Normal levetid i Norge er generelt pluss minus 70 år; noen dør yngre, noen eldre. Slik er livets gang, og vi kan ikke gjøre noe med det. Som vi blir født, dør vi – og som fødselen kommer, kommer også døden.
Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde.
Lukas 12,25
Men – noen av oss lever som vi skal leve evig. Det er et stort tankekors – og et utropstegn!
Det er nok viktigere å erkjenne fakta, en dag skal vi dø både du og jeg. Da spørs det hva slags liv vi har hatt og om vi har gjort vårt beste for å få makimalt ut av livsreisen.
”Jo”, sier du, ”jeg gjorde det da bra. Fikk familie, hus og bil, god jobb og flotte barnebarn. Jeg fikk hytte på fjellet og båt på sjøen. Av og til reiste vi også til Syden, og i nesten hvert rom i huset vårt hadde vi både fjernsyn og PC.”
- Alt dette er vel og bra, men var du lykkelig? – vil kanskje en ved din side spørre… ”Tja, det må jeg da si, men jeg kunne godt ha tenkt meg et større hus og en flottere bil, en kraftigere motor i båten og et eller to rom til på hytta”.
Nettopp! Der har du det. Du kunne ha tenkt deg… Men har du tenkt på at alt er forgjengelig og at ingen ting varer evig? Til og med diamanter kan bli knust…
Jeg tror det er viktig å leve mens man gjør det. Leve på en god og skikkelig måte og ha – så langt man kan – et skikkelig forhold til sine medmennesker. Man kan ikke være venner med alle. Meninger brytes og det kan oppstå dyp uenighet, men jeg tror det er viktig å ha gjort opp for seg før livet er over. Det er de som lever videre som må leve med smerten. Den arven bør vi ikke unne noen av dem vi er glad i. Dette er det største utropstegnet.
Livet er kort. Det er så mye vi skulle ha gjort både du og jeg. La oss leve mens det er tid for det!
Jørn-Kr. Jørgensen