Trine-Lise Rygh
Hundedager
Det er som om denne boka – «Hundedager» – tar tak i meg i det innerste i sjelen og rister meg skikkelig samtidig som bilder fra mitt eget liv kommer fram i bevisstheten. Det er sterkt og det gjør inntrykk å lese.
Trine-Lise Rygh er denne ettersommeren ute med sin debutroman, «Hundedager». Etterhvert som jeg leser den ene passasjen etter den andre, tenker jeg: «Her blir historien verre og verre.» Og samtidig får jeg opp en assosiasjon om at jeg har lest noe i samme stilen tidligere. Etter å ha tenkt på det noen timer, tenker jeg på Cecilie Enger; forfatteren som skrev så mesterlig om bl.a. «Mors gaver» og «Pust for meg». «Hundedager» er en bok i samme stil, men temaet er et helt annet. Rygh skriver om noe så aktuelt som omsorgssvikt og reiser spørsmålet: Når er det riktig å gripe inn?
Det er godt gjort å skrive så gnistrende godt som Trine-Lise Rygh gjør i sin debutroman. Det er som om mye av stoffet er kjent fra mitt eget sinn – ett eller annet sted – og Rygh aktiviserer en tankeprosess som både er vond og nyttig.
Foruten at hun skriver et radikalt norsk med a-endelser, skriver hun med en type innsikt i menneskesinnet man ikke finner hos så mange debutanter. Hvor mye av dette som er biografisk og selvopplevd materiale, får bli forfatterens eget, men her er det svært mye gjenkjennelig å hente for den enkelte. Noen av passasjene er utrolig gode og «to the point» for følelsene. Det forarger, men det setter også følelsene i sving – og den forfatteren som rører ved leserens følelser har oppnådd noe som kvalifiserer til mer enn terningkast seks.
Debutromanen er beskjeden i omfang med små sider. Det gjør den tilgjengelig og lettlest, men ikke noe her er lett. Det er dybde og tyngde på hver eneste side og forfatteren får sagt mye – også mye mellom linjene - ved å bruke romansjangeren, a-endelser og et aktivt fortellerspråk.
Det blir patetisk å kalle «Hundedager» for enestående. Det er en godt skrevet og grundig bok som med et godt og gjennomarbeidet språk gir innsikt i det å være menneske, det å bli sveket, det å være alene, det å ikke bli sett og hørt – og om de følelsene vi sitter med, i tillegg til beskrivende opplevelser som har gjort deg og meg til den vi er. Det er som den ene svikter den andre; til og med hunden Tess får gjennomgå så det holder - «drittbikkje». Og det handler om dukken Helena og en fryseboks som transport for både fysisk og psykisk smerte – og døde brunsnegler som lukter.
På Sigurd Hoels tid – han som var hovedkonsulent i Norges kanskje mest toneangivende forlag - ville «Hundedager» blitt karakterisert som en «psykologisk roman». Det er den på sett og vis også.
Det hadde vært fristende å fortelle om hele romanplottet, men da ville jeg ødelegge leseopplevelsen for den som har noen gode lesetimer i vente. Det er egentlig bare å si: Gled deg!
Trine-Lise Rygh har lagt en strålende debutroman på bordet i den norske bokfloraen. Det skal bli spennende å følge henne videre. «Hundedager» – som er gitt ut av forlaget Vigmostad & Bjørke - skal få mange pluss for å ha gitt Trine-Lise Ryghs 155 sider form og design – og publisert det mellom to permer. Jeg er full av superlativer. Det er fordi det kort og godt er grunn til det.
Godt jobba, Trine-Lise Rygh!
Jørn-Kr. Jørgensen