”Monumentet over folkeliv og -mål”

21.05.2015

Ikke alle monumenter er reist i bronse eller betong. Noen er laget i ord og toner. For eksempel er "monumentet over det stavangerske folkeliv og folkemål" risset med en lattermild penn, dyppet i et beger smekkfullt av smilende observasjonsevne og mild malice.

”Monumentet” er det muntre syngespillet "Maktå på Straen" og dets opphavsmann, læreren og multikunstneren Leiv Isaksen. Aldri før hadde Stavangerdialekten og de folkelige ord og uttrykk blitt brukt på en slik musikalsk måte på noen skrå bredder. Det skapte en scenisk gjenkjennelseseffekt som jevnlig avbrøt urpremieren med høye latterhikst fra en stappfull teatersal. Det var som en begeistringsbølge feide innover byen.

 

Skuespillet tok det stavangerske lokalmiljøet i 1860-70-årene på kornet, selv om det i hovedsak var skrevet i Arendal av en mann som hadde tilbrakt storparten av 1920-årene i de dype skogene rundt Elverum. Kanskje var det nødvendig med en slik avstand for å kunne gi et nærbilde av det særegne stavangerske?

 

Akkurat i disse dager er det for øvrig 79 år siden teaterstykket hadde urpremiere og forfatteren døde. Leiv Isaksen fikk ikke oppleve forestillingens formidable suksess. På premieren, torsdag 6. januar 1927, lå han bevisstløs på det katolske hospitalet etter å ha gjennomgått to øreoperasjoner. To dager senere døde han uten å være kommet til bevissthet. 20 januar 1927 ville han ha kunnet feire sin 30 års dag. Han rakk heller aldri å tiltre sin lærerjobb ved Solvang skole. Likevel fikk han satt solide spor etter seg.

 

Under sine 7 lærerår i Elverum hadde Leiv Isaksen virkelig markert seg i det lokale kulturlivet. Han var en mann som spilte på mange kunstneriske strenger. Han malte og fotograferte, skrev dikt og teater-instruerte, i tillegg til at han drev et omfattende ungdomsarbeid. Han startet en gutteklubb, "Mjølner", som fikk overta skogeieren Helge Væringsåsens avgjort forfalne feriebolig "Nordhue". Med atskillig glød og mange basarer, maktet Isaksen å restaurere den som et utfluktssted for både guttene i klubben og andre.

 

Under Elverumstiden skrev han også tre eventyrspill for barn, "Trollspeilet", "Regnbuen" og "Rumlingene". Hvor langt han kunne ha nådd som forfatter, er det selvsagt ikke lett å si i dag, men som det het i en nekrolog i "1.ste Mai" etter urpremieren på "Maktå": "Dette arbeid var det første skritt på en ny forjettelsesfull vei som søkte opp mot de store høyder. Ingen vet hvor langt Isaksen ville ha nådd, men han kjente nok allerede luftningene der oppe fra, og dragningen fra de høyder, som skiller den enkelte ut fra den grå alminnelighet…"

 

"Maktå på Straen" ble skrevet til Idun julekomedies 40 års jubileum. I de beskjedne avisannonsene før premieren ble den presentert som en "Stavangerkomedie fra 1860-70- årene i 3 akter, spilt av eldre Idun-komedianter og med 20 manns orkester". Billettprisene i teatret varierte fra 3,50 kroner på beste plass, til 75 øre øverst på "hyllå".

 

Annonsene oppga ikke noe forfatternavn, og det var heller ikke noen før-premiere-avisreportasjer som fortalte om forestillingen eller de medvirkende. Teaterannonsen sto helst litt bortgjemt mellom de halvfete kinoannonsene som forkynte at "International" viste filmen "Sjeikens sønn", mens "Folketeatret" hadde satset på den dramatiske beretningen om "Slavinden". 

 

Ellers var nok atskillige av byens borgere opptatt av at formannen i Det Norske Arbeiderparti, Oscar Torp, skulle holde foredrag i Stavanger, og at den årlige komlemiddagen i Stavangerlosjen i Brooklyn, til inntekt for "fattige barn i Stavanger", var blitt velsignet med stor deltakelse og betydelige gavebeløp.

