«Du er min historie»

Tit vet jeg ikke hva jeg skal mene om Trine-Lise Ryghs nye roman «Du er min historie». Jeg veksler mellom velvillighet og motstand. Velvillighet fordi hun skriver godt og motstand fordi jeg ikke helt får tak i hva hun vil si med sin roman nummer to etter suksessen «Hundedager».

Min første innskytelse etter å ha lest boken fra første bokstav til siste punktum, er Ingmar Bergmans «Scener fra et ekteskap» med Liv Ullmann og Erland Josephson i fullstendig uforglemmelig samspill i en av Bergmans mest sentrale produksjoner. Ryghs nye bok er selvsagt ikke noe forsøk på å kopiere dette, men det var en assosiasjon jeg fikk, for i «Du er min historie» handler det om familieliv, samliv, ulevd liv og uforløst liv. I psykologien er det et uttrykk som heter «transport av psykisk smerte». Kanskje noe i denne boken også handler om det? Da gjelder det «å bære den annen». Her settes i så fall kjærligheten på en stor prøve – hele tiden.

Settingen er denne: En mann, en kvinne, et barn og to katter. That`s it. I denne «femkanten» så å si, utspiller det hele seg i hverdagsliv og fest. Mest hverdagen, dem er det flest av, og det hele virker til tider humørløst, tungt, trist (fortellerstemmen gråter flere ganger) og, ja, hverdagsliv. Men mellom disse punktene skapes det historie, og så langt og vidt jeg forstår denne boken, er det det disse 201 sidene utgitt av forlaget Vigmostad & Bjørke handler om. Det er en ekteskapsroman.

«Du er min historie» er en ganske annerledes bok enn «Hundedager». Ikke minst er språkuttrykket annerledes. – Forfatteren behersker flere sjangre, noterer jeg. Supert!

Det kan hende Trine-Lise Rygh svarer på hva hun vil med teksten selv i en liten setning: «... hvor har du egentlig vært?» Og da sikter hun ikke til fortellerstemmen, men til den mannlige hovedpersonen i boken. Ofte handler det om taushet, taushet og taushet. Det kan gjøre hvem som helst «gal».

På denne bakgrunn handler boken om en mer eller mindre fraværende mann og en hustru som spør igjen og igjen for å få frem det hun kanskje aller helst vil ha: Mannens indre følelser. I begynnelsen – leser jeg – gikk det greit med forsikringer om at «jeg elsker deg», men så virker det som om det underveis «kilte seg fast» og de romantiske uttrykksformene ble borte i hverdagens trivialiteter – jobb, barn, kattepass og mye mer som vi ikke får vite noe om.

Nå er ikke denne situasjonen eksepsjonell. Mange ekteskap og samliv opplever det slik, men Rygh peker på det – og på viktige sider av det. Mot slutten skriver hun nemlig: «... så du finner veien hjem.» Det ligger håp og velvilje i dette – og sikkert også et ønske om at «alt skal bli som det en gang var» ... og at «jeg elsker deg» igjen skal bli en del av hverdagen.

«Du er min historie» er en godt skrevet, intens bok. Kapitlene – hvis jeg tør kalle dem for det – er korte, og leseren blir gjennom glimt og øyeblikksbilder involvert i historien. Boken engasjerer fordi den også handler om et alltid aktuelt tema: kjærligheten mellom kvinne og mann.

Les denne boken. Sakte. Den gir innsikt og kan skape nye assosiasjoner – og kanskje ideer –

i et hvilket som helst samlivsfellesskap. Og den får leseren til å tenke. Spennende!

 

Jørn-Kr. Jørgensen