Viktor E. Frankl har skrevet en utrolig innsiktsful bok om meningen med livet: Vilje til mening
Ensomhetens smerte er en nesten uforklarlig tilstand som går på de eksistensielle behov og ønsker i oss, det som skaper mening i oss og som gjør at vi vil leve – og leve videre.
Den østerrikske psykiateren Viktor E. Frankl har blant annet skrevet boken «Vilje til mening». Her forteller han om nødvendigheten av å skape en mening i livet for å leve. Den som ikke finner denne meningen – i større eller mindre grad – kan fort komme til å oppleve ensomhetens smerte. Den er vond.
De som forstår seg på slike ting forteller at ensomhet er vårt samfunns største sosialmedisinske problem, og mange skritt på veien er nok dette riktig. Folk er ensomme i byer, på tettsteder og i grendestrøk. Utrolig nok. Det er jo så mange mennesker, så hvorfor skal noen være ensomme?
Hos Viktor E. Frankl handler det om «her og nå». Meningen i øyeblikket; ikke øyeblikkets tilfredsstillelse, men øyeblikkets mening. Her ligger forskjellen og utfordringen.
Det er fristende å fortelle historien om bankmannen som satt bak sin skranke en fin formiddag og tenkte at når jeg kommer hjem, så ligger det en overraskelse og venter på meg. Han gledet seg over dette hele dagen, og da han kunne legge sammen sine papirer, kunne han ikke komme seg fort nok ut av banklokalet og på bussen hjem. Hva var overraskelsen? «Full av forventning låste jeg meg inn, gikk rundt i leiligheten, lette etter overraskelsen,
men jeg fant ingen ting», forteller mannen – og legger til: «Og det var en overraskelse!»
Slik kan man altså skape mening i sin egen tilværelse; i hvert fall spenning, men her ligger selvsagt fristelsen til selvbedrag snublende nær. Det var neppe det Frankl mente med sitt postulat om «vilje til mening». Han mente snarere at man må forsøke å se – ut fra de forutsetninger man har – at det man gjør, uansett hva det er, har en mening. Får man til dette, blir hvert skritt man tar meningsfylt. Men det er ikke lett å ha denne innstillingen eller å stille seg selv i en modus som gjør at man alltid ser eller opplever meningen. I overstående eksempel brukte jeg et snev av humor for å forklare en problemstilling. Humoren i seg selv har mening, og dens dypeste element er som vitsens – overraskelsens.
I konsentrasjonsleiren var «vilje til mening» en nødvendighet for å overleve. Den som ikke så eller fant meningen, bukket fortere under for det nazistiske tyranniet. Det er ikke vanskelig å forstå dette, men samtidig gir det mening å gripe nødvendigheten av at den enkelte fant mening i det meningsløse for å overleve. Dette kan for mange virke umulig, men for den som har vært midt oppe i det, er viljen til mening en realitet.
Jeg har ofte tenkt at isteden for at det sitter for eksempel hundre mennesker ensomme i en boligblokk en fredag og ser på TV, kunne 50 av dem gå inn til de 50 andre og sitte sammen og se. Da hadde man også en å dele gleden og diskutere forargelsen med. Det hadde vært et stort fremskritt over en kaffekopp eller to.
Det samme kunne alle som chatter med hverandre på Internetts ulike chattekanaler gjøre – treffe hverandre ansikt til ansikt til et gedigent selskap. Da ville ikke ensomhetsfølelsen bli så trykkende og så vondt. Jeg garanterer det. Men det
forutsetter at man er den man har utgitt seg for å være.
Men noe ensomhetsfølelse skal vi ha. Den lærer oss å sette pris på samværet med andre. De som er så ensomme at de mener at de ikke klarer å leve, klarer det nok, men smerten de opplever inne i seg er ofte knugende og til tider også
lammende. Det er som en slags verkebyll det aldri går hull på, og rastløsheten herjer i ens tanker og sinn. Det som gir ro er ofte en slags utagering.
Det å være menneske og å ta seg selv på alvor, er en jobb i seg selv. Det krever innsats og omtanke og kjærlighet til seg selv. Det er ofte den dypeste «hemmeligheten».
Jørn-Kr. Jørgensen