Sigbjørn Obstfelder var alltid en undrende sjel…
”Alle vet” at Sigbjørn Obstfelder funderte sterkt på om han var havnet på feil klode, ”her er jo så underligt”. Ikke mange vet at atskillige medmennesker også ga sterkt uttrykk for at Obstfelders kiste – og senere hans byste – ikke nødvendigvis var havnet på feil klode, men i hvert fall befant seg på feil sted.
Det skal handle om Sigbjørns Obstfelder liv etter døden…
En torsdag, tidlig i august 1916, spør journalist Theodor Dahl, i en omfattende artikkel på første side i ”Vestlandsposten”, hvorfor saken om Sigbjørn Obstfelders gravsted og monument står i stampe?
Skyldes det at det er lysten som mangler eller er det bare at den rette personen ikke er på plass? Finnes det virkelig ingen rette vedkommende som kan få saken ut av dødvannet, spør Dahl som også minner bladets lesere om at det er bare fire år tilbake av den opprinnelige gravfesteperioden i København. Hvis ingen tar affære, kan man rett og slett risikere at graven blir borte, spissformulerer Dahl seg, som også frykter at graven blir vanskjøttet i København. Det er visstnok ingen som har et direkte ansvar for dens vedlikehold.
Med referanse til et tidligere forslag om at Obstfelders kiste burde hentes hjem til Stavanger slik at dikteren kunne få sitt endelige gravsted i hjembyen, begir Dahl seg ut på en journalistisk vandring. Han oppsøker Obstfelders to gjenlevende søstre i Stavanger, Berta og Signe Obstfelder, og spør dem hva de synes om forslaget om å flytte brorens kiste tilbake til Stavanger. De to er ganske klokkeklare i sitt syn. De vil slett ikke høre tale om noen flytting av restene av Sigbjørns legeme.
”La han nå få hvile i fred,” sier søster Berta som legger til at hun føler forslaget om å hente brorens likkiste til Stavanger som en direkte hån. Det er hun også helt sikker på at bror Hermann i USA vil mene, selv om hun ikke har snakket med den handelsreisende broren om dette spørsmålet.
Berta er heller ikke til å misforstå når hun presiserer den familiære holdning: ”Stavanger har ikke paaskjønnet Sigbjørn, derfor likte han heller ikke byen. Han foretrakk København og Kristiania hvor det var mange som elsket ham.”
Hun forteller også at en dansk skuespillerinne, Anna Larsen, hadde bedt om å få tilse graven. Det hadde hun også gjort i de første årene, men dette hadde nå tatt slutt uten at Berta visste grunnen til opphøret. Hun visste imidlertid at Sigbjørns syngende enke, Ingeborg, hadde giftet seg med en billedhogger fra Berlin og helst oppholdt seg i Egypt. Ingeborgs og Sigbjørns nå 16 årige datter Lili – hun ble født dagen etter farens død – var i Paris. Det var ingen av den nære familie som befant seg i gravens nabolag.
Theodor Dahl legger til for egen regning at å flytte liket ville være å forstyrre gravfreden. Han mener at Sigbjørn Obstfelder burde ha blitt fraktet hjem og gravlagt på Lagård gravlund straks han ”aandet ut i Kjøbenhavn med et feberbilde av synet indover Ryfylkefjeldene for sine bristende øyne,” skriver journalisten som var vel vant med å vandre på den paradisiske vei på jorden.
Som om Theodor Dahl egentlig syntes at debatten om flyttingen av den døde Obstfelder egentlig var en smule upassende, konkluderte han slik: ”Maatte bare samtalen om hans grav bidra til at rigtig mange tok til at fordybe sig i hans vidunderlig vakre diktning, i den rene sølvklangen i hans fuldtonede sprog, som var hans eget…”
Artikkelen i ”Vestlandsposten” vakte en smule oppsikt. Dikteren Per Sivle, som hadde et slags påtvunget periodisk opphold i byen, skrev at ”om Stavanger ikke alltid behandler sine forfattere pent i livet, sørger byen vanligvis for en pen begravelse…”
Også byens aviser hadde klare synspunkter på Obstfelders plassering i dødsriket.
”Stavanger Aftenblad” ville hente Obstfelder tilbake fra København, mens ”I.ste Mai” ville la ham få ”hvile i fred i København, men hans monument må komme på plass i Stavanger”. ”Vestlandsposten” – fortsatt ved Theodor Dahl – mente at det var ”helt meningsløst å forstyrre den stille vandrerens gravro.”
En sterkt engasjert Theodor Dahl la ut på en ny journalistisk vandring. Denne gang til Kristiania for å treffe Obstfelders nære og gode venn, Wilhelm Krag, som også var Kiellands svigersønn. Krag tok imot Dahl på sitt forlagskontor, og følgende fornemme samtale utspilte seg mellom journalisten og dikteren, formulert med Dahls fyllepenn:
- Hvad mener saa her Krag om gravflyttingen?
