesenet opphørte med utvandringen fra Norge til Amerika, er ikke så godt kjent. Likeledes at det fantes husmenn i de aller fleste fylker i Norge. Å reise til Amerika i de dager var selvfølgelig ingen spøk. For det første skulle det penger til, og spørsmålet om hvem i familien som skulle reise, vil vi tippe på var et stadig tilbakevendende spørsmål. Reiste forsørgeren «over there» stod de andre igjen. Og fikk han det ikke til kom han kanskje tilbake slukøret og pengelens. Og fikk han det til kan det hende at han ikke kom tilbake. Et slit var det uansett. Man gjør regning med at så mange som 1 million nordmenn emigrerte til «det lovede land». At det gikk skeis for noen av dem og at noen av dem også var husmenn, er helt opplagt.

Dette er spennende norsk historie som Nils Olav Østrem har åpnet opp gjennom denne meget lesverdige boken. At den er skrevet på nynorsk gjør språket mer levende å lese.

 

Jørn-Kr. Jørgensen