Trude Lorentzen
Quislings koffert – i fotsporene til en forræder
Da «ministerpresident» Vidkun Quisling kom til Møllergaten 19 sammen med sine «ministre» i maidagene 1945 for å melde seg for norsk politi etter fem lange krigsår, forteller historien at han hadde med seg noen kofferter.
«Ministerpresidenten» ville ha med seg koffertene inn på Forhallen i Møllergaten 19 hvor politibetjent T. Hafredal ventet. Koffertene var fulle av mat og brennevin. Quisling ventet seg særbehandling, men der tok han feil.
Quisling og hans «ministre» fikk et spørsmål av Hafredal da de kom inn på Forhallen: er noen av dere bevæpnet? Det svarte de benektende på, og de ble ført inn i protokollen som en hvilken som helt annen fange.
Nøyaktig hvor det ble av koffertene, vet vi ikke. Om det var en, to eller tre av dem vet vi heller ikke, men en av dem ble lagt ut for salg mange, mange år etterpå. Da var journalist Trude Lorentzen klok nok til å kjøpe den. Det skulle føre henne ut på en lang reise. Kanskje ikke hva gjaldt kilometer og mil, men likevel en reise for å innhente koffertens historie. Det er godt gjort og godt tenkt – og hvem andre hadde kommet på dette grepet enn en våken journalist med nysgjerrighet og fortellerglede.
Nå har hun laget både podkaster og holdt foredrag om hva kofferten brakte henne like mye opp i som inn i, og siste skudd på stammen så å si er en bok hvor hun bokstavelig talt bretter ut koffertens historie og lar leseren få kikke i den. Det er blitt viktig Norgeshistorie av beste sort, slag og merke.
Å komme på ideen å skrive om en koffert, er original og spesiell og når kofferten i tillegg har tilhørt selveste «ministerpresidenten» er det klart at det må bli spennende historie ut av det. Og Lorentzen skuffer ikke. Hun tar oss med, forklarer og forteller, instruerer og gir historien vinger gjennom alle de sidespor hun er innom.
«Quislings koffert – i fotsporene til en forræder» heter boken – den er klar, konsis og direkte og formidler deler av Quislings historie som ikke er så kjent fra tidligere. Det er skrevet bindsterke verk om «ministerpresidenten», men Trude Lorentzen har funnet en ny innfallsvinkel og en ny måte å gjøre det på som tjener henne – til tross for det noe dystre emnet – til ære. Det blir kanskje galt å kalle dette morsomt, men det er i hvert fall et annerledes grep som i all sin «skrekk og gru» også er fornøyelig.
Trude Lorentzen leverer med andre ord et godt stykke arbeid på 365 sider som bør leses av alle som interesserer seg ikke bare for historie og krigshistorie, men som leter etter en annen måte å fortelle historien på.
Det er sagt at vi aldri blir ferdig med 2. verdenskrig i Norge. Det kan godt hende, og Trude Lorentzen viser at det er mer å fortelle.
Jørn-Kr. Jørgensen