 

Den forfatterfigur som dominerte i lokalavisene, var poeten Herman Wildenwey, som i følge et nyhetstelegram fra hovedstaden "hadde i all hast forlatt Fredriksvern etter en batalje med konsul og direktør Bjarne Aagard som ville pryle dikteren med hundepisk etter at direktøren hadde følt seg uthengt i Wildenweys nye bok, "Der faller stjerner"”.

 

(Noen dager senere sendte for øvrig Farris-direktøren ut en pressemelding der han hevdet at han ikke var personlig fornærmet, men at Wildenwey hadde tråkket brutalt over rammene for hjemmenes og privatlivets fred. Derfor ville han ordne opp på den måten som han fant riktig, ved å gi Wildenwey en real omgang pryl med pisken. Nå hadde imidlertid Wildenwey vist seg som en sann kujon ved å stikke av, og dermed anså Aagard seg som ferdig med saken.

 

Direktøren ble for øvrig sterkt støttet av redaktøren i "Jarlsberg og Larvik Amtstidende", som ville ha seg frabedt at en dikter utleverte vennebetroelser… Redaktøren fant det forøvrig på sin plass å minne om at Aagard var en hedersmann i alle henseender, hva han ikke ville si om dikter Hermann...)

 

Det var følgelig ikke "Maktå" som spilte noen hovedrolle i mediene i dagene før urpremieren.  Det gjorde hun til gjengjeld torsdagskvelden, da stykket gikk over teatertilje og fortalte den lystige historien om skipper Børe og hans Maktå, og alle de andre fornøyelige figurene fra det lokale miljøet. Det lå en eim av gjenkjennelsens nabo-glede over teatersalongen.

 

Før premiereteppet gikk opp, leste forøvrig student Gunnar Salvesen, også velkjent som redaktør av "Molboposten", en prolog, hvor det blant annet het:

 

"Hvad er så comediens raison de etre?

Den første mission er å le av katetre 

Den andre å gjøre til latter den frasen

At livet er ørken – og vise oasen.

Ja, andre ser dyden litt mer enn filologisk

Vår rektor synes saken er god pedagogisk

Men alle som vandret fra skolens komedie

Ut Kongsgårds porter med håpene grønne

Til ulærte roller i livets tragedie

Syn`s minnene, minnene er dog de skjønne."

 

Anmelder "L.O." i "Stavanger Aftenblad" skrev etter urpremieren at suksessen var av filologisk karakter: "Det var Stavanger-språket med alle dets lydfinesser, dets folkelige vidd og bredde som her fikk sin sceniske dåp i en form som alle vaskeekte Kongsgårdstarer vil godkjenne.

 

Latteren og bifallet var i visse språklige gjenkjennelses-scener av rent eksplosiv art, det kunne vare halve minutter før skuespillerne atter kom til orde". Anmelderen avsluttet sin begeistrete premiererapport med en ganske klar spådom: "Det er en forestilling som hele byen skal se!"

 

Signaturen "B. J-T" i "1.ste Mai" var ikke mindre overstrømmende. Han hadde spesielt merket seg at dr. Marius Norland i sin takketale etter premieren hadde fremholdt at nå hadde Stavanger fått sin egen Wilhelm Krag og sitt "Baldevins bryllup". Anmelderen trakk dermed den konklusjon at Isaksen hadde grepet det genuint stavangerske på samme geniale måte som Krag hadde fattet det sørlandske lynnet.

 

Det var åpenbart stor stemning i salen, men den var kanskje enda høyere på nachspielet etter premieren. Da fikk også dirigenten for orkesteret, lærer Mossige, kulissemaleren, Georg Backer Berg, og ikke minst sang-arrangøren, G. Sand, sin velfortjente hyllest. Nachspielet varte lenge, og stemningen skal ikke ha vært preget av at alle deltakerne visste at forfatteren lå på sitt dødsleie.

 

Isaksen hadde imidlertid selv gitt uttrykk for at forestillingen og festen skulle gå som normalt, uavhengig av hans medisinske tilstand. Han hadde instruert forestillingen inntil en ukes tid før premieren. Da måtte han bytte ut teaterrommet med sykestuen, et par hundre meter lenger oppe i Kannik.

 

Derfor var det ikke så underlig at allerede dagen etter hans dødsfall ble det satt opp en ekstra ettermiddagsforestilling. Opprinnelig var tanken at det skulle spilles 4 forestillinger, men kontante krav fra publikum som det het, gjorde at det ble sju. Da var det imidlertid ugjenkallelig slutt for "Maktå på Straen" på Rogaland Teater. En turneforestilling fra Trondheims Teater var booket inn. Det ensemblet overtok scenen med et skuespill som ble forhåndsannonsert som "verdens morsomste farse", "Kvinner vil bedrages", og en barneforestilling, "Knoll og Tott".  Verken publikumsoppslutningen eller anmelderbegeistringen kunne imidlertid måle seg med "Maktå”s.

