Verdens nydeligste musikk – give me five!

21.08.2017

Det har selvfølgelig litt med alder å gjøre hva den enkelte av oss vil beskrive som ”verdens nydeligste musikk”. Noen vil si det er The Beatles, noen Jim Reeves, noen Sting, noen symfonimusikk med fioliner og bratsjer, noen harpemusikk og noen sverger til den totalt klassiske genren og roper ut: opera!

Jeg tror, ja, jeg nærmest vet det, at musikksmaken er delt. Mange kan like det samme – men når det kommer til ”alvoret” bekjenner de fleste det som er smaken for dem. Og bra er det.

I mange år hørte jeg på ulike poptyper inntil en gammel venn en lørdag i Brooklyn ”omvendte” meg til den klassiske musikken. Siden har jeg satt pris på wienermusikk og utrolig nok også ulike typer for jazz og litt korpsmusikk; uten å overdrive og å gå i takt. Jeg hører med blant dem som kan si: ”Den som går i utakt lytter til en annen tromme.”

Men – de tre siste årene har jeg lært meg å sette pris på en helt annen type musikk. Den gir ikke så høye toner og den er ikke bestandig så ren. Den kan ikke avspilles på kommando og man får ikke kjøpt den verken på CD eller bånd.

Når denne musikken spiller opp, lytter den det angår – og min generasjon, det vi godt kan kalle ”bestefarsgenerasjonen” – med begge ørene.

Hva jeg sikter til med dette litt kryptiske? Jo, barnebarnets pludring som er gått over fra pludring til ord og lange setninger med mening i. Det er for meg ”verdens nydeligst musikk” – og jeg tror det er det for alle som lytter til nettopp denne ”magiske overgangen”.

I lang tid nå har barnebarnet vist hvor stor verden er og hvordan man kan ta ”det hele som det kjem”. Stille og iakttagende følger hun verden. Når katten går forbi peker hun og sier ”katt” eller ”pus”, og når vi løfter henne opp fryder hun seg og sier ”helt i taket”. I dag fikk hun plaster på fingeren og tok det øyeblikkelig av og sa: ”Jeg må få et nytt.” Faren hennes hadde fått magetrøbbel, og plutselig sier hun: ”Pappa må kjøpe Biola.”

Hvor i all verden tar hun det fra? Jeg spurte henne ikke, men hun tok selv siste stikk da hun satt på fanget mitt, løftet den lille armen med den lille hånden, holdt den rett mot meg og sa: ”Give me five!”

Jeg tror ikke på det overnaturlige, men jeg lot meg imponere – meget. Da vi tok avskjed med hverandre en ettermiddag, kom flytoget og hun hadde ikke tid til å snakke. Det var for mange andre ting som opptok henne. Men gjennom menneskemengden på perrongen hørte jeg det likevel: ”Ha det, morfar!” Hvilken herlig musikk!

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Lyst mørke vant Årets Ulest

Lyst mørke vant Årets Ulest

Torsdag ble det klart at årets vinner ...

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Mobilfri jul

Mobilfri jul

Å se noen, virkelig se dem, høre ...

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

Anmeldelser

Å lage mat er en opplevelse i seg selv

Å lage mat er en opplevelse i seg selv

Å bo alene og lage mat til både ...

Etterretningstjenesten – en hemmelig tjeneste

Etterretningstjenesten – en hemmelig tje...

Etterretningstjenesten i Norge har tradisjonelt ...

Levende og interessant om  nordmenn i Sachsenhausen

Levende og interessant om nordmenn i Sa...

Under annen verdenskrig satt det ca. 2 300 ...

Trondheims Anne Frank

Trondheims Anne Frank

Den dramatiske historien om Cissi Klein er ...

Å elske, å elske igjen går aldri av moten

Å elske, å elske igjen går aldri av mote...

Nesten helt uten filter forteller Per Vaglum ...