Det er ingen spøk for ei tenåringsjente å flytte inn til en far hun ikke kjenner etter at moren dør av kreft. Det er ikke stort lettere for faren å ta inn over seg ansvaret for datteren han hittil ikke har truffet. Også for de fraskilte besteforeldrene blir ikke hverdagen den samme som før. I romanen ”Blå kopp” av Oda Solhaug Kokslien (f.1992) blir leserne kjent med hva som kreves for å bygge opp varige og varme forhold av ingenting.
- Da jeg begynte å skrive, handlet boka primært om pappa Albert, katten Milla og datteren Frida. Bestefar Anton, bestemor Miriam og andre romanfigurer kom til etter hvert. Det som alltid fascinerer meg når jeg skriver, er at personene i boka lever sine egne liv, og jeg har i bunn og grunn ikke noe jeg skulle sagt. Jeg skriver deres historie slik de vil ha den fortalt. Det måtte ikke bli en roman. Målet har vært å skrive en hjertevarm fortelling om mennesker som på hver sin måte gjennomgår vanskelige perioder i livene sine, sier Kokslien.
Tittelen ”Blå kopp” pekte seg ut fordi den blå fargen står for melankoli som er et av karaktertrekkene til Albert, og fordi det i handlingen rett og slett drikkes av blå kopper.
- Da jeg begynte å skrive, tenkte jeg primært at det skulle bli en voksenroman, men underveis innså jeg at Fridas fortelling var like viktig som Alberts. Boka kan dermed bli betraktet som både en ungdoms- og voksenroman alt etter som den blir lest fra Alberts eller Fridas ståsted, forklarer Kokslien.
Det har vært en lang prosess å få boken ferdig. Det hendte hun ble skikkelig lei av personene i den, men hun nektet å gi slipp på dem. Selv hevder hun at det var motsatt.
- Jeg hadde lenge et hat-elsk-forhold til dem, men historiene deres sluttet aldri å surre i bakhodet. Endelig nådde jeg punktet hvor jeg innså at jeg bare var nødt til å finne ut hvordan det ville ende. Litt om litt ble jeg glad i dem igjen, sier Kokslien.
Romanen er fiksjon og handler ikke om noe hun selv eller hennes nærmeste har vært igjennom. Men personene i boka har små drypp av henne selv, helt enkelt fordi det er hun som har skapt dem. Hun fokuserer like mye på hva de tenker som hva de gjør fordi hun ønsker at leseren skal få et forhold til dem og bli glad i dem som om de var virkelige mennesker med tanker og følelser.
Kokslien studerer på andre året til Bachelor i psykologi ved Høgskolen i Lillehammer.
- Jeg er nok mer glad i Skribent-Oda enn i Student-Oda, men studenten har likevel alltid hatt førsteprioritet. Skriving er en hobby. Dersom jeg trenger å koble av, finnes det ikke noe bedre enn å leve seg inn i en annen verden, skape personer i eget hode og skrive ned historiene deres. Jeg har hatt det slik siden jeg var liten. Da jeg gikk på ungdomsskolen, var jeg i en periode utplassert i Oppland Arbeiderblad og lærte mye der. Jeg har også deltatt i skrivekonkurranser og fikk i den forbindelse blant annet hederlig omtale i Magasinett da jeg var seksten, sier hun.
Når hun ikke skriver eller studerer, har Gjøviks-jenta drevet med kunst og teater, spilt fiolin og sunget i musikalkor. Hun liker å bli kjent med mennesker og anser seg som en god lytter og samtalepartner.
Christian W. Holst