Aslak Berge
Sonderlager-Dagbok fra dødens forgård
Det kan virke som om krigen 1940-1945 aldri tar slutt. Stadig kommer det nye bøker om de ulike hendelsene – og godt er det. Vi trenger historie og kunnskaper.
En av de siste på markedet i Norge er boken Sonderlager ført i pennen av Aslak Berge. Boken handler om livet i konsentrasjonsleiren Stutthof utenfor Gdansk. Totalt satt det 271 fanger her, hvorav 13 aldri kom tilbake til et fritt Norge. De andre ble mirakuløst reddet.
Arrestasjonen av de norske politifolkene skjedde 16. august 1943 gjennom den aksjonen som ble kalt «Aktion Polarkreis». Den ble innledet med drapet på politifullmektig Gunnar Eilifsen som nektet å imøtekomme en ordre. Mann for mann ble norske politifolk deretter arrestert og ført til Politiskolen hvor de ble avkrevd en lojalitetserklæring. 16 skrev ikke under, men mange andre ble sendt til Stutthof i det tyskokkuperte Polen.
Historien rundt politiet og Stutthof lå lenge stille i Norge, og myndighetene viste ingen tegn til verken å hjelpe eller å få frem historien rundt de opplevelsene de norske politifangene hadde hatt. Det hele snudde da Erik Dahlin m.fl. ga ut boken «De trodde på en ny dag». Etter den fulgte flere andre beretninger om politifolks opplevelser i Polen – og endelig kommer nå også Kristian og Sigurd Berges historie. Den inneholder mye som ikke har vært omskrevet tidligere.
Det har likevel vært gjort mye for å kaste nytt lys over hva som skjedde. Etterkommeren Rolv Bjelland åpnet bl.a. en Facebook-side for etterkommere, en side som har fått god tilslutning, han skrev en bok om sin far, «Fars nei» og han arrangerte en pårørendetur til Stutthof. Alt dette er med på å kaste nye opplysninger inn over hva norske politifolk opplevde. I april 2015 arrangerte også ulike politiorganisasjoner en minnetur til Stutthof med bekransning av en spesiell minneplate over de norske fangene og med utgivelse av Olaf R. Walles bok på Polsk. Walle var den første som skrev om opplevelsene; boken kom allerede i 1946. «Stutthofpolitiet» het den.
Jo, det er gjort mye for å minnes, men ikke nok. Norsk politi mangler dessverre et apparat for å ta seg av tjenestemenn som har opplevd traumer – enten det var under krigen eller i vår moderne tid. Dette er i bunn og grunn en skam. I 2026 sa politiet unnskyld til de politifolkene som deltok i Stutthof, men også dette ble veike saker. Unnskyldningen ble rett og slett ikke gitt på et høyt nok nivå. Politidirektøren selv skulle ha stilt opp.
Foreliggende bok - «Sonderlager» - er et interessant stykke arbeid. Forfatteren har bedrevet undersøkelse for å finne ut av saker og ting, og så lenge etterpå er det en prestasjon i seg selv. Dette bringer han videre til nysgjerrige lesere som vil vite mer, og på mange måter er boken «Sonderlager» et godt stykke politihistorie som aldri bør bli glemt. Vi får møte politifolkene og Berge forteller utilslørt om hvordan det var. Det tjener han til ære, for det er ofte fristende å pynte på ting få eller ingen kan kontrollere i ettertid.
«Dagbok fra dødens forgård» er undertittelen på boken. Det var slik det var. Inngangsporten til Stuttthofleiren ble kalt for «dødsporten». Det var død og elendighet alle veier; til og med en transportabel jernbanevogn ble brukt som gasskammer.
Dette til tross: De norske politifangene hadde en oppsang: «Vi vandrer med freidig mot». Det var kamp og slit i fornedrelse. De gjenlevende fangene hadde fortjent en bedre behandling. Boken er et rystende dokument som forteller om en virkelighet vi ikke vil ha igjen.
Jørn-Kr. Jørgensen