- Opriktig talt: Jeg gyser ved tanken paa, at min egen lille søte Obstfelder ikke skal faa lov til at hvile i fred i sin grav. Og hva skal man egentlig flytte? Hva kan der være igjen av min lille deilige venn?Legge resterne av ham i en kiste og føre dem hjem til Stavanger – uf. Nei!
- Han vilde selv utvivlsomt været imot en saadan flytning – rigtignok var han en vandrer her paa jorden – men nu bør han faa lov til aa la vandringsstaven i fred.
Det farer et vemodssmil over Krags ansigt. Han løfter sit hode, ser ud av vinduet, idet han sier - Nei da var det bedre aa flytte hjem Peter Wessel Tordenskjold.
Deretter kommer Krags kongstanke: Stavanger kommune bør bekoste vedlikeholdet av Obstfelders gravlund i København. Det ville ikke koste kommunen mye, mente Krag som også la til at kommunen kunne få disponere de midler som en del venner av Obstfelder allerede hadde samlet inn til et slikt godt formål. Dagbladet hadde sterkt støttet saken verbalt, men også med kontanter, fortalte Krag, men uten at han dermed direkte oppfordret Stavangeravisene til å gjøre likedan.
Krag medga også at han hadde vært medlem i den komiteen som skulle sikre at Obstfelder fikk sitt monument laget av Gustav Vigeland, men at komitéarbeidet hadde dødd stille hen. Det har tross alt gått 16 år siden Obstfelder døde, forklarte Krag, som beklaget at han slett ikke lenger kunne huske hvem som hadde vært med i den opprinnelige monumentkomiteen. Åpenbart må det ha vært en komité som ikke led av særlig meget møtelyst, langt mindre hadde innført noen alminnelig møteplikt.
Theodor Dahl var imidlertid alltid gjennomsyret av arbeidslyst. Han sparket derfor Krags forslag om at kommunen burde bekoste vedlikeholdet av graven, over til ordfører Adam Egede Nissen. Ordføreren tok pasningen på direkten og videresendte den til magistrat J. S. Kielland. Også han handlet forbløffende raskt. Allerede to dager etter Theodor Dahls artikkel, var et kommunalt brev underveis til det norske generalkonsulatet i København.
Visekonsul Johs. Koren leste brevet og påtok seg oppgaven som en utsendt gravsted-kontrollør på vegne av Stavanger by. Han avga deretter en rapport til sine oppdragsgivere i Stavanger, hvor det blant atskillig annet, heter:
”Yderligere kan man efter selvsyn oplyse, at graven, om den end ikke ligger ved nogen hovedvei paa Fredriksberg kirkegaard, dog er ret smukt placeret. Men der findes paa den ikke det mindste tegn der antyder at Obstfelder ligger begravet der, og graven gjør – om den holdes fri for ukrudt og deslike – dog inntrykk av at være forsømt i forhold til de omliggende gravsteder.
Gravstedet er indrammet av en lav buksbomkant, i hvert hjørne staar en bregne, og midt paa graven, findes en noksaa vantreven rose samt en anden bladplante.”
Fredriksberg Begravelsesvæsen ved dets leder W. Christensen opplyste at gravstedet var ervervet til 1. august 1920, men at gravstedet kunne fornyes i totalt 100 år. Det var opptil eierne av gravstedet å avgjøre hvor lenge de ønsket å ha en slik festerett.
For de første årene kostet gravstedet kroner 10,40, men for hvert år utover de første 20 årene, ville det koste kr. 10,40 årlig. Totalt sett ville derfor festeprisen for en 100 års periode komme på 983,20 kroner. Gravferd-Christensen gjorde også oppmerksom på at dersom det skulle settes opp et monument på gravplassen, ville det medføre en økning i festeprisen på 80 øre året. Skulle gravstedet innhegnes på noe vis, enten med stein eller et tregjerde, ville det koste ytterligere 40 øre året.
Det ble også påpekt fra Begravelsesvæsenet at det kunne påta seg vedlikeholdet av gravstedet for et beløp som ”ikke ville overstige 600 kroner” for en maksimal festetid på 100 år, altså fram til år 2000.
Rapporten fra København ble presentert for formannskapet som straks foreslo å bevilge 1600 kroner til et permanent vedlikehold av Obstfelders grav i København. Bystyret sluttet seg også til formannskapets forslag.
Dermed kunne man tro at det ville bli ro omkring den dikteren som allerede i sin debutsamling hadde spurt i poetisk form ”Tror du, tror du at venner møtes på nye kloder?” Obstfelder hadde imidlertid venner på også den jordiske klode, for eksempel hermetikkfabrikant Braadland som raust tilbød seg å finansiere et monument over dikteren. Gustav Vigeland hadde laget et til Fredriksberg kirkegård. Fabrikant Braadland ville ha en kopi oppsatt i Stavanger.
