Djevelsk morsomt?

Nyskilte Rakel nærmer seg 50-årene og har panikk over å måtte starte livet på nytt etter å ha blitt kvitt den udugelige ektemannen sin. Hun har, til tross for sin forholdsvis høye alder, så små barn at de må passes døgnet rundt (hun må med andre ord ha fått unger tett på de førti). Dermed er hun bundet til den A4-aktige rekkehusleiligheten hun omsider anskaffer seg. I et øyeblikk av ungdommelig overmot tar hun fatt på jobben med å få orden på den forsømte rekkehushagen. Og her finner hun en trapp som leder ned til det vi senere skal forstå er selveste Helvete.

 

Etter å ha kjøpt inngangsbillett, faktisk et klippekort, siden det er billigere, vaser hun rundt i Helvete og får et innblikk i hva som foregår der. Det varer ikke lenge før hun snubler borti storsjarmøren Satan. De to blir forelsket, og da er veien kort til floskler som "... eg har så satans lyst til å sprute inni deg". Loe har av en eller annen grunn valgt å la Satan snakke nynorsk, som et glimrende sarkastisk spark til den norske måldebatten. 

 

Satan har en søster som er litt av en tyrann. Hun hersker over alle levende og døde, Satan inkludert. Så han må hele tiden forholde seg til hennes vekslende humør. Dette minner mistenkelig mye om Netflix-serien Lucifer, hvor Gud riktignok portretteres som en mannsskikkelse, men hvor den lite flatterende måten han beskrives på minner mistenkelig mye om Satans søster i Loes underjordiske univers. Jesus nevnes aldri i Netflix-serien, men i Helvete fremstilles han som en sinnslidende stakkar.

 

Helvete er en lettvint og flåsete, men til tider også lattervekkende ironisk, fortelling om kjærlighet og lidelse, visstnok inspirert av forfatterens egen skilsmisse. Resultatet har blitt slik det ofte blir i Loes romaner: Enten elsker man det eller så hater man det.