Trine-Lise Rygh
Lyset over Krokskogen
Trine-Lise Rygh er nå ute med en ny roman. Etter to meget velskrevne bøker heter årets bok «Lyset over Krokskogen». Den henter sitt motiv fra en datters hverdagsliv med sin far og tiden før farens liv ebber ut.
Noen av bokens passasjer er lange og fulle av detaljer om bl.a. negleklipping og andre ting. Men rett skal være rett. Datteren skriver: «Pappa oppdaget hvor godt det er å bli degget for. Han lar seg degge for. Og jeg degger.»
Her ligger kanskje noe av forklaringen på den til tider intense fremstillingen mellom datter og far. Det er ikke noe galt i det, men er alt nødvendig å fortelle om? Til og med at hun soper sammen neglerestene etter klipping før de går i søpla er forklart. Men det er kanskje et uttrykk for kjærlighet mellom far og datter? Den kan ha mange fasetter.
Jeg strever med å få tak i hva denne boken vil. Jeg ser ikke mye til lyset over Krokskogen, og selv om stedsnavnene er kjente og besøkt flere ganger, blir det liksom litt blodfattig. Det er mye å fortelle herfra. Et par historier fra farens fortellinger på sengekanten får vi likevel ta del i, men også disse kunne ha vært litt mer utbrodert i gjenfortellingen.
«Lyset over Krokskogen» er en stille og forsiktig bok. Det handler mye om kart; gode, brukte, slitte og sprukne kart over Krokskogen, et vakkert område av norsk natur. Men hva leter datteren etter? Hvor skal hun? Og hvor vil hun? Det er ikke så lett å si. Mon tro om det var kjærlighetens vei? - Pappaen hennes var en flittig kartleser som trolig lærte seg om naturens irrganger ved hjelp av kart, og han forklarte gjerne hvor han hadde vært da han kom hjem til en mer eller mindre interessert tilhørerskare.
Det er ikke så lett å trekke noen konklusjoner på bakgrunn av «Lyset over Krokskogen». Boken er godt skrevet med korte og tilgjengelige kapitler. Men hvilken sti datteren tok, vet vi ikke. Kanskje hun ikke vet det selv? Det er noe som sier at «hvis du ikke vet hvor du skal, er det det samme hvilken vei du tar». Kanskje det er slik det henger sammen – at veien blir til mens vi går. Kartene er der uansett. Og stiene.
«Lyset over Krokskogen» er muligens en bok om avskjed; om å si adjø til en elsket far som gjorde sitt beste for å bringe det beste i seg selv videre – og som valgte å gå og gå, ikke fra det, men til noe. I så måte må Krokskogen ha vært den vidunderligste plass på jord.
Kartet over Krokskogen ble hengt opp ved fotenden av datterens sengegavl. Der henger det sammen med familiebilder av et liv rundt opplevelsene. Som sådan er det helt sikkert et minne som bærer dagene i skogen videre og som kaster lys over nye trær og maurtuer – og som gir det hele liv der nye generasjoner kan vokse opp. Skogens mysterier kjenner ingen grenser.
Jeg anbefaler denne boken til alle som vil ha stille stunder i godstolen til ettertanke over noen av livets største veikryss - avskjedens. Boken krever tid til ettertanke. «Lyset over Krokskogen» tar leseren med inn i en verden de fleste av oss med fordel kan reflektere mer og dypere over. Det vinner vi på.
Å skrive skjønnlitteratur er ikke lett. Ikke noe gir seg selv. Hvert ord skal meisles ut med bakgrunn i kunnskap og forståelse for det forfatteren vil det skal handle om. Gjennom nærmest en uendelighet av ord og tanker blir en roman til. Det ene ordet tar det andre, og helheten fremstår mellom to permer.
I dette lyset skaper forfatteren sin kontekst.
Jørn-Kr. Jørgensen