 

Etter den siste forestillingen bestemte Idun at nettoinntektene fra forestillingene skulle tilfalle Leiv Isaksens etterlatte. Han hadde kone og to små døtre. Gunnar Salvesen fortalte avisene at de 7 forestillingene hadde innbrakt omkring 8 000 kroner brutto, men at han foreløpig ikke hadde full oversikt over alle utgiftene. Han antok imidlertid at det ville bli et godt nettoresultat.

 

Rettighetene til "Maktå" hadde Idun julekomedie fått, men Salvesen svarte svært så svevende på spørsmål om når forestillingen igjen ville bli satt opp. Det var flere som ønsket å se den.

Salvesens svar: "Det vil avhenge av når vi kan samle de medvirkende igjen. Og det er ikke det enkleste å få til, men vi får avvente utviklingen…"

 

Og mens folk avventet, slo signaturen "O-l" i "1. ste Mai", (formodentlig senere kinosjef Tjøl Oftedal i Stavanger), til med sitt forslag: "Få den gitt ut i bokform på folkemålsformen". Han la til at det også kunne være et aktuelt apropos til den lille debatten som gikk om det var rett å bruke folkemålet på gatenavn. I første omgang falt ikke bokforslaget i god jord. Det skulle ta flere år før "Maktå på Straen" ble gitt ut i bokform.

 

Lørdag 15. januar ble Leiv Isaksen begravd fra Lagård kapell under en overveldende deltakelse. Det ble lagt ned en rekke kranser fra ulike steder og organisasjoner. Pastor Kloumann tegnet et varmt bilde av det gode medmennesket Leiv Isaksen. Som en siste hilsen ble Kongsgårds skolefane senket tre ganger over graven.

 

Nå representerte imidlertid ikke disse få januardagene i 1927 noe punktum, verken for ”Maktå” eller forfatteren. Fortsatt lever både Leiv Isaksens minne og hans "Maktå" midt i blant oss. Han har fått sin rettmessige byste utenfor teatret. ”Maktå” har vært en solid inntektskilde både for Iduns julekomedie og Rogaland Teater gjennom mange år. 

 

Selv om ”Maktå på Straen” er skrevet på slutten av 1920-årene, og handler om et Stavangermiljø fra 1860-tallet, virker den fortsatt frisk og fornøyelig. Også dagens teaterpublikum mottar Isaksens persongalleri med begeistring.

 

Mange er det ennå som ved spesielt festlige anledninger gjerne jubler i vilden sky: "Kan du husa då me endeligt kom fram, te Amsterdam, te Amsterdam" uten å vite at de siterer en vise fra "Maktå på Straen", nemlig skipper Børes berømte vise til egen trøst…

 

Også sånn hørt har Leiv Isaksen grepet den lokale tonen som ikke forstummer og som varer gjennom generasjonene.

Redaktør -

Nyheter

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forleggerforeningen

Heidi Austlid går fra IKT-Norge til Forl...

Forleggerforeningens direktør Kristenn ...

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Kunstneren Tor Wilthill runder 90

Tor Wilthill har et skarpt blikk og sans ...

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. Croix

NRK utforsker norsk slavehistorie på St. ...

NRK-duoen Gokstad og Bache utforsker et mørkt ...

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Posthumt fra Jan Roar Leikvoll

Posthumt fra Jan Roar Leikvoll

Jan Roar Leikvoll (1974-2014) debuterte ...

Anmeldelser

Et personlig dokument fra kong Harald

Et personlig dokument fra kong Harald

«Kongen forteller» heter boken som kanskje ...

«Dette er London»

«Dette er London»

Under krigen 1940-45 i Norge var det en ...

Amerikabåt med egen biografi

Amerikabåt med egen biografi

Det må ha vært en helt spesiell ...

Oppmerksomhet er en livvakts første bud

Oppmerksomhet er en livvakts første bud

Det er vanskelig å komme utenom at en ...

Jakten på bevisene

Jakten på bevisene

For mange mennesker er fagfeltet kriminalteknikk ...