Braadland hadde også et klart synspunkt på hvor Vigelands byste skulle stå. Den skulle ikke stå på noen kirkegård. Den skulle stå på plenen foran Domkirkens fasade. Det sa bystyret takk og amen til. Om det ikke gikk vinter og vår, så gikk i hvert fall hele høsten 1917 uten at noe skjedde med bysten. Obstfelders nære ungdomsvenn, direktør Jens Thiis ved Kunstmuseet, hadde lovet å holde avdukingstalen ved første anledning han var i Stavanger.
I begynnelsen av desember 1917 oppsto en utålmodighet i avisene: ”Og nu venter vi hr Thiis hit til et foredrag paa torsdag uten at der – saavidt vi har kunnet bringe paa det rene – er foretaget nogetsomhelst for at faa bysten reist og avsløret. Pladsen er utset, bysten er forlængst kommet til byen og kan reises i en fart. Hva er det saa egentlig man nøler efter?”
Skylden for nølingen og at ingenting hendte, var nok Rasmus Sands. Han var medlem av formannskapet, kirkens tilsynsutvalg, og ellers både avholdsmann og en markant religiøs personlighet, men slett ingen mørkemann. Tvert om ble han sett på som en meget munter mann. Rasmus Sand gjorde det helt klart at han ikke ville ha Sigbjørn Obstfelder stående så nær Domkirkens kor døgnet rundt, hele året. Det fikk være måte på. Hadde det vært en bønnens mann ville Sands reaksjon ikke ha vært slik, men Domkirkens nære nabolag var slett ikke stedet for Sigbjørn Obstfelder.
For å vise formannskapet hvor ille en slik plassering ville være, foretok Sand en høytlesning av utvalgte vers fra Obstfelders ”Brennevin, skål og skjøgen i parken”. Det ble et lattermildt høydepunkt i møtet. Aldri hadde noen lest Obstfelder med en slik patos som Rasmus Sand, og aldri hadde så mange ledd så godt og kraftig av Obstfelders vers som formannskapets medlemmer.
Det var kanskje det som gjorde utslaget. Sands synspunkter nådde ikke fram. De druknet i latter. Det var kanskje like greitt at Sand slett ikke kjente til et brev som student Sigbjørn ved den tekniske skole i Kristiania hadde sendt til sin daværende venninne Kathinka Korsvik etter et studiebesøk i Sarpsborg: ”Vi røg uklar med politiet, fordi vi vilde synge paa gata harmonisk, hvilket ender med at vi får det Sarpsborgske politi ind i vort hotell, bænker ham i vor midte, skjænker ham et glas sterk whisky, og lænker ham til os med smiger og latter og klingende skåler…”
Formannskapets flertall i Stavanger lenket seg til Braadlands ønske om å la Obstfelder få stå foran Domkirkens kor. Det var den rette plasseringen for dikteren, også siden stedet var i hans barndoms nære nabolag. Rasmus Sand ga seg imidlertid ikke. Han anmeldte en interpellasjon til bystyret, men fordi ordføreren var bortreist, ble behandlingen av interpellasjonen utsatt til et senere bystyremøte, mot slutten av desember 1917.
I mellomtiden tok varaordfører Ole Jacobsen kommandoen. I en fart fikk han Ingeniørvesenet til å sette opp bysten på det vedtatte stedet. At ordføreren skulle ha lovet Sand at ingenting skulle skje med bysten før interpellasjonen var blitt bystyrebehandlet, følte ikke Jacobsen at han hadde noe ansvar for. Fredag 7. desember 1917, kl. 13.00. ønsket han derfor velkommen til avdukingen av Gustav Vigelands statue. Skolene hadde fått fri og parken var fullsatt.
Jens Thiis talte om sin gamle venn, det var som et prosadikt het det i avisreferatene, og han sa blant annet: ”Nu er vi altsaa kommet dit at Sigbjørn Obstfelders mindesmærke for et par maaneder er reist i København. Og i dag kan vi ved en av hans bysbarns omtanke og pietetsfulde liberalitet, avsløre hans mindesten i hans fødeby, den by som jeg vet at han elsket og savnet…”
Det varte imidlertid ikke lenge før det kom forslag om å flytte Obstfelders byste. Domkirken virket visstnok for overveldende på det magre monumentet. Når den nye parken var ferdig, kunne man finne et bedre sted for bysten, het det forsiktig. Slik ble det også. Siden har vel ingen byste blitt flyttet så mange ganger som Obstfelders. Heller ikke den evige vandrers byste fikk noen ro i dikterens hjemby…
Engwall Pahr-Iversen